Med apehenger – Rovinj og Pula, Istria Kroatia

Dag 21

Da våre 14 dager i Umag var over, reiste barnebarn og familie hjem, mens Berit og jeg selet på Harley’en for å besøke norske venner på ferie i Rovinj – en av de vakreste byene på hele Istria-halvøya. Det var stekende varmt og vi cruiset bedagelig nedover kystveien et lite stykke, før vi svingte opp på hovedveien og gjorde unna resten av cirka 65 kilometerne. Da vi svingte inn mot gamlebyen, møtte vi tilfeldigvis våre norske venner, og fikk en liten briefing om hvordan vi skulle komme oss til hotellet. De bodde i en leid leilighet i gamlebyen, sammen med en annen norsk barnefamilie.

Rovinj vokser bokstavelig talt opp av havet.

Vi kjørte inn i gamlebyen fra sydsiden, og opp til hotellet på blankskurte steinheller i smale smug. Hotellet lå i skråningen opp mot katedralen, og sykkelen måtte stå på gaten ved foten av hotellet. Jeg liker å låse inn jernet bak lås og slå, men her var det plent umulig – det viste seg at det ikke var noe problem, heller. Av med all bagasjen og sjaue dette opp til rommet i 35 varmegrader. Så på med kalesjen på sykkelen og godprate litt med den. Hotellet var ikke spesielt moderne, men helt greit, og beliggenheten helt fantastisk, med sjøutsikt og panoramautsyn sydover. Ikke var det veldig dyrt heller, cirka 70 Euro for et dobbeltrom. Hotellet sto tydeligvis foran en oppgradering. Det var gravearbeider på nabotomta, og i dag er det kanskje et luksushotell her?

Bloggeren nyter en velkomstøl på hotellets uteservering.

På byens høyeste punkt finner du St Eufemia-katedralen.

Rovinj er en fantastisk by. Gamlebyen ligger på en klippeøy, som for noen hundre år siden ble tilknyttet fastlandet. Bebyggelsen på øya synes å vokse opp av havet. Den ytterste delen av halvøya er stupbratte klipper, mens begge sider er bebygd helt ned til havet, som en bymur til beskyttelse mot pirater og andre besøkere med onde hensikter. Øverst på halvøya finner vi den gamle St Eufemia-katedralen, som inneholder den store steinsarkofagen av helgenen Eufemia. Denne blåste i land en gang på 800-tallet ifølge legenden. Kirken er åpen for publikum, og vi gikk in for å se sarkofagen, som står innerst i koret, bak alteret. Gamlebyen har bebyggelse helt opp mot katedralen på tre sider, og opp hit leder smale smug mellom gamle mur- og steinhus. Det går en «ringvei», nesten bilfri, rundt hele gamlebyen, innenfor den ytterste husrekken der det er bebyggelse, opp og rundt foran kirken ytterst mot havet. Hotellet vårt er en av de ytterste bygningene på sørsiden. På nedsiden av hotellet finner du en liten bukt omgitt av klipper, som brukes som badeplass.

Hotellet sett fra klippene ved badeplassen.

Sarkofagen til St Eufemia er hugget i stein.

I smugene i gamlebyen i Rovinj var det en fryd å vandre mellom hus fra renessansen og barokken, og sannsynligvis eldre enn det, også. Byen har vokst frem litt etter litt, så en bygning kan ha blitt flikket på og utbygd i mange etapper gjennom århundrer. Vi ble også invitert «hjem» til våre venner, et hus som lå ved den ytre ringveien på nordsiden av gamlebyen, rett nedenfor katedralen. Hvor gammelt dette huset er, klarer jeg ikke å bedømme. På baksiden var det en gangbro over til en frodig liten hage ved en terrasse. Herfra kunne vi se opp på St Eufemias kampanile eller klokketårn, som står for seg, ved siden av kirken.

Den gamle byporten fra 1500-talllet står fremdeles.

Katedralens kampanile i kveldssolen.

På kvelden ruslet vi ned i gamlebyen og fant en hyggelig liten restaurant som serverte sjømat. Etterpå ruslet vi litt rundt i smugene i gamlebyen, hvor «folk flest» bor. Et lite glimt inn i en tv-stue med blått lys og en diger, bleik, gjennomsvett mann i bare underbuksa sitter klistret til netthinnen for all tid. Nå er det ikke bare på «øya» at du finner gammel bebyggelse. Midt i mellom «øya» og fastlandet ligger en husrekke, og på baksiden og videre rundt bukten med fritidsbåt-havnen fortsetter gamlebyen. Her er det massevis av serveringssteder og livlig om kveldene.

MEGET gammelt i sentrum av Rovinj. Bygget midt på bildet er fra 14-1500-tallet, i renessansestil.

Fra baksiden av et av husene i gamlebyen i Rovinj, som ligger vegg i vegg langs brosteinsmug.

Dag 22

En dagstur til Pula

Under vårt todagers opphold i Rovinj, bestemte vi oss for å ta en liten utflukt til Pula, som befinner seg helt sør på Istra-halvøya. Pula er en av de eldre byene på Istria-halvøya og kan by på storslåtte bygninger fra romertiden, blant annet et enormt amfiteater, som i dag brukes til konserter og arrangementer.

Det to tusen år gamle romerske amfiteateret i Pula er enormt, og brukes til friluftskonserter og teaterforestillinger.

Navnet uttales Poolah, og byen ble grunnlagt av illyrere cirka tusen år før Kristus. Romerne erobret byen i år 177 før Kristus, og ga byen navnet Colonia Pietas Iulia Pola. Det første som møter deg når du ankommer byen er det enorme amfiteateret, som er ett av de største som ble bygd av romerne – og det største i Kroatia. Det ble bygd under keiser Augustus, rundt begynnelsen av vår tidsregning. Dagen før vi kom på besøk hit, hadde det vært konsert her – klarer ikke å huske hvem, men tror det var Sting.

Tvillingporten inn til gamlebyen er fra romertid. Min kjære Harley og enda kjærere kone til venstre i bildet.

Fra gamlebyen i Pula – smuget til høyre i bildet leder opp til borghøyden.

Etter å ha tittet litt på amfiteateret, ruslet vi inn i gamlebyen, som ligger i ring rundt borghøyden. Ved havnen ligger den gamle katedralen, og rett bortenfor står restene etter tre romerske templer – det vil si, ett av dem er godt bevart og står for seg selv, mens de to andre er slått sammen, noe du tydelig kan se på baksiden. Templene ligger ved byens romerske forum, som var under arkeologisk utgraving da vi var der.

Dimensjonene på Pulas romerske amfiteater er enorme.

Ett av de opprinnelig tre separate templene ved Pulas romerske forum.

Når du følger «ringgaten» eller hovedgaten i gamlebyen passerer du forum. Gamlebyen er meget interessant for den som er opptatt av arkitektur. Her finnes flere bygninger og bygningsrester fra antikken, i tillegg til at du kan se rester ettertidligere herskere, Bysants, Karl den Stores Frankerrike på slutten av 700-tallet, Bysants igjen, og deretter de venetianske herskerne som erobret nesten hele Kroatia fra slutten av 1000-tallet og beholdt grepet helt frem til Napoleons tid. I år 1797 var republikken Venezia kraftig svekket og Pula ble underlagt det Østerrikske riket. Nok om det.

Over alt i gamlebyen finner du vannhull – her bak de romerske templene.

Romerne bygde for at ting skulle vare. Dette tempelet er mer enn to tusen år gammelt.

Gamlebyen i Pula er svært trivelig, med gjennomført gammel bebyggelse, med en mengde småbutikker, restauranter, uteserveringer og barer. To byporter fra romersk tid leder inn til Pulas historiske bydel. På høyden midt i gamlebyen ligger et kastell fra venetiansk tid, med rester av forsvarsverk fra romertiden. Her finner du det fine bymuseet. Rett utenfor Pulas gamleby ligger en halvøy med byens store verft, og innenfor ligger gjestehavnen. Mye tydet på at Pula var et populært anløpssted for europeere på båttur – her lå både seilbåter og cabincruisere i alle utgaver og størrelse.

Langveggen på den ene av de tre romerske templene bærer preg av mange ombygginger, fra middelalderen frem til våre tider.

Pula, middelalder, katedral, kampanile, romerske templer, Istria, Kroatia

Rett ved forum finner du middelalderkatedralen med vestfasade fra renessansen og en kraftig kampanile – klokketårn.

Uten at vi testet ut bademulighetene, fikk vi vite at byen er omgitt av mange fine bukter med strender og flotte bademuligheter. Vi ruslet litt rundt og slo oss ned for å spise lunsj, ikke langt fra de romerske templene, før vi tøffet hjemover. Pula er en nydelig by. Ved en senere anledning skal vi tilbringe noen dager her for å oppleve mer av hva den har å by på. Kvelden skulle vi tilbringe med våre norske venner i Rovinj, før vi skulle pakke opp Harley’en og kjøre sørover til Dubrovnik, der et annet norsk vennepar var på ferie. Mer om det i neste avsnitt.

Windows venetian style – opprinnelig fra 13-1400-tallet.

Fra gågata i gamlebyen i Pula.

Dag 24 Rovinj – Sibenik

Vi satte kursen sørover i strålende sommervær – eller rettere sagt østover. Vi måtte først gjennom Rijeka, noe som medførte at vi først måtte litt opp i fjellene på Istria-halvøya. Veiene var førsteklasses, og tunnelene likeså. Her har norske myndigheter noe å lære. Etter at vi passerte Rijeka stanset vi en liten halvtime for en kopp kaffe i den vesle landsbyen Bakarac, et besøk som ikke gjorde nevneverdig inntrykk, men som huskes på grunn av navnet – kanskje det er her komponisten Burt Bacarack har sitt opphav? Never mind. Vi valgte å kjøre veien langs Adriaterhavet, noe som skulle vise seg å ble en både langsom og slitsom tur. Vårt mål for dagen var Dubrovnik, men vi forstod for at vi bare kunne glemme det. Mye ferie- og tungtrafikk ødela mye av kjøregleden på fine motorsykkelveier. Utsikten over havet var fin, mens terrenget snart skiftet karakter til goldt kupert granittlandskap og utsikt over den merkelige golde øya Krk – ihvertfall hva vi kunne se fra kystveien. En drøy time senere stanset vi ved en svært lokal kroatisk veikro, hvor vi satt oss utendørs under en gruppe oliventrær. Her var vi ikke i turismens Kroatia. Vi ønsket en sandwich og hver vår flaske vann, og det fikk vi. Sandwichen var en loff som var delt på midten med plenty meierismør og centimetertykke skiver av ost og kokt skinke. Den litt sjenerte pønkerdressede servitøren hadde litt kluss med engelsken, men alt gikk greit. Et par local heroes lå og sov under trærne da vi kom, og det gjorde de da vi dro videre også. Jeg praktiserte behersket zik-zak-kjøring for å forsere køene som bygde seg opp på grunn av langsomme tankbiler og trailere. Plutselig, etter en forbikjøring slo tenningen seg av. Helt dødt. Skummelt. Jeg vred om bryteren til stop og slo den på igjen, tenning på og maskinen fyret opp med et begeistret brøl. Strange. Nå hadde landskapet endret seg igjen, til små bukter med strender omkranset av pinjetrær, og vi var tilbake i turist-Kroatia. Biler med svenske, tyske og engelske bilskilt var å se langs strendene og veiene. Noen kilometer før Zadar kom vi inn på motorveien, som var av meget god kvalitet. Leie som vi var av stuttkjøring la vi inn høyeste gir og drønnet sørover til motorveien (i 2006) opphørte ved byen Sibenik, som vi ikke hadde planlagt å besøke.

Sibenik, Unescos liste over Verdensarven, St Jacob katedral, venetiansk, festning, middelalder, renessansen, gamleby, historiske severdigheter, Zadarkysten, Split og øyene, Kroatia

Vi ombestemte oss på flekken og svingte av, noe vi aldri har angret på. Litt betenkt ble vi da vi passerte et boligblokk-kompleks fra kommunist-helvete-tiden, men ble desto mer fornøyd etter hvert som vi nærmet oss gamlebyen og strandpromenaden. En aldeles nydelig by med både borger, gamle kirker, en stor gamleby og alt som hører til. Midt på strandpromenaden lå et relativt moderne hotell, nemlig Hotel Jadran. Helt ok standard og utsøkt beliggenhet kostet nok litt ekstra, den gang 85 Euro, men skitt au. Vi slo til og angret ikke på det. Opp og dusje,, ned og få seg en kald øl. Vi hadde sittet der noen minutter da en kar i 40-årene spurte om han kunne slå seg ned. Han snakket uavbrutt i 25 minutter om politikere, korrupsjon, firmaet sitt og gud vet hav, til jeg ikke orket mer og sa at vi måtte gå for å se på kirken. Han ville bli med, men jeg sa nei – nå trengte vi litt tid for oss selv. På veien bort til St Jacob-katedralen ble jeg stående og beundre en skarpseiler med amerikansk flagg som lå til kai – en smekker, uhyre lang seilbåt i mørkt tre, som av design så gammel ut. En ung mann dukket opp på båten, og jeg spurte om den var fra 1920-årene. «Ikke dårlig, bygd i 1917», svarte den unge, tydelig stolt over å være en del av mannskapet. Etter masten å dømme var seilføringen massiv for å si det mildt. Så videre mot katedralen i kveldssolen.

St Jacobs katedral ble påbegynt år 1432 og bygd delvis i gotisk stil, men hovedsakelig i renessansestil av en italiensk venetiansk arkitekt ved navn Antonio Dalle Masegne. Arbeidet ble videreført av Juraj Dalmatinac som utstyrte apsiden, den halvsirkelformede avslutningen rundt koret, med 72 uthugde ansikter i hodehøyde – mennesker som bodde og levde i Sibenik i 1470-årene. Dalmatinac døde i år 1475 og Nikola Firentinac fra Toscana fullførte katedralen med det fremmedartede tønneformede taket med nøyaktige tilhugde deler av lokal stein. Katedralen sto ferdig i år 1555 og er helt unik – oppført på Unescos liste over Verdensarven.

Ved siden av katedralen står renessanse-loggiaen, som tidligere var en del av rådhuset. I dag er denne nydelige bygningen fra perioden 1532 til 1543 restaurant. Disse bygningene ligger i gamlebyen, som består av århundregamle steinhus, det ene nesten bygd oppe på det andre – aldeles praktfulle omgivelser. Plassen mellom kirken og loggiaen ble brukt til klassisk konsert denne kvelden. I gamlebyen finner du for øvrig en mengde barer og restauranter, og det er riktig livlig her på kveldene – med et stort innslag av yngre mennesker. Hver krik og krok i gamlebyen blir tatt i bruk på kveldstid, her er utendørs servering, diskoteker og mer avslappede kneiper og barer. Vi kom dessverre ikke inn i St Jacobs katedral, men fikk tatt en del bilder av eksteriørene i kveldssolen. Sibenik er en by du bør stikke innom, enten du er på disse kanter på sjøen eller på land. Vi anbefaler et par dagers opphold her. Sibenik har to festningsverk på oversiden av gamlebyen og har i lange perioder vært underlagt sjøfartsrepublikken Venezia.

Du kan lese mer om Sibenik her!