Lincoln

[adning id=”36830″]

Litt om Lincolns historiske senter

Lincolns historiske severdigheter ligger ganske konsentrert fra River Witham ved sørsiden av høyden Castle Hill og opp til katedralen. I gatene rundt Lincolns storslåtte katedral kan du rusle rundt og føle seg hensatt til svunne tider. Her finnes ærverdig britisk mur- og mursteins-bebyggelse så langt øyet rekker. Gatene er smale og i enkelte av smugene kan du ikke engang se katedralens tre mektige tårn som strekker seg opp mot himmelen. Omgivelsene rundt katedralen er imidlertid spekket med arkitektoniske godbiter for deg som vet å sette pris på middelaldersk byggeskikk. Her oppe på katedralhøyden Castle Hill finner du også et festningsverk fra 1068, da normannerkongen William the Conquerer nylig hadde erobret England, etter å ha nedkjempet Harold Goodwinson ved Hastings i år 1066. Rett rundt hjørnet, et steinkast fra katedralen, finner du også en «old style british shopping street», Bailgate, med mye rart å se og gjøre. Merk deg at du kan kjøpe billetter til ulike attraksjoner og museer, samt reisepass og togbilletter her hos VisitBritain Shop til gunstigere priser enn på reisemålet.

Mer om Lincolns historiske senter

Fra elven River Witham med den gamle broen High Bridge, Englands eldste bro med bebyggelse, og opp til Castle Hill, plassen mellom festningen og katedralen, bør du følge smuget Steep Hill. Her får du et inntrykk av hvordan Lincoln kan ha sett ut i middelalderen. Langs denne relativt bratte bakken finner du også gamle hus som Norman House, Jew’s Court og Jew’s House før du kommer opp på høyden. Her finner du flere godbiter – Guildhall, Stonebow, East gate, West gate, Leigh-Pemberton House, Ellis Mill, Lincoln Castle og Church of Saint Mary Magdalene – pluss Lincoln Minster, da – katedralen. I Lincoln Castle, bygd rett etter normannernes inntog i år 1066 kan du for øvrig se en av de fire overlevende kopiene av det berømte frihetebrevet Magna Carta fra år 1215. Mer om dem i egne avsnitt.[adning id=”36832″]

Litt om det romerske Lindum

Da romerne rundt år 60 e. Kr. anla Castrum Lindum på en flat høyderygg cirka 50 meter over elven Witham, var det av strategiske årsaker. Her møttes nemlig to av de viktigste romerske hovedveiene i England – Ermine street mellom London og York, og Foss Way fra Exeter. Lindum eller Lincoln ble allerede under keiser Domitian (81-96) opphøyet til Colonia, og fikk med det en viktig administrativ rolle. Lincoln var omgitt av fruktbare landområder, som bidro til den oppblomstringen som fant sted de neste par hundre årene. (Les mer om Lincolns historie nederst på denne siden.)

En spasertur gjennom Lincolns historiske miljøer

Vi starter rusleturen ved St Benedicts Church, som ligger rett ved den gamle vakre middelalderbroen High Bridge, en severdighet i seg selv. Vi befinner oss nå på motsatt side av elven for katedralhøyden, nede ved River Witham. The High Bridge i Lincoln er den eldste broen i Storbritannia, som fortsatt har bebyggelse på selve brospennet.

High Bridge ble bygd rundt år 1160. Et kapell tilegnet Thomas Becket ble satt opp på broen år 1235, men dette ble fjernet i år 1762. Rekken av butikkbygninger i bindingsverk, som i dag står på High Bridge, er fra rundt år 1550. Slike bebygde broer var vanlig i middelalderen, både Paris og London hadde slike. Bygningene ble imidlertid revet på 1700-tallet fordi de hindret ferdsel, både på broen og på elven under. Den mest kjente av slike broer, som fremdeles finnes, er kanskje Ponte Vecchia i Firenze. Det finnes en annen slik bebygd bro i England, nemlig Pultney Bridge i Bath, fra år 1770.

Broen High Bridge er blant båteiere i Lincoln kjent som «The Glory Hole. Steinbuen som bærer broen er relativt liten og trang, noe som siden 1400-tallet har bidratt til oversvømmelser etter mye regn. Under High Bridge vil du se en mengde svaner, og slik har det vært siden middelalderen – da slike ble ansett for å være en delikatesse, vel egnet til for eksempel kongelige banketter. I år 1251 bestilte kong Henrik den III. intet mindre enn 125 stk fra Lincoln-området. Fra Brayford Pool på nedsiden av High Bridge og Lincoln senter er det mulig å seile til Boston og havet.

Fra High Bridge via High Street til Stonebow Arch

Fra High Bridge videre opp mot katedralen kommer du ut i High Street, en populær handlegate med både moderne og eldre bygninger.

Et kvartal opp møter du en byport ved tverrgaten Guildhall Street. Stonebow Arch ble påbegynt på ordre fra kong Richard den II. i år 1390, som besøkte byen i år 1377, sammen med Englands dronning. Stonebow Arch erstattet en tidligere byport fra romertiden, som en gang var Lindums sørlige byport. Stonebow Arch inneholdt byens gjeldsfengsel og den staselige salen Guildhall, hvor byrådet har avholdt sine møter i århundrer, innkalt av The Mote Bell siden år 1377. Stonebow Arch er for øvrig ble kronet med det kongelige seglet til kong James den første, som besøkte byen i år 1617. Porten er flankert av to middelalderskulpturer; byens og katedralens beskytter, Jomfru Maria, og Erkeengelen Gabriel.

Stonebow Arch er den dag i dag borgermesterens bolig. Langs den nordlige siden av Guildhall Street kan du fremdeles se rester etter den romerske bymuren. I dag omfatter Stonebow Arch et museum – beliggende i det gamle gjeldsfengselet, der blant annet Richard den II.s sverd og kong Charles den I.s scepter er utstilt. Stonebow er for øvrig avledet av gammelnorsk Stennibogi.

Fra Stonebow Arch til Steep Hill

Vi er fortsatt i den livlige gågaten High Street, og finner etter drøye 150 meter oppover to interessante hus på høyre hånd – Cardinals Hat med Dernstall House vegg i vegg. Denne delen av Lincoln het for mange århundrer siden Dernstall og det tre etasjers Cardinals Hat henspeiler sannsynligvis på Thomas Wolsley, som ble Lincolns biskop i år 1514 og som ble forfremmet av Henrik den VIII. til Lord Chancellor i år 1515. Man antar at huset ble omgjort til et vertshus i år 1520, og vet at det fra 1801 ble en leiegård.

Et titalls meter ovenfor, går High Street over i The Strait – stredet – som går litt skrått til høyre, tilsynelatende for å skåne fotgjengeren for det bratte partiet som nå kommer. Her møter vi to interessante hus fra middelalderen, The Jew’s House og The Jew’s Court, begge fra midten av 1100-tallet, bygd i romansk stil. The Jew’s House har et vakkert inngangsparti.

Litt om middelalderens jødiske samfunn i Lincoln

Lincoln hadde på 1100- og 1200-tallet den nest største jødiske befolkningen i England, etter London. Her som i mange andre byer i Europa, ble jødene mistenkeliggjort og uglesett. Antisemittisk hysteri ble i år 1255 pisket opp med forsvinningen av vesle Hugh – en ni år gammel gutt, som senere funnet død i en brønn – jødene ble mistenkt for rituelle barnedrap og 13 jødiske menn ble hengt. Enden på visa ble at alle jøder ble forvist fra England i år 1290 og deres eiendommer konfiskert av Kronen.

The Jew’s House, The Jew’s Court og The Norman House

The Jew’s House er et av Englands eldste bevarte byhus, og er fortsatt i bruk, som restaurant – såvidt vi vet ikke kosher. Deler av fasaden til The Jew’s House er i original stand. Den elegant hugde døren og to dobbeltbuede vinduer i romansk stil er fortsatt intakte. En skorsteinsmur reiser seg over buen til hoveddøren, for å gi støtte til peisen i andre etasje. Første etasje ble brukt til kontor og lager, mens andre etasje var bolig, litt på samme måte som kjøpmannshus i for eksempel Tyskland på denne tiden. To søyler har opprinnelig flankert hovedinngangen, men disse er borte.
The Jew’s House ligger vegg i vegg med The Jew’s Court, som er Englands eldste synagoge. Huset er opprinnelig bygd av normannere en gang i perioden 1066-1080, og ble senere brukt som synagoge av byens jødiske befolkning. Jew’s Court er i dag den eneste bevarte synagogen fra middelalderen i England – det antas at bygningen var i bruk helt frem til år 1290, da jødene ble utvist. I år 1992 ble bygningen igjen tatt i bruk som synagoge. Vi forlater nå The Strait og beveger oss videre oppover i Steep Hill. Vi er nå kommet til den bratteste delen av veien opp til katedralhøyden, men det er verdt strevet.

[adning id=”36063″] The Norman House ligger ved hjørnet av Steep Hill and Christ’s Hospital Terrace, det siste kvartalet opp til Castle Hill, og er et eksempel på et normannisk bolighus fra middelalderen. Huset ble bygd mellom 1170 og 1180. Bygningen var lenge kjent som “Aaron the Jew’s House” – det antatte hjemmet til Aaron of Lincoln (1125-1185), en rik pengeutlåner, som blant annet bidro til finansieringen av Lincoln Minster. Fra The Norman House kan du forslagsvis rusle ned et lite stykke i gaten Michaelsgate, til venstre fra Steep Hill, hvor du får et flott inntrykk av katedralens tre majestetiske tårn. Steep Hill leder videre opp til plassen Castle Hill, hvor du kommer nesten rett på turistinformasjonen.

I forlengelsen av den bratte Steep Hill, på den andre siden av plassen Castle Hill, ligger gaten Bailgate med flere bygninger fra middelalderen, som i dag huser små butikker, tesalonger og et hotell. Til venstre på Castle Hill ligger Lincoln Castle, mens katedralen Lincoln Minster ligger på høyre side, bak Exchequergate.

Litt om plassen Castle Hill med omgivelser

Plassen Castle Hill mellom katedralen og festningen utgjorde for snaue to tusen år siden sentrum av romerbyen Lindum. I dag er plassen omgitt av bygninger fra middelalderen, renessansen og de to forrige århundrene. Når du står på denne plassen og ser mot katedralen, har du Tudor-kjøpmannshuset Leigh-Pemberton House i bindingsverk fra år 1543 på venstre hånd, i dag besøkssenter for turister, med muligheter for overnatting i andre etasje.

Mellom Castle Hill og katedralen står en byport i gotisk stil, som heter Exchequergate. Til venstre for denne ligger middelalderkirken Church of Saint Mary Magdalene with St Paul in Bail. Når du har gått gjennom Exchequergate ser du til venstre en husrekke i bue som omslutter katedralen, The Number Houses, som er boliger for geistlige.

Mer om Castle Hill – the Castle

The Castle ble påbegynt av normannerkongen William the Conqueror, som i år 1068 startet med å rive 166 hus på høyden, i det sørvestlige hjørnet av den opprinnelige romerske Lindum, for å få plass til et festningsverk på seks måls størrelse. Lincoln var på William Erobrerens tid en velorganisert og velstående angelsaksisk by. Sannsynligvis var det en av årsakene til at William satset på byen – ved siden av den strategiske beliggenheten.

The Castle omfatter også et fint museum hvor du kan se modeller av festningen gjennom ulike perioder. Det er vel verd å rusle litt rundt her på festningsområdet – i fengselskapellet ved Lincolnshire Country Archives finnes blant annet bevart noen av treburene som fangene ble stengt inne i under gudstjenestene. Oppe på festningsmurene har du også fin utsikt over gamle Lincoln mot katedralen – for ikke å snakke om landskapet rundt Lincoln – det er lett å forstå hvorfor det har ligget en festning her i nesten to tusen år.

Ved siden av festningsporten mot Castle Hill finner du Cobb Hall, som inneholder en suvernirbutikk av de bedre. Fra takribbene i Cobb Hall henrettet man også forbrytere ved henging i perioden år 1817 til 1859, cirka 20 år før fengselet ble stengt.

Litt om Bailgate

Bailgate er som nevnt forlengelsen av Steep Hill når du kommer opp på Castle Hill. Denne sjarmerende lille gatestubben er verdt en liten rusletur.

Du passerer snart White Hart Hotel, som kan by på interiører fra middelalderen – den elegante fasaden er fra 1840-årene. Hvis du planlegger å bo her, så be om å få et rom med utsikt til katedralen – det kommer til å gjøre en forskjell for oppholdet ditt i Lincoln. Når du fortsetter langs Bailgate passerer du festivitets-lokalene the Assembly Rooms fra år 1744, i dag brukt til å feire bryllup og jubileer – meget elegante forsamlingslokaler oppført i klassisistisk barokk, som var mote under denne georgianske perioden.

I enden av Bailgate finner du en byport fra romertiden, Newport Arch, som er imponerende intakt, og den eneste i England som spenner over en hovedgate. Den virker mye lavere enn den opprinnelig var, ettersom gatenivået gradvis har steget gjennom de nesten to tusen årene som er gått siden byporten ble reist.

Fra Bailgate til Eastgate

Når du snur ryggen til Newport Arch og går tilbake til The White Hart Hotel, tar du til venstre inn Eastgate slik at du har The Minster på høyre hånd. Snart kommer du til Tennyson-statuen, og nå kan du rusle inn på Minster Road og gå ned til byporten Pottergate fra middelalderen. Du kan også gå tilbake til Castle Hill og ta til venstre gjennom Exchequergate, og deretter rusle rundt katedralen på venstre side langs the Number Houses. I østenden av katedralen finner du The Minster Road som går ned mot byporten Pottergate fra middelalderen.

The Minster Road er flankert av en husrekke hvor du finner flere middelalderbygninger, som The Chancery og Chorister’s House. Herfra er det naturlig å rusle hen til katedralen Lincoln Minster, som vi beskriver i egne avsnitt. På nedsiden av katedralen kan du se de storslåtte bygningsrestene etter 1200-tallets Bishop’s Palace, oppført av biskop Hugh, som mildt sagt hadde ambisjoner for bygningskomplekset. Han døde imidlertid før palasset sto ferdig. Bishops Palace var i bruk helt til 1500-tallet, men ble dessverre sterkt skadet under borgerkrigen mellom år 1642 og 1651. Rundt katedralen er det for øvrig murer fra 1100-tallet og på oversiden finner du de sjarmerende «Number Houses» i en bue rundt The Minster. Navnet fikk bygningene fordi de var de første i Lincoln med nummer.

Fra The Minster ned til elven og sentrum av Lincoln

Mellom inngangen til Bishops Palace og Pottergate finner du den sjarmerende og diskrete Greestone Place, hvor trappesmuget Greestone Stairs leder ned mot elven og Lincoln sentrum. Her passerer du snart mursteins-komplekset fra 1800-tallet som i dag huser Lincolnshire College of Art and Design, og nedenfor finner du det aldeles utmerkede museet, The Usher Gallery, som inneholder en fin arkeologisk samling fra steinalderen via bronsealder, jernalder, romertid, tidlig kristen tid, angelsaksisk tid, vikingtid, middelalderen og borgerkrigen midt på 1600-tallet. I tillegg har dette flotte museet omfattende samlinger av malerier, dekorativ kunst, skulpturer, klokker, mynter, våpen og rustninger, samt geologi.
Fra the Usher Gallery går du noen meter langs Lindum Road, før du tar til venstre mot elven og følger Broadgate. Her kommer du til det vesle museet City & County Museum i en restaurert normannisk gildehall og herfra leder Broadgate videre til elven, hvor du tar til høyre og runder en 1300-tallsbygning som kalles Green Dragon, i dag restaurant. Ved siden av denne finner du the Witch and the Wardrobe pub, som ligger i et hus fra 1200-tallet. Herfra kan du krysse elven via en liten gangbro, og dermed er du tilbake i sentrum av Lincoln.[adning id=”36063″]

Lincoln Cathedral

Katedralen i Lincoln – eller som den heter – The Cathedral Church of the Blessed Virgin Mary of Lincoln – ble første gang oppført i romansk stil med rundbuer på ordre av normannerkongen William Erobreren, som kapret tronen i England i år 1066. William så åpenbart muligheter i Lincolns strategiske beliggenhet, slik Romerne nesten 1.000 år tidligere hadde gjort. Han sørget allerede i 1068 for å bygge et forsvarsverk, Lincoln Castle, i den sørvestlige delen av høyden der den tidligere romerske festningsbyen var anlagt. Rett overfor festningen på Castle Hill på den sørøstlige delen, ble katedralen anlagt – et ruvende bygg som ble innviet år 1092 – med benediktinermunken Remigus som mester.

Remigius var den første normanniske biskopen i landets største bispedømme, som tidligere hadde sete i Dorchester. Kanskje et signal til angelsakserne som levde i området om at det fantes orden og gudstro, samt beskyttelse mot vikingene som hadde herjet landet? Allerede noen tiår senere ble den romanske katedralen sterkt skadet av brann – man tror det skjedde i år 1141, kanskje noen år tidligere. Katedralen blir gjenoppbygd, men i år 1185 inntreffer en ny katastrofal hendelse – et kraftig jordskjelv gjør at Lincolns katedral påføres så omfattende skader at det besluttes å bygge en ny.

Lincoln Cathedral – en av de tre tidlige gotiske kjempene i England

St. Hugh, biskop av Lincoln i perioden år 1186-1200, begynte arbeidet med å gjenreise katedralen i år 1192. Han valgte den gotiske stilen som nylig var benyttet med stor suksess i Canterbury, hvor spissbuer, ribbehvelv og strebebuer gjorde det mulig å lage både større vinduer for blyglassvinduer, større takspenn og høyere avstand opp til takhvelvingen. På katedralens dominerende vestfasade ser vi imidlertid rester etter forgjengeren i romansk stil – både i portalenes rundbuer og deler av skulpturfrisen. Resten av vestfasaden strekker seg imidlertid i høyden på gotisk vis. Lincoln Cathedral er i dag et av Englands flotteste kirkebygg, og sammen med Canterbury Cathedral og York Minster tre flotte representanter for Early English Gothic.

I likhet med Canterbury-katedralen, fikk også Lincolns nye gotiske kjempe to tverrskip. Byggmesteren het Geoffrey of Noiers og han lot ingen anledning gå fra seg til å eksperimentere med former. Han er særlig kjent for sin dristige utforming av ribbehvelvene i koret, som han legger asymmetrisk – de fikk snart navnet «Crazy Vaults» – i tillegg prøvde han noe ingen andre hadde gjort før ham – det sydlige sideskipet har to rekker av forskutte blindarkader. Denne delen av kirken heter Hugh’s Choir etter byggherren, biskop Hugh, som ble helgenforklart allerede i år 1220. I 1230-årene kollapset for øvrig sentraltårnet, noe som skapte problemer for byggingen.

Mer om Lincoln Cathedral

I skipet i Lincolns katedral kom en ny kreativ mester til ytterligere å leke med ideer og former. I skipet varieres knippesøylene i form og kapitelene dekoreres med engelsk still leaf, en variant av det gotiske bladkapitelet som vi kjenner fra kirker på kontinentet. I dette motivet snor blomstene seg mellom hverandre, mens knoppene springer ut og ser ut som de bøyer seg i vinden. En annen idé settes ut i livet: Samtidig som takribbene møtes i et stjernemønster markert av en blomsterknute, leder en kraftig langsgående ribbe mot øst, og fører blikket mot stedet der alteret befinner seg i katedralens helligste del.

Lincoln Cathedral har den første kjente stjernehvelving, som sannsynligvis var komplett i år 1237-39. Lincoln Cathedral skal ha vært verdens høyeste bygning på 1300-tallet.

Lincoln Cathedral og Magna Carta

Kongen av England, John Lackland – på norsk Johan uten Land – signerte frihetsbrevet Magna Carta i år 1215, men ikke frivillig. Han var i konflikt med de mektige franske baronene, som tvang ham til å underskrive Magna Carta i Runnymeade år 1215. Magna Carta begrenset kongens makt til fordel for baronene. Men Johan uten Land var ikke tro mot dokumentet, og dermed startet det som kalles The first Baron’s War. Dette fikk snart et etterspill i nettopp Lincoln. Franske tropper som støttet baronene beseiret Lincoln i år 1216 og fór hardt frem mot befolkningen. Kongen Johan uten Land døde den 18. oktober 2016, og hans sønn, den 9 år gamle Henry ble innsatt som barnekonge, Henry den III. Herfra er det mye frem og tilbake.

Kort fortalt: I år 1217 ankom William Marshall, Earl of Pembroke, Lincoln på vegne av den engelske barnekongen Henry den III. Hans tropper kjempet mot franskmennene i the “Battle of Lincoln” bokstavelig talt i skyggen av katedralen, og drev den franske armeen på flukt. Lincolns innbyggere hadde støttet franskmennene, og byen ble plyndret av engelske soldater, en hendelse som senere er kalt “The Lincoln Fair”. Husk at England i år 1066 ble erobret av den franske hertugen Guillaume av Normandie, som ble kronet til engelsk konge som William den I. Han snudde hele det angelsaksiske England på hodet ved hjelp av sine franske baroner som ble innsatt til å styre regionalt og lokalt. En av de fire kopiene av Magna Carta fra år 1215 er i katedralens eie, og oppbevares i Lincoln Castle.

Lincolns tidlige historie

De tidligste sporene etter bosetninger i Lincoln ble funnet under arkeologiske utgravinger i år 1972. Da fant man runde tømmerhytter, som er blitt datert til det første årtusenet før vår tidsregning – hvilket vil si tidlig jernalder, cirka 6-700 før vår tidsregning. Denne bosetningen lå nede ved Brayford Pool, ved elven Whitham, ved foten av høyden der romerne bygde sin befestede by og senere normannerne oppførte borgen og katedralen. Opphavet til byens navn Lincoln kan stamme fra denne tiden – jernalderens keltiske beboere ga den navnet «Lindon» – som betyr bassenget – etter alt å dømme på grunn av Brayford Pool, innsjøen som ligger ved utløpet av River Whitham rett nedenfor sentrum av Lincoln. Hvor stor denne jernalder-bebyggelsen opprinnelig var, vet man ikke, ettersom flere historiske lag er bygd oppå – fra romertid, angelsaksisk tid, middelalder – og moderne tid.

Mer om Lincoln og romertiden

Romerne erobret denne delen av England i år 48 og bygde snart en legionærforlegning på høyden, som ga et utmerket utsyn til alle kanter. Romerne okkuperte England år 43 etter Kristus, selv om selveste Julius Cæsar hadde vært her i år 54 og 53 før Kristus med flere skip og ganske betydelige tropper, under Gallerkrigene. Det keltiske navnet Lindon ble til det latinske Lindum og ble senere tilført tittelen Colonia da byen ble en bosetning for veteraner fra den romerske hæren. Dette skjedde i år 71 etter Kristus, da legionen ble flyttet nordover til Eboracum, dagens York. Lincolns fulle navn var Colonia Domitiana Lindensium etter grunnleggeren keiser Domitian, og ble lagt innenfor festningsmurene på høyden med en forlengelse av samme areal ned mot elven og dagens bysenter.

Colonia Lindum holdt en viktig strategisk posisjon, noe som understrekes av at fem av de romerske hovedveiene møttes her. To av disse veiene, Foss Way og Ermine Street krysset hverandre rett sør for kirken St. Botolph og er i dag en del av High Street. Det finnes flere rester fra romertiden, noen av dem bevart innenfor katedralområdet. Det ble etter romersk sedvane oppført bad, templer og en basilika rundt et forum.  Colonia Lindum ble en viktig og blomstrende bosetning, tilgjengelig fra havet via både River Trent og River Witham. På det meste har Colonia Lindum hatt en befolkning på mellom 5 og 10 tusen innbyggere. Vannforsyningen til byen ble besørget av en akvedukt som fraktet vann fra en kilde 2 kilometer nord for byen. Bymuren ble utvidet og strakte seg helt ned til bryggen ved River Witham.

Tidlig på 300-tallet etter Kristus ble byen hovedstad i provinsen Flavia Caesariensis, da det ble besluttet å dele opp provinsen Britannia Inferior i flere enheter. Nå begynte imidlertid Romerriket å knake i sammenføyningene, og både byen og vannveiene opplevde nedgangstider. Rundt år 400 var byen i ferd med å bli forlatt av romerne.

Lincoln – tidlig middelalder og vikingtid

En bosetning ble imidlertid opprettholdt under en Praefectus Civitatis, og det er i skriftlige kilder referert til et besøk av St Paulinius hos denne institusjonen i år 629. Både Lincoln og England var forlatt av romerne i år 410. I løpet av denne perioden ble byens navn endret fra Colonia Lindum til «Lincylene» på gammelengelsk.

Etter de første ødeleggende vikingraidene tidlig på 800-tallet fikk byen igjen en viss betydning på grunn av oversjøiske handelsforbindelser. Under vikingtiden var Lincoln et betydelig handelssenter, uten sammenlikning det viktigste i Lincolnshire, og fikk rettigheter blant annet til å prege egne mynter – på slutten av 900-tallet hadde Lincoln like stor myntproduksjon som York. Etter at Danelovene ble iverksatt i år 866 ble Lincoln en av fem «Boroughs» i East Midlands. Utgravninger i Lincolns Flaxengate, nedenfor Castle Hill, har avdekket at området fikk et nytt gatenett med bygninger oppført på rammer av tømmer rundt år 900. Flaxengate ble for øvrig et senter for glassproduksjon på denne tiden. Lincoln opplevde nå en eksplosiv utvikling i økonomien etter at vikingene bosatte seg i byen, på samme måte som York. Den øvre delen av byen synes å ha hatt kun administrative funksjoner frem rundt år 850, mens åssiden ned mot River Witham i liten grad var bebodd. Hundre år senere var imidlertid dette området og elvebredden igjen bebygd og bebodd, med forstaden Wigford som et raskt voksende handelssenter.

[adning id=”36063″]