[adning id=”36830″]

Det historiske London

Det finnes masser av informasjon om Londons mangfoldige tilbud på nettet – også på norsk. I denne guiden skal vi se nærmere på den historiske siden av metropolen og vise deg et London du muligens ikke kjenner så godt til. Londons historie er synlig i mye større grad enn hva mange er klar over – helt tilbake fra romertiden via folkevandringstiden, middelalderen, renessansen, barokken og klassisismen. London ble, som de færreste vet, grunnlagt av romere, overtatt av britoner og angelsaksere, raidet av vikinger, inntatt av normannerkongen William the Conquerer (Erobreren), og fra den tid sete for øyrikets kongehus og regenter gjennom nesten 1000 år. London er oppført på Unescos liste over Verdensarven med den nesten tusen år gamle borgen Tower of London og for Westminster Abbey fra 1200-tallet. Merk deg at du kan kjøpe billetter til ulike attraksjoner og museer, samt reisepass og togbilletter her hos VisitBritain Shop til gunstigere priser enn på reisemålet.

Fra Tower of London, borgen som William the Conquerer – Villiam Erobreren – bygde etter at han ble konge av England i år 1066. Foto: © visitlondonimages / britainonview / Pawel Libera.

Olympiaden i 2012 – arkeologi og uventede funn

London arrangerte i år 2012 et spektakulært og svært vellykket sportsarrangement, nemlig De Olympiske Leker. Under forberedelsene til dette kjempearrangementet ble det igangsatt prosjektering av omfattende byggearbeider. Slik britisk sedvane er, sendte man arkeologer ut i felten først til East London’s Lower Lea Valley. Arkeologene gravde ut mer enn 2500 dekar åpnet 122 sjakter og gjorde mer enn 10.000 arkeologiske funn, samtidig som det ble dokumentert uavbrutt bosetning gjennom mer enn seks tusen år. Man oppdaget spor etter jegere fra steinalder og helt frem til ukjente forsvarsverk fra den andre verdenskrigen. De fleste av funnene vil ikke bli vist på mange år ennå – de skal sorteres, katalogiseres og dokumenteres.

[adning id=”36832″]

Londons museer – de mest prestisjefylte

London har et utall museer, innen nær sagt alle sjangere. Vi vil anbefale noen av de mest kjente – som ikke nødvendig er de beste eller mest interessante for deg. Men sannsynligheten for at du finner noe som kan matche din spesielle eller sære interesse, er større i London enn noen annen by vi vet om.

British Museum er kort forklart et av verdens fineste museer. Foto: © visitlondonimages / britainonview.

British Museum er helt uunngåelig, akkurat som Tate Modern, The National Gallery, Victoria & Albert Museum, Museum of London, Tate Britain, Saatchi Gallery, Royal Academy of Arts, Design Museum og Windsor Castle Museum utenfor bykjernen med de kongelige samlinger – i et 900 år gammelt slott. Buckingham Palace med The Queens Gallery arrangerer også viktige utstillinger. Mer om de enkelte museene i egne avsnitt sist og nederst i denne guiden.

London – vandreutstillingenes by

London er også vandreutstillingenes by. Til enhver tid er store, viktige samlinger på utstilling på reise rundt om i verden. Mange av dem tar en hvilepause i London. Det betyr at du kan få en helt unik anledning til å se et utvalg kunstverk eller en annen spennende utstilling, som kun vil ble vist samlet under denne anledningen.

Kort om å orientere seg i London

Det som kalles Central London starter ved Kensinton Gardens/Hyde Park i vest og strekker seg til Tower of London i øst. I nord omfatter Central London Regent’s Park og Camden Town, og strekker seg til Southwark/Wauxhall i sør.

Camden Town er en fargerik bydel som ligger nord for Central London. Foto: © visitlondonimages britainonview / Pawel Libera.

Hvis du ser på at kart over det sentrale London, så kommer elven Thames eller Themsen, som vi kaller den, inn nede til venstre i vest og gjør en bue opp før den renner ut i øst ved London Bridge og Tower of London. Fra vest går Hyde Park over i bydelen Westminster med Green Park hvor Buckingham Palace ligger, langs Constitution Hill til St. James Park, som ligger mellom paradegatene The Mall i nord og Birdcage Walk i sør. Den sist nevnte leder deg østover til Westminster Bridge hvor Big Ben og The Parliament befinner seg. Akkurat her renner Themsen nordover, før den bøyer av mot øst ved Waterloo Bridge.

Westminster Palace i forgrunnen med River Thames som slynger seg forbi City, oppe i det høyre hjørnet. Foto: © BTA visitlondonimages britainonview / McCormick-McAdam.

Mer om å orientere seg i London

På sørsiden av Themsen finner du South Bank med Waterloo Station, National Theatre og publikumsmagneten Tate Modern ved siden av Shakespeare’s Globe. Mange går over hit via Millenium Bridge. Når du snur deg 180 grader på broen, ser du rett nordover mot St Pauls Cathedral og har City foran deg på nordsiden av Themsen. Til høyre og øst for City ligger London Bridge, Tower Bridge og Tower of London, sist nevnte fra 1000-tallet. Vis-à-vis Tower ligger for øvrig krigsskipet og museet HMS Belfast.

Carnaby Street ligger nær Oxford Circus og Regent’s Street og har vært en populær “hippie-handlegate” helt siden begynnelsen av 1960-tallet. Foto: © visitlondonimages britainonview / Pawel Libera.

Den kanskje mest kjente hovedgaten Oxford Street strekker seg fra Hyde Park i vest mot City og krysser en annen viktig gate, Regent Street, ved den kjente plassen Oxford Circus. Går du ned Regent Street mot Piccadilly Circus, er du i hjertet av London. Da har du Soho med blant annet Carnaby Street på venstre hånd. Herfra er det kort vei til ned til Trafalgar Square med Nelsonstatuen. Bydelen Soho ligger rett nord for Piccadilly Circus, mens Covent Garden ligger litt lenger øst i retning av gaten The Strand og Waterloo Bridge. Det finere strøket Mayfair ligger mellom Oxford Street og Piccadilly Street, inntil Hyde Park. Mange av stedsnavnene i London går igjen på T-banens holdeplasser og gjør det enkelt å finne frem. London har også et omfattende bussrutenett og de sorte taxiene er greie å bruke hvis du skal steder som er vanskeligere å finne.
[adning id=”36063″]

Litt om Londons enorme kulturtilbud

I de neste avsnittene vil vi ta for oss de enkelte kategoriene av tilbud som London kan by på, slik at du kan velge det som interesserer deg mest. I City of Westminster finner du et av Londons viktigste underholdningsdistrikter, legendariske West End. Dette området, som ligger rundt Leicester Square og Piccadilly Circus, omfatter blant annet teatergaten Shaftesbury Avenue og kultursenteret Covent Garden.

Covent Garden med sitt marked ligger midt i et livlig strøk hvor det finnes flere kulturtilbud, samt masser av butikker, puber, restauranter og severdigheter – ikke minst Covent Garden i seg selv. Foto: © visitlondonimages britainonview.

London regnes som en av de fremste musikal- og teaterbyer i verden. På østkanten, særlig i Shoreditch og Hoxton, finner man et underholdningsdistrikt med en noe mindre eksklusiv karakter. Tilbudet omfatter: Teater, dans, forfatter-intervjuer, standup og komedie, kabaret og musikk – som igjen omfatter alt fra heavy metal til opera. Det er fullstendig umulig å presentere en oversikt her som gir et godt bilde av scenetilbudet i London.

Hva skjer? Time out London

Vårt beste råd er derfor alltid enten å sjekke papirutgaven av “Time Out London Magazine” eller www.timeout.com/london for å være oppdatert innen hva som er å se akkurat når du er i London.

Time Out Magazine er gratis, og du finner bladet på større museer og ved t-banestasjoner. På websiden deres finner du masse info, samt nyttige app’er. Foto: © Rob Greig.

Et eksempel: Følgende teaterscener er listet av den utmerkede guiden timeout som en liten “handful” av de mest kjente teaterscenene: Barbican Hall, Cadogan Hall, English National Opera, Kings Place, Purcell Room, Queen Elizabeth Hall, Royal Festival Hall, Royal Opera House, St James’ Church, St John’s Smith Square, St Martin-in-the-Fields og Wigmore Hall. Her skjer det noe nytt hele tiden. Derfor gjentar vi: ”timeout”. Vær oppmerksom på at du som regel kan bestille billetter via denne utmerkede siden også – gå til: https://checkout.timeout.com/london/

London – transport i byen og distriktene rundt

London har et førsteklasses t-bane-system – London Underground, populært kalt the tube. London har også busser og sporvogner. Med t-banen kan du komme deg rundt over alt. Sjekk https://www.tfl.gov.uk/  – bestill gjerne Oyster Visitor Card, som du kan fylle opp med penger til forskjellige transportmidler som er beskrevet på siden. Det tar 5-8 dager før du har kortet i posten hjemme i Norge. Husk å sjekke deg inn og ut når du bruker Oyster ved å berøre de gule kortleserne på stasjonene, trikkeholdeplassen eller på bussen, slik at kortet ikke blir belastet unødvendig. Kortleseren avgir et grønt lys når Oyster-kortet ditt er sjekket inn og ut.

London – pubenes hovedstad

Engelske puber finner man overalt i byen. Mange av dem er tradisjonelle, brune og gammeldagse, slik de har vært de siste par hundre årene.

The William Morris Riverside Pub in Merton Abbey Mills. Say no more. Foto: © visitlondonimages britainonview / Pawel Libera.

Det har skjedd en revolusjon innen pubenes mattilbud de siste 20-30 årene. I dag kan du spise utsøkt mat på en av Londons mange gastro-pubs. Mangfoldet i Londons pubverden er stort. Mange av dem har TV og spill, enkelte er tilpasset et spesielt publikum, som for eksempel fotballsupportere – her er også TV et obligatorisk innslag – mens andre eksempelvis er spesielt rettet mot gay- og lesbesegmentet. Erfaringsmessig kan det være spennende å besøke puber i bydeler som ikke er mye besøkt av turister. Her kan man komme over virkelig perler – gamle, støvete, rolige puber der ikke veldig mye er skjedd siden den andre verdenskrigen, eller for den saks skyld – den første. Flere av pubene i London er meget kjente og tradisjonsrike steder, som for eksempel Pillars of Hercules (som var betegnelsen på Gibraltar i den greske antikken), som Charles Dickens nevner i en av sine bøker.

Kort om to håndfuller eldgamle London-puber

Lamb & Flag

i 33 Rose Street hevder å være grunnlagt i en bygning fra Tudortiden, men fikk beviselig sin skjenkebevilling først i år 1623.

The George Inn

ligger i 77 Borough High Street i bydelen Southwark sør for Themsen og ble gjenoppbygd i år 1667 etter den store bybrannen.

Ye Olde Watling

i 29 Watling Street nær St Paul’s cathedral skal ha vært vertshuset der arkitekten Sir Christopher Wren brukte som kontor under arbeidene med gjenreisingen av St Paul’s Cathedral etter bybrannen i år 1666.

Old Bell

i 95 Fleet Street hevder å være bygd av arkitekten Wren gjennom å benytte bygningsarbeider fra en av kirkene i nærheten, som også ble gjenoppbygd etter “The Great Fire” i år 1666. Wren hadde ansvaret for å bygge nesten 50 kirker etter brannen – i tillegg til katedralen St Paul’s.

Old Bull & Bush

ble bygd som en bondegård i år 1645, og ble pub først i år 1721.

Jamaica Wine House

i St Michael’s Alley er London’s eldste coffee house, etablert i 1652 men gjenoppbygd etter bybrannen i 1666 og nylig oppusset.

Seven Stars

i 53 Carey Street ble bygd i år 1602, men det er uklart om den har vært drevet sammenhengende som pub gjennom de siste 400 årene.

Red Lion

i 48 Parliament Street ligger på en tomt hvor det har vært drevet en pub siden år 1434. Dagens Red Lion pub dateres til år 1733 og ble kraftig ombygd i år 1896.

Ye Olde Mitre Taver

i Ely Court er en av de vanskeligste pubene å finne i hele London. Den første Mitre Tavern ble bygd her i år 1546, ødelagt i år 1772 og deretter omgående gjenoppbygd.

The Olde Wine

i Shades 6 Martin Lane ble bygd i år 1663, overlevde den store bybrannen og forble i de kommende århundrene nesten intakt – hele tiden som et skjenkested med bevilling.

The Anchor

i 34 Park Street er Shakespeare’s lokale, dette er kneipa der Pepys betraktet “the Great Fire, den gangen puben allerede var mer enn 100 år gammel. Anchor Pub har siden blitt gjenoppbygd to ganger etter branner i år 1750 og i år 1876.

The Guinea

ligger ved 30 Bruton Place, hvor det har ligget puber siden år 1423. Den ble kalt the Pound, men skiftet navn for å markere overgangen til ny pengeenhet i år 1663. Dagens bygning daterer seg til 1720-årene.

White Swan

ligger ved The Riverside, Twickenham og er en såkalt “Waterfront boozer” med røtter tilbake til rundt år 1700 – med flott utsikt til Eel Pie Island.

Ye Olde Cheshire Cheese er en av Londons eldste puber, gjenoppbygd i 1667. Foto: © visitlondonimages britainonview / Pawel Libera.

Litt mer om én av Londons gamle puber – Ye Olde Cheshire Cheese

Ye Olde Cheshire Cheese er en av Londons eldste puber og ligger i en bygning som ble gjenoppbygd etter den store bybrannen i 1666. Puben ligger i 145 Fleet Street i City of London, og er tilknyttet Yorkshire-bryggeriet Samuel Smith. Tidligere har flere forskjellige puber holdt til her, blant andre The Horn Tavern i 1538. Det tidligste serveringsstedet på dette stedet var et gjestehus tilknyttet et kloster i det 13. århundre. Ved inngangen henger en liste over 15 monarker som puben har «overlevd», og gjestebøkene inneholder navnene til ambassadører, statsministre og kongelige. Charles Dickens var også gjest her mens han var Fleet Street-journalist. Inne henger et portrett av pubens mest berømte stamgjest: Samuel Johnson, forfatter av ordboken “A Dictionary of the English Language”. I likhet med de fleste pubene i Storbritannia, serveres det varm mat. En av pubens spesialiteter er «Ye Famous Pudding».

Den nesten 500 år gamle puben The Prospect of Whitby

The Prospect of Whitby i 57 Wapping Wall ved Shadwell Basin har vært en pub fra 1543, og er den eldste puben langs Themsen som fortsatt er i drift. Du finner den ved å gå sørover fra Whitechapel, eller ved å ta The Tube til Wapping og spasere noen hundre meter langs Wapping High Street over i Wapping Wall nedstrøms med Themsen på høyre hand. Opprinnelig var dette en pub for sjømenn, fiskere, smuglere, tyver og pirater – den beryktede Captain Kidd var fast gjest her, og gjorde at puben på den tiden ble kalt The Devils Tavern. Hanging Judge Jeffries var stamgjest på 1600-tallet. Han pleide å ha lunsj på balkongen mens han betraktet hengningene som fant sted på Execution Dock som lå like ved. Det står fortsatt en galge på stedet.

The Prospect of Whitby er nesten like vanskelig å finne, som den er å forlate. Her sett fra Themsens bredder. Foto: Tarquin Binary / Wikipedia.

The Devils Tavern brant i 1770 og ble erstattet med den nåværende bygningen, som fikk navnet The Prospect of Whitby etter et skip som pleide å fortøye i nærheten. Gulvet fra 1520 brukes fortsatt, og skipsmaster bærer den interne strukturen. En annen berømthet som var fast gjest på puben var Samuel Pepys, sekretær i admiralitetet. Han førte dagbøker som har lært ettertiden mye om livet i London på 1600-tallet. Han har et rom oppkalt etter seg. På 1800-tallet ble dette rommet brukt til slåsskamper og hanekamper.  Scener fra Wapping er velkjente i engelsk kunst, både Turner og Whistler var i sin tid stamgjester. I etterkrigstiden ble puben kjent for sin gode musikk og en lang rekke berømtheter ble mer eller mindre faste gjester på The Prospect of Whitby. Rod Steiger, Frank Sinatra, Richard Burton, Kirk Douglas, samt Prins Rainier og Grace Kelly. Prinsesse Margaret møtte rett som det var Lord Snowdon her. Hun hadde sitt eget stambord (som er markert med et skilt) og var fast gjest gjennom mange år. Puben er vanskelig tilgjengelig. Enklest er drosje fra Whitechapel eller Tower Hill. En mulighet er å gå fra Canary Wharf langs Themsen. Det finnes for øvrig flere andre historiske puber langs Themsen. Den to kilometer lange Upper Street i Islington har flere barer og restauranter enn noen annen gate i Storbritannia.

[adning id=”36063″]

Londons historie gjennom nesten to tusen år kan deles inn i tre perioder; den romerske, middelalderen frem til bybrannen i år 1666, og tiden etter.

Du kan se rester etter den romerske bymuren ved Tower Hill. Foto: Mariordo / Wikipedia.

Det er pussig å tenke på at en italiener grunnla den britiske hovedstaden, som Londinium – litt «Asterix & Obelix», men slik var det. Generalen Aulus Plautius, som tjente under keiser Claudius anla en by her i cirka år 47, fire år etter at de gikk i land og erobret England i år 43 etter Kristus, ettersom beliggenheten ved Themsen var perfekt. To sandbanker, en på hver side av oset der elven Walbrook renner ut i Themsen, egnet seg for bebyggelse. Lenger ned besto elvebreddene av våtmarker og sumper. Tidevannet brakte båtene lett opp til romerbyen hvor de ble lesset og losset via trebrygger, og like lett ut i havet ved lavvann. Forskjellen på høy- og lavvann var i romertiden 2 meter – i dag er denne forskjellen økt til hele 6 meter og vil nå sin topp i år 2030. (Det er bygd et enormt sluseanlegg nedenfor Central London for å hindre oversvømmelser. Du kan se hvordan anlegget virker her.)

Romertidens Londinium

Romerske styrker var i England i stor skala lenge før byen ble grunnlagt – allerede i år 54 og 53 før Kristus dro Julius Cæsar over med mange skip og store tropper. Noen invasjon ble det imidlertid ikke før nesten 100 år senere. Drøye 10 år etter grunnleggelsen ble romernes Lodinium angrepet, plyndret og brent ned under et opprør av stammen Iceni, ledet av deres dronning Boudica. Noen måneder senere tok romerne hevn og slo ned et samlet opprør av mange britiske stammer i et slag på Watling Road, den romerske veien norvestover. Så mange som 70.000 briter skal ha mistet livet og Londinium ble raskt gjenoppbygd.

Romersk mynt slått i England for det britiske markedet. Utstedt av stattholderen Marcus Aurelius Mausaeus Carausius, som styrte England og Nordvest-Europa mellom år 286 og år 293. Kilde: Wikipedia.

Mer om London og romertiden

Romernes opprinnelige Londinium var ikke spesielt stor og dekket omtrent dagens City, etterhvert med en kraftig bymur som startet ved Tower. Ved Tower Hill Station er store deler av denne muren fremdeles synlig. Romerbyen strakk seg forbi stedet der St Pauls Cathedral står, til Ludgate – som er navnet på en av de seks opprinnelige byportene i London. Den romerske muren fra 200-tallet fungerte også stedvis som bymur i middelalderen. Romerne bygde en trebro over Themsen på det smaleste, omtrent der London Bridge står i dag. Denne broen gjorde Londinium til et viktig knutepunkt for det romerske veinettet i England. I det første århundret besto bebyggelsen i hovedsak av trebygninger. Byen vokste imidlertid kraftig og var snart Englands viktigste handelsby.

En cirka 1900 år gammel foldeskje som kanskje har tilhørt en romersk soldat. Museum of London anbefales på det varmeste. Foto: © Museum of London.

Londinium – vekst og velstand

Da keiser Hadrian var på besøk her i år 122 var det oppført en del praktbygg i stein og murstein, og flere ble påbegynt. Fra omkring år 200 var byen beskyttet av en kraftig 6 meter høy mur på landsiden, som strakk seg mer enn 5 kilometer. Muren hadde 6 byporter, en rekke vakttårn, og på utsiden var det gravd en dyp grøft. På romersk vis fikk byen et forum, og det ble oppført en 140 meter lang basilika, en treskipet hall, på nordsiden av forum – den største nord for Alpene.

Romersk veggmaleri funnet i Soutwark sør for Themsen. Utstilt på Museum of London. Foto Udimu / Wikipedia.

Et fort ble anlagt nordvest i byen, og amfiteater, guvernørpalass, to badeanlegg og alt som tilhørte en sivilisert romersk by ble bygd. Guvernørpalasset ligger ved dagens Cannon Street Station, og utgravinger avdekket blant annet vakre gulv-mosaikker. Deler av amfiteateret er fremdeles synlig og ligger under middelalderens Guildhall fra år 1411. Det er også funnet rester av et Mithratempel fra 200-tallet i Waalbrook, en gate i City – se foto. Skriftlige kilder fra romertiden nevner et Isis- og et Jupitertempel – antakelig lå disse i tilknytning til forum. Ved Tower Bridge ble det i år 1980 funnet rester etter omfattende byportanlegg på begge sider av elven. I år 140 regner man med at byen hadde cirka 50-60.000 innbyggere.

Londinum – nedgangstider og germansk invasjon

På 300-tallet ble det reist forsvarsmurer også langs Themsen, etter angrep av saksiske pirater. Nå var tidene blitt utrygge, med press fra både fiendtlige britiske stammer og folkegrupper fra kontinentet, og en generell nedgang som følge av dette, ikke minst i handelsvirksomheten, som var en viktig bærebjelke i det romerske samfunnet.

Romersk parfymeflakong fra perioden år 200-400. Foto: © Museum of London.

Utover 300-tallet ble motstanden og presset stadig sterkere utenfra. Romerriket fikk etterhvert også store interne problemer. I år 410 forlot romerne byen, og etter alt å dømme ble området innenfor den romerske bymuren liggende øde. Det ble i år 2008 gjort arkeologiske utgravinger ved Covent Garden, og her ble det gjort oppsiktsvekkende funn, blant annet en stor angelsaksisk gravplass fra senest 550-tallet, kanskje allerede sent på 400-tallet. Angelsakserne bestod av tre nord-germanske stammer, som utvandret til England allerede på 400-tallet. En angelsaksisk kvinne ble funnet begravd med et halskjede bestående av polerte biter 19 rav, noe som betød at hun var velstående.

En angelsaksisk brosje fra 600-tallet. Foto: © Museum of London.

Flere funn fra denne utgravingen ble datert til cirka år 550 og overrasket arkeologene, som måtte revurdere sin oppfatning og erkjenne at Lundenburh («London borg» som angelsakserne kalt den gamle romerbyen) allerede på 550-tallet var velstående etter tidens mål. Man vet lite om denne tiden mellom år 400-600, og perioden kalles gjerne «de mørke århundrene» eller folkevandringstiden. London fikk sin egen biskop i år 604, etter et England var blitt kristnet på ny på slutten av 500-tallet.

Et nytt London vokser frem – Aldewych og Lundenwic

I tidlig middelalder, på 6-700-tallet ble det anlagt en ny handelsby, Lundenwic ved Ealdwic, som betyr gammel havn, 1,6 km vest for den gamle romerbyen. Her finner du den dag i dag navnet Aldwych, ved The Strand og The Embarkment. Endelsen -wic i Lundenwic forteller at byen var et viktig handelssentrum, som for eksempel de andre kjente engelske Eoforwic (York) og Gipeswic (Ipswich). Den angelsaksiske munken Bede the Venerable eller Beda den Ærverdige (672-735) beskrev Lundenwic «som et handelssenter for mange nasjoner som kom hit både over sjø og land». Lundenwick ble forlatt rundt år 850 etter at vikinger hadde plyndret bosetningen flere ganger. I år 886 oppfordret kongen Ælfred den Store folk om igjen å bosette seg innenfor de gamle romerske murene. Han forstod hvilken strategisk betydning stedet hadde, og satte i stand bymurene der de var skadet eller ødelagt. Nå ble byen innenfor romermurene igjen kjent som Lundenburh. Det ble laget en festning ved Southwark på sørsiden av Themsen kalt Suthringa Geworc – Surreymennenes verk, og London vokste seg større og viktigere.

En kniv med innskriften OSMHND, sannsynligvis fordi eieren het Osmund. Normannisk eller normannisk-saksisk fra rundt år 1000. Foto: © Museum of London.

London – vekst og vikingraid

Kong Ælfred og hans etterfølgere på 900-tallet var kristne og opptatt av lov og orden, og det ble reist mange kirker i denne perioden. Kongedømmet England ble styrt fra Winchester, men kong Æthelstein (893-938) valgte å holde mange av sine råd i London. Hans etterfølger Æthelred vedtok Londons Lover i år 978. Denne angelsaksiske handelsbyen fikk et voldsomt oppsving på 1000-tallet, til tross for stadige angrep fra vikinger gjennom hele 900-tallet og langt ut på 1000-tallet. Byen innenfor de gamle murene ble stadig fortettet av trehus langs gamle veier og nyanlagte gater. De seks byportene fikk navnene Ludgate, Newgate, Aldersgate, Cripplegate, Bishopsgate og Aldgate. Det ble bygd en ny trebro over Themsen på samme sted som romernes hadde stått nesten tusen år tidligere.

King Edward the Confessor og Westminster

Rundt år 1042 fatter kongen av England, Edward the Confessor (Edvard Bekjenneren) interesse for området Westminster snaue to kilometer unna romerbyen, der det lå et gammelt kloster (Abbey) grunnlagt av Londons første biskop Mellitus rundt år 606. Her oppførte Edward den første normannisk-romanske kirken i England i perioden mellom år 1042 og 1052, nemlig klosterkirken Westminster Abbey. Westminster Abbey har siden vært kroningskirke, og ble senere i middelalderen også gravkirke for britiske regenter.

William Erobreren på vei for å gjøre krav på den engelske tronen. Scene fra Bayeux-teppet som ble brodert rundt år 1070. Kilde: Wikipedia.

Vilhelm Erobreren hevder sin rett til tronen

Da den engelske kongeslekten døde ut i år 1066 med kong Edward, krevde hans norskættede fetter Guillaume, William eller Vilhelm fra Normandie tronen. Han ble satt til side av kongens svoger Harold II. Goodwinson, som ble kronet i Westminster Abbey den 6. januar år 1066. Han fikk ikke sitte lenge på tronen. William ble rasende og dro med store styrker for å ta England og tronen med makt. Han møtte Harold II Goodwinson ved Hastings og vant. Slaget er skildret på det berømte Bayeux-teppet, og i følge det døde Harold den II Goodwinson av en pil i øyet. Stakkars Harold den II Goodwinson hadde nettopp beseiret Harald Hårdråde og en stor norsk vikinghær ved Stanford Bridge den 24. september. De gjenværende angelsaksiske adelsmennene overgav seg til William og han ble utropt til konge og kronet den 25. desember år 1066 i Westminster Abbey. I sannhet et dramatisk år for England. William fikk tilnavnet the Conquerer, Erobreren, og valgte London til sitt sete til fordel for Winchester og Canterbury hvorfra makten inntil nå hadde blitt utøvd.

William blir konge og London blir hovedstad

Da William the Conquerer (Vilhelm Erobreren) ble konge, startet han å bygge et palass her, med Westminster Hall som del av det praktfulle Westminster Palace. Rundt Westminster vokste det opp en egen liten by med et par, tre tusen innbyggere. Kongen og hans hoff, administrasjon og, ikke minst, domstolen holdt til her. Benediktinermunkene i klosteret levde enkelt, selv om abbeden også ble gitt politiske oppgaver som å representere kongen i hans fravær.

William den I. startet med å bygge festningen Tower of London, til skrekk og advarsel. Foto: © visitlondonimages britainonview / Pawel Libera.

London ble dermed tredelt rundt år 1070 – handelsbyen innenfor murene fra romertiden ble gitt privilegier og stor frihet, Tower of London ble bygd som festningsverk, fengsel og symbol på makt, mens Westminster Palace ble det politiske senteret. William innførte en del endringer i både lovverket og styresettet. Han foretok omgående en revidering av de angelsaksiske lovene, som han på vanlig pragmatisk normannisk vis kombinerte med lovene «hjemme» i Normandie. I 1085 ga han ordre om at en fullstendig oversikt over all eiendom i riket skulle nedskrives, noe som resulterte i Domesday Book i 1086, som gir et helt enestående bilde av datidens England og som utgjør en ekstremt viktig historisk kilde.

Middelalder og oppgangstider

Rundt år 1200 fantes det mer enn 100 sognekirker i London. Mange bygninger ble etterhvert oppført i stein og mur til erstatning for de trehusene som ble revet for å gi plass til handelsgater ned mot London Bridge, som fremdeles var den eneste broen over Themsen. Rundt år 1300 hadde London totalt cirka 80.000 innbyggere. Eksport av ull og tekstiler til kontinentet ga byen store inntekter og skapte en velstående handels- og håndverkerstand med sterke laug og sterk finansiell ryggrad. London by hadde eget lovverk, eget rettsapparat og egne tollbestemmelser. Forsteder hadde vokst frem rundt både Westminster, Tower og City, rundt de gamle romerske bymurene. Det var ikke lenger noen risiko forbundet med å bo utenfor bymurene. London bredte seg utover og ble en åpen by, med unntak av City, innenfor bymurene. Også på sørsiden av Themsen, i Southwark var det oppstått en hel liten by rundt katedralen her. Mellom Westminster og City var det nå anlagt en hovedgate som het The Strand og som gikk over i Fleet Street. London Bridge var fremdeles den eneste broen over Themsen – helt frem til cirka år 1750. London Bridge fikk med årene en omfattende bebyggelse med butikker i første etasje og leiligheter i etasjene over.

Svartedauen og midlertidig nedgangstider

I årene 1348-49 ble London i likhet med resten av Europa rammet av en fryktelig pest, Svartedauen. Den tok livet av halve Londons befolkning og førte på kort sikt til store problemer. Den vendte tilbake i årene 1360-61 og reduserte den gjenværende befolkningen med ytterligere en femtedel. Mange handelsvirksomheter opphørte å eksistere, samtidig som utenlandske handelsforbindelser sluttet å fungere. Tilstandene må ha vært forferdelige, med lik liggende i gatene og innbyggere som flyktet for å komme unna døden. Uttrykket «den enes død er den andres brød» ble mer aktuelt enn noen gang, og ut av elendighet og kaos vokste det frem ny velstand med flere ressurser fordelt på færre hender. Rundt år 1400 var økonomien i sterk bedring, og handelen med ull og tekstiler med kontinentet var i full gang, igjen.

Henrik den 8. og Elizabeth den I.

England opplevde uro og borgerkrig utover 1400-tallet. Huset York dør ut med kong Richard den III. i år 1485, hvis grav blir funnet i februar 2013 under en parkeringsplass i Leicester. Tudorene kommer til makten, først ved Henry VII.

Elizabeth den I. feirer seieren over den spanske armada i år 1588. Oljemaleri av George Gower (1540–1596). Kilde: Wikipedia.

Deretter med den beryktede Henry VIII., på norsk gjerne kalt Henrik den 8. I tillegg til å forbruke koner som folk flest bruker parkometre, brøt han med den katolske kirken, ødela klostre og beslagla deres eiendommer. Westminster Abbey gjorde han om til protestantisk katedral og sparte den dermed for ødeleggelse. Mer enn halvparten av landets omfattende ull-eksport foregikk nå over Londons brygger. Henriks datter Elizabeth den I. oppmuntret til ytterligere internasjonal handel, og Londons handelshus og rederier erobret nye markeder, både i Europa og i Østen. Oppdagelsen av Amerika i år 1482 medførte også økt handelsvirksomhet, sjøfart og territoriale erobringer. London vokste videre, både i utstrekning og betydning.

The Visscher Panorama fra år 1616, femti år før “The Great Fire” ødela store deler av London. Foto: © Peter Harrington Rare Book / www.peterberthoud.co.uk.

1600-tallets London – religionskrig, pest og storbrann

1600-tallet innebar videre vekst for London, til tross for borgerkrig og uro mellom protestanter og katolikker. I 1665 hadde byen 400.000 innbyggere da den ble rammet av en pest som varte i fem måneder, og som tok livet av 70.000 mennesker. Året etter, den 2. september 1666 ble storbyen rammet av en ny katastrofe – «The Great Fire» brøt ut i et bakeri i Pudding Lane ved London Bridge. En sterk østavind bidro til at brannen spredte seg vestover. Etter fire dramatiske døgn med kolossale ødeleggelser ble ilden stanset. Mer enn 13.000 bygninger var ødelagt og 80.000 mennesker hadde mistet hjemmene sine. Den gotiske St. Paul-katedralen lå også i ruiner, sammen med det meste av City innenfor bymurene. Mer om den nye St Pauls i eget avsnitt ovenfor. Brannen spredte seg vestover til Fleet Street, og ble stoppet før den kom til bydelen Temple. Westminster ble dermed ikke rammet. Tower ble reddet ved at bygningene inntil ble revet. Brannen var nær ved å spre seg over London Bridge til Southwark sør for Themsen, men brannmurene på broen stoppet ilden.

London Bridge cirka år 1750.

Gjenoppbyggingen av London

Kort tid etter brannen mottok kongen Charles den II. fire utkast til ny byplan for City. En av dem var tegnet av Christopher Wren, som hadde barokkens geometriske byplaner som sitt ideal. Både Wrens og de andre planene hadde svakheter og ble ikke godtatt. Isteden ble det i år 1667 vedtatt en bygningslov som satte begrensinger. Nye hus skulle bygges i mur eller stein, og gater skulle ha en bestemt bredde ut i fra trafikken. Det tidligere gatenettets grunnplan ble i det store og hele beholdt, mens flere enn hundre gater ble gjort vesentlig bredere. Befolkningen var utålmodig etter å få gjenreist sine hus og virksomheter, noe som førte til at mange bygninger ble oppført etter eget hode, med det resultat at London beholdt mange av sine smug og en ganske rotet grunnplan.

Typisk arkitektur i Londons West End, fra 1730-tallet. Foto: © BTA visitlondonimages britainonview.

Den største endringen i London skjedde vest i London. Mange av de velstående forlot nå City, slik at denne bydelen fremover ble mer og mer preget av kontorer og forretningsvirksomheter. West End fikk en egen arkitektur rundt de mange plassene – squares – og parkene. Det ga status å bo ved en square, og spekulantene bygde i rasende fart de typiske herskapelige rekkehusene i 3 og 4 etasjer med inngjerdet grønn bakgård og -hage. Arbeiderne bodde nord og øst i London, omgitt av verft, fabrikker og verksteder.

Dersom du ønsker å delta på en guidet tur i det historiske London, sjekk denne siden.