Norwich

[adning id=”36830″]

Mer om Norwich

Norwich ligger i hjertet av det frodige landbruksområdet East Anglia og regnes for å være en av Englands best bevarte historiske byer. Norwich har få høyhus, og enda færre rette gater.

Det er lett for en nykommer å gå seg bort i byens mange gater og smug, men hva gjør vel det – her oser det av sjarm nær sagt hvor enn man havner i gamlebyens middelalderske gatenett. Dessuten er det korte avstander. Den vennligheten byens befolkning møter deg med, er også et stort pluss. Merk deg at du kan kjøpe billetter til ulike attraksjoner og museer, samt reisepass og togbilletter her hos VisitBritain Shop til gunstigere priser enn på reisemålet.

Norwich og River Wensum

Det første man legger merke til når man ser et kart over Norwich, er hvordan elven Wensum slynger seg rundt store deler av sentrum og gamlebyen, og hvor enormt katedralområdet innenfor elvens bue er. Norwich Cathedral ble i år 1096 påbegynt av normannerne på området der en angelsaksisk bosetning opprinnelig befant seg.[adning id=”36832″]

I den aller eldste delen av Norwich kan du oppleve en av Englands fineste brosteinsgater fra middelalderen, Elm Hill, flankert av velholdte bygninger fra denne tiden. I Norwich kan du for øvrig finne hele 31 kirker fra middelalderen, inklusive Norwich Cathedral.

Norwich Cathedral og Tombland

Da normannerne i år 1067 kom til Norwich, fant de en livlig og velstående landsby bebodd av angelsaksere og dansker. Midtpunktet i denne bosetningen var markedsplassen Tombland – ”tomt land”.

Normannerne flyttet markedet og rev mesteparten av bosetningen, samt en eller to kirker – ikke bare for å vise hvem som hadde makten, men også for å frigjøre plass til en helt ny katedral, et bispepalass og et benediktinerkloster. Arbeidet med å bygge katedralen startet i år 1096 og ble ledet av byens nye biskop, Herbert av Losinga. Katedralen ble bygd av lokal flintstein kledd med importert fransk kalkstein fra Caen i Normandie. Den franske kalksteinen ble fraktet med båt opp elven Wensum – fra fergestedet Pull’s Ferry ble det gravd en midlertidig kanal helt inn til kirkebygget.

Mer om Norwich Cathedral

Norwich Cathedral sto ferdig allerede etter cirka 50 år, den gang med tretak og uten dagens høye, spisse spir. Biskop Herbert av Losinga fikk oppleve ferdigstillelsen av katedralens østparti, et tre etasjers kor med koromgang og tre kapeller, i tillegg til et enskipet tverrskip. I både skipet og koret har man fulgt et ”akvedukt-system” der de to nederste etasjene har like store – brede og høye buer – til romansk stil å være – temmelig lette og slanke søyler og pilarer med store lysåpninger mellom.

Et varsel om den den nye gotiske stilen som skulle komme rundt år 1140. Norwich Cathedral har voldsomme dimensjoner – den er hele 140 meter lang. I tilknytning til katedralen ble det bygd en vakker gotisk klosterrundgang, som er Englands største. Også denne er dekorert med bosses.

The bosses

Det opprinnelige taket av tømmer var flatt, og ble byttet ut med et gotisk ribbehvelv i perioden 1424-1499 og deretter i tverrskipene, til de var ferdige i år 1520. Et spesielt trekk ved Norwich Cathedral er de såkalt ”bosses”, dekorerte knaster eller knuter der ribbene møtes midt i hvelvingen. Katedralen og klosterrundgangen har mer enn 1.000 slike og alle er fantasifullt hugget og utformet som bibelske motiver eller personer, og deretter malt.

Opprinnelig ble katedralen kronet med et trespir dekket av blyplater, men dette kollapset på 1400-tallet og ble erstattet av et 96 meter høyt spir i stein.

Litt om katedralens interiør

Norwich Cathedral er en treskipet basilikakirke, og har et ualminnelig langt skip – som du kan se på bildene. Basilika-konstruksjonen går ut på at katedralen har et høyt midtskip med to lavere sideskip, slik at lyset kan slippe inn i midtskipet gjennom vinduene over sideskipene. Se grunnplan.

Skipet består av hele 14 fag – det vil si langsgående buer mellom bærende pilarer mellom midtskipet og sideskipene, og som nevnt er disse buene i seg selv av uvanlig størrelse. Tverrskipet er kraftig og uten sideskip. Skipet og koret er adskilt med en skjerm, noe som er vanlig i engelske katedraler. Bak skjermen finner du korstolene foran alteret og apsiden, den avrundede avslutningen av katedralen i øst. Korstolene fra 14- og 1500-tallet er vakkert utformede med treskurd. Katedralen har flere kapeller rundt ambulatoriet, en koromgang som følger apsidens halvsirkulære form i øst-enden.

Både koret og kapellene er utsmykket med flere altertavler, den mest kjente er The Despenser Retable, sannsynligvis bestilt av Henry Despenser, biskop av Norwich mellom år 1369 og 1406. Temaet for altertavlens fem paneler er Kristi død og gjenoppstandelse.

The Cathedral Close

”The Close” er betegnelsen på området innenfor murene som i middelalderen omga katedraler flest, og fremdeles Norwich Cathedral. Området ”The Cathedral Close” er på mer enn 170 mål, både for å få plass til den enorme katedralen og klosteret, i tillegg til biskopens palass og tjenesteboliger for prestene andre ansatte – samt King Edward VI School, Great Hospital, The Deanery og administrasjonsbygninger.

I tilknytning til klosteromgangen er det nylig oppført et moderne ”Hostry” et besøks- og utdanningssenter med som kan møte dagens pilegrimer og andre gjesters behov, sammen med det moderne ”Refectory”, som har restaurant og kafé. “The Lower Close” mellom Klosteromgangen og elven omfatter flere idylliske boligstrøk med svært gammel bebyggelse. The Cathedral Close har to flotte byporter mot Tombland – Erpingham Gate og St. Ethelbert’s Gate – den siste til minne om den unge angelsaksiske kongen som ble myrdet i år 794. Begge disse ruvende byportene er bygd av lokal flintstein – som så mange andre bygninger i Norwich – og dekorert med steinsettinger og skulpturer.

Tombland og Elm Hill

Tombland er den brede gaten umiddelbart inntil Cathedral Close – katedralområdet. Denne gaten er i dag flankert av kafeer og restauranter, samt til dels svært gammel bebyggelse. Rett nedenfor Maid’s head Hotel går en smal brosteinsgate inn til venstre ved den vesle middelalderkirken St. Simon and St. Jude Church, nemlig Elm Hill.

Elm Hill er en av Englands aller best bevarte middelaldergater, og det er virkelig en opplevelse å spasere på brosteinen her, omgitt av opp til 700 år gamle hus med fremskutt andre etasje, typisk for middelalderen. Man betalte normalt skatt av grunnflaten, og kunne gjennom å øke arealet i andre etasje sno futen for noen skilling.

Hvis du tar til venstre i enden av Elm Hill og går opp til middelalderkirken St. Peter Hungate, kan du ta til venstre ned den nesten vel så sjarmerende og gammelmodige Princes Street. Denne gaten munner ut i Tombland ved nok en kirke fra middelalderen, nemlig St. George Tombland. Du befinner deg nå i den aller eldste bebyggelsen i Norwich. Ta deg god tid her, og bruk øynene både høyt og lavt. Det er satt opp et informasjonsskilt i begynnelsen av Elm Hill ved Tombland.

[adning id=”36063″] Mange av husene her er opp til 700 år gamle. For noe år siden ble det bevilget store summer til rehabilitering og bevaring av husene her. Titt gjerne innom smug og portrom – det er mange skjulte arkitektoniske skatter å snuble over her. Noen av husene er så skakke at man lurer på hvordan de er blitt stående.

St. Andrew’s Hill og Norwich Lanes

La oss gå tilbake til Elm Hill. Når du kommer hit, ser du på en stor gotisk kirkebygning litt til høyre, som en gang tilhørte munkeordenen Black Friars, men som i dag heter St. Andrew’s Hall og brukes til utstillinger, markeder, konserter, kunsthåndverk og antikvitetsmesser.

Fortsetter du rett frem med St. Andrew’s Hall – gjerne kalt The Halls – på høyre hånd kommer du inn i et område som kalles Norwich Lanes, først via gatestubben St. Andrew’s Plain og så over i St. Andrew’s Street. Det er kanskje unødvendig å skrive det, men på hjørnet St. Andrew’s Street og St. Andrew’s Hill ligger St. Andrew’s Church ved foten av en bakke (Hill).

På motsatt side av gaten finner du Cinema City med en liten pussighet – i den gamle delen av bygningskomplekset ligger Suckling House – i dag en kafé og bar, på 1350-70-tallet huset til familien Suckling. Legg merke til himlingen og blyglassvinduene. Baren er for øvrig meget hyggelig, ikke minst på dagtid, hvor mange stikker innom for en kopp kaffe eller te.

Mer om Norwich Lanes

Parallelt med St. Andrew’s Hill går det flere bratte tverrgater opp fra St. Andrew’s Street, og her er det mye artig å finne av puber, restauranter, små butikker og rariteter. Her er det moderne og eldgamle bygninger om hverandre, og gatenavn som Pottergate, Higher Goat Lane og Lower Goat Lane røper at disse gatene og smugene har ligget her i mange hundre år.

Her kan du plutselig komme over en middelalderkirke, som er omgjort til kunst- og antikvitetshandel, som for eksempel St. Gregory’s Center for Art, som ligger i en grønn liten oase ved byens smaleste smug(?), St. Gregory’s Alley, midt oppe i et livlig shoppingkvarter. Og rett som det er, kan du komme over et av de gamle husene bygget av flintstein, som gamle Norwich ble bygget av.

Stranger’s Hall og The Museum of Norwich at the Bridewell

Begge disse museene er knyttet til Norwich’ byhistorie. Stranger’s Hall ligger i enden av St. Andrew’s Street og er et nesten 700 år gammelt bolighus, som i sin tid ble bebodd av tekstilarbeidere – flamske vevere fra Nederland og Belgia.

Den første bølgen med disse innvandrerne kom på 1100-tallet, da man i Norwich forstod at veverne på den andre siden av kanalen var i besittelse av kunnskaper og teknikker man ikke hadde hjemme i Norwich. Den andre bølgen kom i kjølvannet av reformasjonen med mye uro og vold mellom katolikker og protestanter. Flandern, som den gang dekket deler av Belgia og Holland, var dessuten på 1500-tallet styrt av strenge spanske katolikker besatt av motreformasjonen Inkvisisjon, noe som medførte utvandring både til USA, England og andre land. Både Norwich og Canterbury mottok grupper av vevekyndige flandere, og disse ble tatt godt i mot på grunn av sin fagkunnskap, som de kunne tilføre veveriene i Norwich.

Museum of Norwich at the Bridewell

ligger i Bridewell Lane, som går parallelt med St. Andrew’s Hill (og nabo til St. Andrew’s Church) og er et bymuseum som i det store og hele tar for seg den generelle utviklingen i Norwich siden den industrielle revolusjonen, det vil si fra cirka midt på 1700-tallet – men også enkelte gjenstander før det. Her finner du alt fra brannvogner, symaskiner, eksempler fra byens omfattende sko-produksjon på 1900-tallet, samt komplette interiører med sort-hvitt TV-sendinger fra kroningen av dronning Elizabeth i 1952 på en gammel kasse-TV.

Her er innredet apotek anno cirka 1950, utstillinger av importerte luksusvarer tidlig på 1800-tallet, eksempler på industriprodukter, en etasje med et komplett 1700-talls kaffehus – ja, til og med plakater og en tvilsom t-skjorte fra Sex Pistols avlyste konsert i byen, finner du på dette museet. Pluss et fengsel fra 1300-tallet i kjelleren. Og et eksteriør i kvaderhugget flintstein – det fineste profane i sitt slag i hele Norwich. De to nevnte museene ligger i kort avstand fra hverandre. Når du er ferdig her, kan du forslagsvis rusle bort på Frank’s Bar og ta en øl eller en matbit. Eller begge deler. Herfra er veien kort til Market Place.

Forum, Market og Guild Hall

Dagens marked er fargerikt og livlig. Opprinnelig har bodene vært kledd med lerreter av ulike farger, noe dagens materialer godt illuderer. Markedet er den dag i dag et sted der det pågår livlig handel med en mengde besøkende som yrer frem og tilbake mellom bodene på jakt etter et godt kjøp. Market Place er omgitt av to middelalder-bygninger, den enorme kirken St. Peter Macroft og Guildhall fra 1407, i tillegg til et rådhus fra 1930-tallet og det nybygde Forum, hvor blant annet turistkontoret holder til. På nedsiden her, mellom Market Place og The Castle, er det travle handlegater og kontorbygninger. Her finner du blant annet promenadegaten Gentleman’s Walk og det unike vakre kjøpesenteret Royal Arcade i art noveau stil, fra 1899 – fullstendig bevart.

Denne vesle innendørs handlegaten er bygget etter parisisk mønster – les galeries – med glasstak, i Norwich designet av George Skipper med pastellfargede keramiske fliser og ensartede butikker med utstillingsvinduer innrammet av mahogny, samt med praktfulle dekorasjoner – alt i umiskjennelig elegant art noveau / jugend-stil.

Colmans mustard

Mange nordmenn har stiftet bekjentskap med den engelske sennepen Colman’s, gjerne ved juletider i forbindelse med lutefisk. Det er sagt om Colman’s at de skapte en formue på det som ble igjen på tallerkenen. I 1814 startet Jeremiah Colman å male sennepsfrø til pulver, noe som etter hvert ble etterspurt som krydder til festmat. I dag har Colman’s den eldste merkevaren i Unilevers portfolio, og har et utsalg i Norwich.

St. Peter Mancroft

Denne enorme kirken ved Market Place oppfattes av mange som byens katedral på grunn av sin størrelse og prakt. Den er imidlertid en stiftskirke, som ble oppført i perioden mellom år 1430 og 1455 i perpendikulær sengotisk stil.

De enorme vindusflatene slipper inn uvanlig mye lys til interiørene, og det spektakulære blyglassvinduet i øst er det opprinnelige, som ble satt inn i år 1455. St Peter Mancroft har en uvanlig himling, som er av typen “hammerbeam”, en middelalder-konstruksjon som muliggjorde bruk av lange bjelker for å oppnå brede tak, blant annet benyttet i Westminster Hall i London.

Norwich Castle og Castle Museum

Som vi altså vet, ble denne borgen grunnlagt av William Erobreren etter at normannerne tok makten i England i år 1066, etter alt å dømme allerede i år 1067. I Norwich, som i andre engelske byer, ble det først bygd en diger haug, slik at festningsverket ble liggende på en høyde, og dermed lettere å forsvare. Når du ser Norwich Castle, så skjønner du at dette arbeidet ikke ble unnagjort i løpet av noen dager. Den første borgen ble bygd av tømmer, på normanner- og vikingmaner. Allerede under vikingtoktene på 800-tallet var det vanlig å ta med byggesett, som ble satt opp når langskipene og mannskapene kom frem til bestemmelsesstedet. Denne kunnskapen arvet normannerne, som jo var etterkommere av vikingene, og en slik transportabel tømmerborg hadde William med seg over kanalen under slaget ved Hastings, da han erobret England.

Mer om Norwich Castle

Det kan ikke ha vært enkelt å være nyslått konge over England – allerede i år 1075 kom det opprør mot William – og det fra sine egne. Den franske adelsmannen Ralph de Guader, som William få år tidligere hadde utnevnt til Earl of East Anglia, hadde ambisjoner på egen hånd, og brukte ironisk nok festningen som sitt hovedkvarter for opprørsstyrkene, som til en stor grad kan ha bestått av borgere av Norwich med eiendom. Opprøret ble slått ned og kong William stasjonerte fra nå en større militær styrke her. Norwich Castle var den eneste i sitt slag i hele East Anglia, og dermed av vital strategisk betydning for kongen. Borgerne av Norwich fikk tredoblet den årlige eiendomsskatten etter opprøret, som straff.

[adning id=”36063″]

Norwich Castle bygges i stein

Arbeidet med å bygge en borg i stein kan ha begynt så tidlig som i 1095. Vi vet at katedralen ble påbegynt i år 1096, og at samme byggematerialer ble benyttet begge steder: Kjerne av flintstein kledd med kalkstein fra Caen i Normandie. Før dette arbeidet startet, ble haugen ytterligere utvidet, både i høyden og i diameter. Dessuten ble det gravd ut dype grøfter rundt, slik at den eneste adkomsten til borgen ble via en senkebro. Hele 98 eiendommer ble beslaglagt og revet før borgen var komplett – arkeologiske utgravninger har dessuten avdekket en angelsaksisk gravplass her.

For den opprinnelige befolkningen må den nye borgen, katedralen og etableringen av det franske kvarteret – samt flyttingen av markedet ha fortonet som en maktdemonstrasjon uten like. At normannerne / franskmennene var forhatte blant den opprinnelige angelsaksiske befolkningen, er det ingen tvil om. The Castle ble brukt som fengsel fra år 1220 og det ble oppført en rekke nye bygninger rundt.

Castle Museum

I år 1887 kjøpte Norwich borgen for å bruke den til museum. Borgen gjennomgikk i årene som fulgte en betydelig renovering, blant annet ble en del av ytterkledningen erstatt med stein fra Bath. Det du ser i dag, er imidlertid tett opptil det man kunne se for 8-900 år siden, og under renoveringen var man svært opptatt av at all ornamentering skulle beholdes uendret. Innvendig var borgen opprinnelig i middelalderen en hallkonstruksjon, mens borgen i dag har gallerier. Man får likevel et godt inntrykk av borgens dimensjoner og opprinnelige prakt. I år 1895 åpnet museet dørene med utstillinger bestående av både arkeologiske funn fra blant annet angelsaksisk tid og vikingtid, kirkegods, tekstiler, egyptiske gjenstander og en omfattende utstilling av lokale kunstnere i første etasje. I dag er Castle Museum en del av Norfolk Museums, som har mer enn 3 millioner gjenstander i sine samlinger. Et besøk anbefales på det varmeste.

Litt om middelalderkirkene i Norwich

I dag finner du 31 middelalderkirker i Norwich, som fremdeles står og brukes. Ikke alle er i kirkens tjeneste, lenger. Opprinnelig har det vært 57 stiftskirker i middelalderens Norwich – noen av dem stod før normannernes erobring i år 1066. Ingen by nord for alpene har hatt en større kirketetthet enn Norwich i middelalderen.

Som du vil se, er alle disse stiftskirkene fra middelalderen bygget av lokal flintstein, i noen tilfeller supplert av importert stein og lokalprodusert murstein. Samtlige av disse middelalderkirkene har gjennomgått endringer over århundrene. Et fellestrekk er kraftige firkantede tårn, som gjerne går under fellesbetegnelsen ”normanniske tårn”. Dessuten vil du se at kirkene har gotiske vinduer – noen av dem ble bygd slik, andre hadde opprinnelig romanske rundbue-vinduer. Felles for alle kirkene er at interiørene gjennomgikk store endringer i forbindelse med reformasjonen midt på 1500-tallet. Da ble de fleste av middelalderens katolske statuer, bilder og gjenstander ødelagt, ofte sammen med hele kirke-interiører.

King Street og Dragon Hall

Ikke mange hundre meter fra Tombland – i King Street – en gang var flankert av elegante hus tilhørende velstående og mektige kjøpmenn, finner du den unike Dragon Hall. Denne kjøpmannshallen ble oppført omtrent år 1430 av Robert Toppes, en velstående tekstilhandler fra Norwich, aktet og respektert medlem av handels-lauget Guild of St George, grunnlagt 1439. Den brede hallen er i bindingsverk med murstein og har en flott himling av taksperrer i eik støttet opp av buede skråbjelker som sammen med veggstolper bærer strekkbjelker av eik med midtstolpe – hanebjelker støttet av skråbjelker som stivet av taket oppe ved mønsåsen. Dragon Hall lå nær River Wensum, hvor varer fra Europa ble losset og stilt ut i den imponerende hallen. Robert Toppes eksporterte Norfolk Worsted cloth og importerte vin, krydder, jernvarer og finere tekstiler. Dragon Hall Heritage Volunteers har egen hjemmeside, som beskriver Dragon Hall nærmere.

Mer om Dragon Hall

Dragon Hall antas å være den eneste handelshallen i Nord-Europa som var eid av én eneste mann. Bygningen ligger nær elven Wensum på King Street, hovedveien gjennom byen på 1400-tallet, med utmerkede elveforbindelser via Yarmouth til Nederlandene, Flandern og de tyske statene. Dragon Hall er nå anerkjent som en av Norwichs middelalderske arkitektoniske perler og en ikonisk bygning i byen. Toppes handelshall gikk faktisk i glemmeboken, og ble kjent som Old Barge Building, etter puben av samme navn i sørenden av bygningen. På baksiden av området og i Old Barge Yard ble det også bygd en rekke simple leiegårder, fattigslige og overfylte. Den sørlige enden av hallen ble The Old Barge pub og på 1800-tallet bodde det rundt 150 personer i bygningen. I 1937 fjernet et Slum Clearance-program nesten alle leiegårdene på baksiden. På 1950-tallet var det en slakterbutikk i den nordlige enden av hovedhuset på gatesiden; i den sentrale delen var en prestegård; og i den sørlige enden var Old Barge pub. I 1954 ble det gitt Listed Building status: Grad 1. Besøk gjerne bloggen: speakzeasy.wordpress.com, klikk på MAY 2015 og skroll ned til 12. May.

The Riverside

Når du går ned den smale veien fra St Ethelbert Gate forbi katedralen og ned til fergestedet Pull’s Ferry, så går du langs det som en gang for 900 år siden var kanalen opp til byggeplassen for katedralen. Den importerte kalksteinen fra Caen i Normandie ble lastet om til prammer og fraktet de siste par hundre meterne hit. Kanalen ble gravd igjen på 1800-tallet.

Pull’s Ferry

Fergestedet slik det i dag fremstår, ble bygd på 1500-tallet. Navnet Pull’s Ferry kommer fra fergemannen James Pull som rodde folk over elven helt frem til sin død i 1841. En ferge var fortsatt i drift her de neste 100 årene. Fra Pull’s Ferry er det anlagt en hyggelig gangvei videre langs elven til Bishop Bridge, Norwich’ eldste bro fra år 1340. Broen hadde i middelalderen et vakttårn. Ved broen finner du en populær pub med uteservering.

Cow Tower

Fortsetter du videre langs elven kommer du til det kraftige Cow Tower, som også var en del av bymuren rundt katedralområdet. Denne delen av området er i dag en fredelig park. Litt lenger bort langs Wensum passerer du en gangbro og du har Adam and Eve Pub, en liten, gammel mursteins-bygning med hollandsk gavl, som har stått her siden 1200-tallet.

Litt om Norwich’ tidlige historie

For å forstå Norwich er det lurt å ta en titt på byens historie og opprinnelse. Norwich ble grunnlagt av angelsaksere en gang rundt år 500 etter Kristus. Angelsakserne var innvandrere fra dagens Nord-Tyskland og det sydlige Danmark, som allerede i romertiden hadde begynt å vise interesse for England. Romerne erobret som kjent England år 43 etter Kristus og forlot øya år 410 da Romerriket for alvor begynte å knake i sammenføyningene.

Angelsaksernes Norvic

Angelsakserne bygde etter alt å dømme små bosetninger på begge sider av elven Wensum i området der katedralen i dag ligger, rundt markedsplassen Tombland, som i dag er en hovedgate og ned mot Norwich Castle, som vi snart skal komme tilbake til. Etter hvert har bosetningene vokst sammen til en by. Elven Wensum og nærheten til Nordsjøen ble avgjørende for Norwich. Vi vet at det har vært drevet handel med store deler av Europa, som Skandinavia, Russland, Nederlandene og Tyskland tidlig i middelalderen – for eksempel har man funnet keramikk fra Rhinen-området fra 700-tallet.

Vikingtid

Mellom år 924 og 939 begynte Norvic, som byen kalte seg på den tiden, å slå egen mynt – slike er funnet over hele Europa. Norwich var også attraktiv i andre henseender: Danske vikinger raidet Norwich i år 869, plyndret byen og henrettet kong Edmund av East Anglia. Danske vikinger dukket opp på ny, plyndret og brente ned store deler av byen under et raid i år 1004.

Harold Godwinson krones til konge

Innen skjebneåret 1066 hadde Norwich vokst til å bli Englands nest største by – etter London – innbyggertallet antas å ha vært mellom 7- og 10.000 mennesker. I år 1066 inntreffer det ene dramaet etter det andre. Den nest siste angelsaksiske kongen – Edward the Confessor (Edvard Bekjenneren) dør barnløs natt til den 6. januar, og Harold Godwinson, en angelsaksisk adelsmann – jarl av East Anglia, krones samme dag til ny konge.

Men flere andre mener de har større rett til den engelske tronen – blant dem den norske kongen Harald Hardråde. Kort fortalt møter Harold den II. Godwinson, den siste angelsaksiske kongen, Harald Hardråde ved Stamford Bridge den 25. september 1066. Den engelske kongen vinner slaget og dreper norskekongen. Men ikke nok med det.

Normannerne kommer

Samtidig får seierherren og (fremdeles) den engelske kongen Harold Godwinson vite at William “the Bastard”, hertugen av Normandie, er på vei over den engelske kanalen for å gjøre krav på tronen, som han mener at Edvard Bekjenneren hadde lovet ham – noe for øvrig Harold Godwinson aldri benektet. William Bastarden har med seg en stor og velutrustet hær bestående av fransk-normanniske adelsmenn og soldater. Han har også med seg hester i langskipene sine. Det som er litt rart å tenke på, er at dette slaget på sett og vis er vikingtidens siste krampetrekning. Tre uker tidligere hadde den norske kongen Harald Hardråde falt i kamp ved Stamford Bridge – riktig nok kristen i navnet, men kanskje ikke i gavnet?

Harold Godwinson reiser sørover for å møte ham i kamp, snaue 3 uker etter slaget ved Stamford Bridge – intet ideelt utgangspunkt, ettersom hæren hans hadde lidd store tap i tillegg til at mange av soldatene var skadd. Det er en sliten og medtatt engelsk hær som ankommer Hastings. Kort fortalt: Den franske hertugen vinner slaget ved Hastings den 14. oktober, og den engelske kongen Harold den II. Godwinson blir drept.

William reiser umiddelbart til London, inntar byen og blir kronet til Englands nye konge i Westminster den 1. juledag 1066. William får tilnavnet the Conquerer (Vilhelm Erobreren) og gjør ikke navnet til skamme.

Bayeux-teppet – en dokumentasjon i bilder

I årene umiddelbart etter 1066 ble det produsert en skildring av hendelsene før under og i avslutningen av slaget ved Hastings, sannsynligvis på bestilling av Vilhelm Erobreren selv, nemlig det såkalte Bayeux-teppet. Vi vet jo at det er seierherrene som bestemmer hvordan historien skrives, men uansett er Bayeux-teppet en historisk sensasjon og svært interessant – også som historisk kildemateriale. Teppet er drøye 70 meter langt, og brodert i klare farger, ledsaget av en originaltekst som redegjør for hendelsene som skildres. Teppet har en begynnelse definert av en bord, men mangler en slutt, som etter alt å dømme har skildret Vilhelm Erobreren på tronen. Teppets første motiv er Edvard Bekjenneren som gir Harold Godwinson beskjed om å reise til Normandie for å gi hertugen William Bastarden (senere Erobreren) beskjed om at han, Harold, er den sanne arving til den engelske tronen. Som nevnt, det er seierherrene som skriver historien. Teppet er i sin helhet utstilt i Centre Guillaume le Conquérant i Bayeux. Hva har så dette med Norwich å gjøre? Jo – Harold Godwinson var den siste angelsaksiske kongen av England. Utfallet av Slaget ved Hastings fikk enorm betydning for hvordan den opprinnelig angelsaksiske byen Norvic skulle utvikle seg videre – som vi vet ble det store forandringer, slik Vilhelm Erobreren og hans normanniske adelsmenn ønsket.

William the Conquerer

I løpet av få uker befester franskmannen Guillaume / William / Vilhelm sin stilling som engelsk konge. Han foretar blant annet en reise til East Anglia tidlig i år 1067 og grunnlegger Norwich Castle. Det vil si; først lar han bygge en enorm haug, deretter festningen, som i første omgang bygges i tømmer, senere i stein – midt i dagens historiske Norwich. Hans franske adelsmenn blir nå tildelt eiendommer i og rundt Norwich, og den eksisterende byplanen dramatisk endret for å vise at nå er det ikke lenger angelsakserne som hersker i byen og landet – men de fransktalende normannerne. Markedsplassen, som tidligere lå på Tombland, blir nå flyttet nær den nye festningen, på motsatt side, til det som av den angelsaksiske befolkningen etter hvert skal kalles The French Quarter. Markedet ligger fremdeles der William Erobreren for mer enn 950 år siden bestemte at det skulle ligge. Vilhelm Erobreren dør i år 1087. Året før igangsatte han arbeidet med Doomsday Book, en omfattende oversikt som gir detaljert informasjon om alle eiendommer i England. Denne boken finnes fortsatt i original versjon og er et viktig verktøy for historikere og arkeologer. For Vilhelm var boken et grunnlag for å inndrive skatter.

Et nytt Norwich bygges

En helt ny utgave av Norwich Castle blir bygd i stein en gang mellom 1095 og 1110 – med lokal flintstein i kjernen, kledd med kalkstein fra Caen. Det samme er tilfelle for Norwich Cathedral. Det kan meget vel være slik at disse to bygningene ble oppført samtidig, som deler av et felles byggeprogram, ettersom begge fikk ytterkledning av noe såpass eksklusivt som importert, fransk kalkstein fra Caen i Normandie. Se egne avsnitt.

Ullhandel, veverier og flamske innvandrere

Skinnindustrien var spesielt viktig i Norwich på 1100 og 1200-århundretallet, først med garvere og senere også med fargere. Keramikkindustrien, som hadde vært så fremtredende i den sene angelsaksiske perioden, var i stor grad forsvunnet midt på 1100-tallet. En annen næring som var i fremgang, og som med århundrene skulle bli svært viktig for Norwich, var ullhandel og veving – den sist nevnte etter hvert dominert av dyktige flamske vevere, som bosatte seg i større antall i Norwich-regionen under styret til både William Erobreren og hans sønner.

Jødisk innvandring

Med normannernes erobring bosatte også mange jøder seg i Norwich. Tradisjonen tro drev mange av disse med lånevirksomhet, og ble ikke spesielt populære. I år 1144 ble en ung gutt, William, funnet knivdrept – og jødene fikk skylden. Jødene bodde nær inngangen til Norwich Castle, og det ble redningen for mange – de øvrige ble massakrert i gatene og i sine hjem. Liknende historier om barnedrap og påståtte jødiske blodskulter finner man igjen over hele Europa. Den unge gutten William ble for øvrig kanonisert av pavekirken og det ble opprettet et eget pilegrimskapell for William of Norwich, som han ble kalt, i katedralen. Hatet til jødene og etter hvert de flamske veverne gjorde at normannere og angelsaksere fikk mer å enes om, og de kom med årene bedre overens, gjennom både handel, arbeid, fagutdannelse og samvær. De flamske veverne ble mislikt på tross av velstanden de brakte med seg til Norwich, fordi de prøvde å etablere et eget veverlaug og handelsmonopol.

Opprør mot kongemakten

I år 1173-74 kom det til opprør mot den engelske kongemakten, nå representert ved kong Henry den II, også han fransk og fransktalende. Igjen står franske adelsmenn bak, med allianser i blant annet Belgia. Flamske leiesoldater beleiret, inntok og plyndret Norwich samtidig som en del av befolkningen bestod av flamske vevere. Disse forholdt seg imidlertid passive, for som en samtidig fransk kronikør skrev: ”…for de var vevere, og ikke soldater.” Det er jo unektelig underlig å tenke på at den engelske kongen fremdeles, etter hundre års styre, var fransk, snakket fransk, var avhengig av franske adelsmenn, ble forrådt av enkelte franske adelsmenn – og tilgodeså og belønnet andre franske adelsmenn.

Norwich utover middelalderen

Motoren Norwich’ økonomi var handel med ull. Verdien som ullhandelen genererer gjennom middelalderen, finansierte bygging av mange fine kirker. Norwich har fortsatt flere middelalderkirker enn noen annen by i Vest-Europa nord for Alpene. Gjennom middelalderen etablerte Norwich omfattende handelsforbindelser med andre deler av Europa. Byen får et hanseatisk kontor, og handelen når markeder fra Skandinavia til Spania. For å organisere og kontrollere eksporten til Nederlandene, ble Great Yarmouth offisiell havneby for Norwich.

Bymurer og velstand

Norwich bygde omfattende bymurer fra 1280 til 1340. Med en total lengde på rundt fire kilometer omsluttet bymurene et større område enn City of London. Etter at bymurene var oppført, ble det ulovlig å bygge seg utenfor dem, noe som ble til hinder for videre vekst og utvidelse av Norwich. På denne tiden ble Norwich fylkeshovedstad og snart en av de tettest befolkede og mest velstående byene i England, kun overgått av London. En del av bymurene står fortsatt i dag.

Reformasjon i fattigdommens tegn

Hånd i hånd med utviklingen innen ullindustrien opplevde Norwich, som et viktig religiøst senter, en reformasjon temmelig forskjellig fra andre deler av England. I Tudor-tidens Norwich fant man uvanlige måter å tilrettelegge for religiøs uenighet og spenninger mellom katolikker og protestanter, samtidig som en borgerlig harmoni ble opprettholdt. I år 1549 oppstod det imidlertid et helt enestående opprør i Norfolk. I motsetning til utfordringer andre steder i Tudor-perioden, ser det ut til å ha vært protestantisk av natur. I flere uker campet opprørere på høyden Mousehold Heath utenfor Norwich og tok kontroll over byen, med massiv støtte fra mange av de fattigste innbyggerne. Uvanlig for England delte opprøret byens befolkning, og protestantismen ble koblet til de fattiges elendige levekår. I Norwich ble denne prosessen forsterket ved ankomsten av nederlandske og flamske “strangers”, som flyktet fra katolikkenes forfølgelser. Et stort antall slike religiøse flyktninger kom til byen, særlig flamske protestanter fra Westkwartier, regionen i sørlige Nederland hvor de første kalvinistiske brannene i det nederlandske opprøret hadde spredt seg. Til slutt teller disse nykommerne så mange som en tredjedel av byens befolkning. Norwich den første provinsbyen for å innføre en fattigkasse, noe som kan ha vært forbildet for den senere elizabethanske fattigloven fra 1597-98.

Innvandrere og protestanter

Norwich har tradisjonelt tatt imot ulike minoriteter, spesielt franske hugenotter og belgiske vallonske innvandrere i det 16. og 17. århundre. Den store innvandringen i spesielt år 1567 innebar et markant innslag av protestantiske flamske og vallonske silke-vevere i Norwich, og alt tyder på at de var velkomne på grunn av sine faglige kunnskaper og ferdigheter. Handelsmennenes hus, som var deres tidligste base i byen – nå et museum – er fortsatt kjent som ”Strangers Hall”. (Se eget avsnitt) Det ser ut som at disse såkalte ”strangers” ble lett integrert og godt mottatt av lokalsamfunnet uten mye fiendskap. Kanskje særlig av bedriftslauget, som hadde størst utbytte av deres ferdigheter. ”Strangers” ankomst i Norwich medførte også økt handel med fastlands-Europa og fremmet samtidig en bevegelse for både religiøs reform og radikal politikk i byen.

Flamske vevere, kanarifugler og fotball

En spesiell pussighet for Norwich er kanarifuglen, som ble først introdusert i England av flamske immigranter i det 16. århundre. De tok ikke bare med seg avanserte teknikker i tekstilarbeid, men også kjæledyr – kanarifugler, som de begynte å avle lokalt. Den lille gule fuglen ble til slutt på 20-tallet en maskot for byen og emblemet til fotballklubben, Norwich City FC, som fremdeles kalles The Canaries.

[adning id=”36063″]