Granada

[adning id=”36830″]

Mer om Granada

Granada har en gamleby som er helt enestående, selv til Spania og Andalucia å være. Her finner du den flotte katedralen i renessansestil, omgitt et mylder av smale smug og gater. To store plasser nær katedralen utgjør viktige møtesteder for både fastboende og besøkende – Plaza Bib-Rambla og Plaza Nueva – den sist nevnte nærmest Albayzín og åsryggen som Alhambra og Generalife ligger på. Mellom gamlebyen Albayzin, også kalt Albaicín, og Alhambra finner du spennende og idylliske strøk langs den vesle elven Darro med svært gammel bebyggelse. Det er et must å spasere langs Carrera del Darro som går over i Paseo del Tristes ved det arkeologiske museet.

Litt om Granadas gamleby

Plaza Nuevo er et ypperlig utgangspunkt for å utforske gamlebyen. Når du står på denne plassen, er nemlig mange av de viktigste historiske severdighetene bare et steinkast unna: Katedralen, Capilla Real, Palacio de la Madraza, Corral del Carbon og Casa de los Tiros. Alle blir beskrevet i egne avsnitt nedenfor.

[adning id=”36832″] I direkte tilknytning til Plaza Nueva finner du dessuten renessansekirken Santa Ana og kansellibygningen Chancelleria, påbegynt midt på 1500-tallet og fullført i år 1587. Fra Plaza Nueva leder Cuesta de Gomérez opp til byens udiskutabelt mest populære severdigheter Alhambra og Generalife. Fra høyden hvor disse to perlene befinner seg, kan du for øvrig se rett over til Albaicín – den gamle arabiske bydelen, som slett ikke skal undervurderes hva angår severdigheter.

Litt om Granadas historiske bakgrunn

Granada var maurernes siste bastion i Spania. 781 år etter at denne byen i Andalucia ble erobret av mauriske muslimer, ble emiratet av samme navn beseiret av kristne i år 1492. Da hadde byen opplevd en gullalder med handel, håndverksproduksjon, jordbruk, skoler og vitenskap, som var uten sidestykke i det øvrige Vest-Europa. Emiratet Granada kunne også by på utdanning, gatebelysning og vannforsyning for de bedre stilte. Byen tiltrakk seg både jøder, kristne og var et av Europas aller viktigste kulturelle sentre. Mer om Granadas historie i egne avsnitt på slutten av denne guiden.

Albaicín og Unescos liste over Verdensarven

Mange tror at Granadas oppføring på Unescos Verdensarv kun knytter seg til Alhambra og Generalife. Det er ikke riktig. Også den eldgamle bydelen Albaicín er en del av Unescos Verdensarv. Albaicín vitner fremdeles om den middelalderske mauriske arkitekturen og livsstilen. Her kan du fremdeles oppleve 13-1400-tallets arkitektur gjennom både form, materialer og fargebruk. Albaicín gjennomgikk pussig nok ingen større endringer på slutten av 1400-tallet og utover 1500-tallet etter den kristne gjenerobringen i år 1492, som ble gjennomført i regi av dronning Isabel og kong Fernando den I.

Bydelen ble tilpasset den kristne levemåten gjennom at det ble reist kirker, og overlevde for øvrig som et bemerkelsesverdig eksempel på en typisk spansk-maurisk by. Til tross for utviklingen som fulgte den kristne erobringen med utdrivelse av de jødene som nektet å la seg kristne i år 1492, og noen år senere, i år 1502, fordrivelsen av muslimske maurere. Vi skal ikke glemme at det religiøse klimaet i det øvrige Spania var meget strengt på denne tiden. Motreformasjonen, svaret på Luthers reformasjonsbevegelse som fikk sitt gjennombrudd i år 1517 i Tyskland, 1527 i Sverige og 1537 i Norge, var sterkt merkbar gjennom den spanske inkvisisjonen. Denne brutale motbevegelsen startet i år 1478 i Castilla, og regentene Isabel og Ferdinand skulle begeistret være pådrivere i all den bestialske grusomhet man kan forestille seg. Arkeologiske utgravinger har for øvrig vist at åssiden der Albaicín ligger, uavbrutt har vært bebodd siden romertiden. Mer om det lenger ned under avsnittet Granadas historie.

Mer om Granadas gamleby – Albaicín

En spasertur på noen hundre meter vil ta deg forbi mange severdigheter i den gamle bydelen Albaicín. Hvis vi tar utgangspunkt i Plaza Nueva og vandrer mot elven Darro, så møter du aller første kirken Iglesia Santa Ana fra 1500-tallet i mudéjarstil. Kirken har en fin portal i såkalt plateresk stil – avledet av ordet sølvsmed på spansk – en retning innen spansk renessanse, som innebar komplekse mønstre som minner om sølvtråd-ornamenter eller filigrans – blandet med mudéjar-stilen og gotiske elementer, samt innslag av italiensk nyrenessanse. Dette høres komplisert ut, og nettopp slik er denne stilen.

Fra Santa Ana går du over til Carrera del Darro, et middelaldersmug som følger den vesle elven Darro. Når du ser opp til høyre herfra, så troner festningsverkene til Alhambra langs skrenten ned mot elven, på den andre siden av den vesle elven Darro.

Albaicín og El Bañuelo – de arabiske badene

Når vi spaserer langs Carrera del Darro med kløften og elven på høyre hånd, er det lett å bli ført mange århundrer tilbake. Her er lite forandret. Noe av det første du møter er middelaldersk steinbyggerkunst i form av en bro over kløften, som tar opp i seg høydeforskjellen mellom den ene og den andre siden av elvekløften. Få meter etter at du har passert broen, kommer du til tverrgaten Banuelo, som leder opp til den vesle Plaza Cónception.

På gatehjørnet ved elven ligger de gamle arabiske badene fra 1.000-tallet, som vitner om arabisk byggekunst på sitt vakreste og mest funksjonelle. De nydelige hesteskosøylene bærer et tak som er gjennomhullet av lysåpninger – noen av dem stjerneformede. Enkelt, virkningsfullt og nesten poetisk vakkert. Dersom du ønsker å oppleve et arabisk bad, kan du for en inngangspenge på cirka kr 200,- oppleve dette på den andre siden av Darro. I Calla Santa Ana, rett på nedsiden av Alhambra, er det gjenoppbygd et arabisk bad som i dag drives kommersielt.

Convento de Santa Catalina

Et steinkast lenger opp langs Carrera del Darro kommer vi til en kristen bygning oppført etter gjenerobringen – nemlig Convento de Santa Catalina, et kloster som ble grunnlagt i år 1521, med andre ord under høyrenessansen, etter at troende jøder og muslimer var kastet ut av byen og landet.

[adning id=”36063″] Klosteret er i dag museum og åpent for publikum. Dette dominikanerklosteret ble grunnlagt av enken til tidligere sekretær for de katolske monarkene, Hernando de Zafra. Han sørget på forbilledlig og fremsynt vis for å integrere de mauriske husene i den nye bygningen, som ble donert til klosteret av de katolske monarkene. Klosteranlegget er strukturert rundt flere gårdsplasser og er det viktigste eksempelet på fusjonen mellom 1500-talls spansk renessansearkitektur og maurisk arkitektur.  Klosteret ble skadet i en brann i år 1678, og fikk under gjenoppbyggingen tilført en interessant barokk dekor.

Museo Arqueológico og Sacromonte

Nederst i Calle Gloria, der denne vesle gaten munner ut i Carrera del Darro, finner du Granadas arkeologiske museum, som holder til i renessansepaléet Casa de Castril. Bygningen er i seg selv en severdighet og har blant annet en portal i plateresk stil. Utstillingene omfatter arkeologiske funn fra iberiske og fønikiske bosetninger til romertiden – det vil si fra de første bosetningene flere tusen år tilbake, via fønikernes handelsreiser sjøveien i det første årtusenet før Kistus, til romertiden i århundrene før og etter begynnelsen av vår tidsregning. Herfra fortsetter Carrara del Darro oppover mot Sacromonte, men skifter navn til Passeo de los Tristes. Sacromonte – det hellige fjellet – har i mange hundre år vært tilholdssted for sigøynere, som fremdeles bor i huler her. På Sacromonte finner du også et gammelt benediktinerkloster, Abadia Sacromonte, som i dag er museum.

Tilbake til Albaicín – opp i høyden

Hvis du tar til venstre ved det arkeologiske museet og går opp smuget Calle Gloria, kommer du opp til en smal hovedgate – snarere hovedsmug – nemlig Calle San Juan de los Reyes, hvor du finner en kirke av samme navn. Herfra kan du krysse denne gaten og gå videre oppover til kirken San Nicolás, en av de første som ble bygd etter gjenerobringen i år 1492, og slik sett ikke spesielt gammel i europeisk sammenheng.

Her oppe har du flott utsikt over Granada, og ikke minst over til Alhambra. Mange glemmer at de er omgitt av helt unik maurisk-spansk arkitektur her øverst i Albaicín, og er mest opptatt av utsikten til Alhambra. Vær klar over at dere kan rusle ned mot sentrum også langs Camino Nuevo de San Nicolas, som et par hundre meter vestover passerer klosteret Convento de Santa Isabel. En intakt del av de gamle bymurene ligger rett bakenfor klosteret.  Merk deg at det er masse godbiter å finne for deg som har øynene med deg. Ta en avstikker inn i smugene, bruk øynene høyt og lavt – det du ser av arkitektur og byggekunst her i Albaicín er helt unikt. Dersom du velger å rusle ned igjen til Calle San Juan de los Reyes, kan du følge denne ned mot Plaza Nuevo og flere storartede severdigheter.

Cathedrale

Katedralen ligger midt i Granadas gamle bysenter, omgitt av et virvar av smale smug. Vi befinner oss bare et par kvartaler fra Plaza Nueva. Foran katedralen ligger en plass, som gir deg mulighet til å se denne underlige kirkefasaden skikkelig. Katedralen ble påbegynt i år 1532 i gotisk stil, men ble fullført av renessansearkitekten Diego de Siloé. Katedralen er en femskipet basilika med to høye falske tverrskip og har nydelige interiører i hvit marmor med gullforgylte detaljer. Diego de Siloé hadde en utfordring da han tok over katedralen med den gotiske grunnplanen. Han fant imidlertid en måte å forene basilikaen med det enorme sirkulære koret, og høstet anerkjennelse av samtidens kollegaer for det. Koret er kanskje det som virkelig understreker bygningens storhet – kuppelen er dekorert med nydelige blyglassvinduer og skulpturer, samt malerier av Alonso Cano. Korstolene er i plateresk stil. Katedralen er orientert sør-nord, med koravslutningen eller «hovedkapellet», som det kalles her, mot nord.

Den underlige sørfasaden er i barokk stil, med tre portaler som er rammet inn av støttepilarer, noe som gir fasaden tre enorme vertikale nisjer med buer øverst. Fasadeportalene er hver for seg kunstneriske mesterverk. Katedralen omkranses av sidekapeller, også rundt koravslutningen. Det viktigste av dem, Capilla Real, var reist før selve katedralen, som ble oppført på restene av en moské. Capilla Real dekker omtrent halvparten av katedralens østvegg, sammen med sakrament, varebørsen La Lonja, og katedralens museum. Mot nord utgjør et sakristi en utstikker, mellom Capilla Real og koravslutningen. Se tegning.

Litt om Capilla Real

Det viktige og symboltunge kapellet Capilla Real ble grunnlagt den 13. september år 1504 som et gravkapell for de katolske monarkene. Med det bestemte dronning Isabella og kong Ferdinand at Granada skulle bli deres siste hvilested. Det understreker betydningen av gjenerobringen av Granada fra de muslimske maurerne, som grunnlaget for et nytt spansk katolsk kongedømme. Dronningen døde i november 1504, få måneder før arbeidene ble påbegynt i år 1505, og kongen i år 1516 bare måneder før kapellet sto ferdig i år 1517, dedikert til Johannes døperen og Johannes Evangelisten. Deres levninger ble etter deres ønske oppbevart i St Fernando-klosteret ved Alhambra frem til år 1521, da de ble overført til Capilla Real.

Fra katedralen leder en flott portal i isabellinsk stil, også kalt mudéjarstil, inn til Capilla Real. Dette kapellet er delt på midten av et vakkert, gullforgylt gitter med utsøkte dekorasjoner, toppet av en rekke forgylte med skulpturer og ornamenter. De kongelige sarkofagene innenfor gitterveggen er hugd i Carrara-marmor, og i enden av kapellet står det overdådige, gullbelagte alteret.

Palazio de la Madraza og Corral del Carbón

Vis-à-vis Capilla Real finner du en interessant bygning fra maurisk tid, nemlig Palazio de la Madraza – tidligere det arabiske universitetet, senere benyttet som byens rådhus – i dag innlemmet som en del av Granadas universitet. Spesielt severdig er bygnings mauriske sal, som har en nydelig dekorert mihrab – en bønnenisje, slik du også finner i islamske moskeer.

Bygningen er åpen for publikum. Det er ikke tilfeldig at Capilla Real ble bygd ved siden av. Et par steinkast unna, ikke langt fra plassen Plaza Isabella la Catolica, finner du Corral del Carbón – som opprinnelig het “Alhóndiga Gigida” – en stor handels- og lagerbygning fra maurisk tid. Bygningen ble oppført tidlig på 1300-tallet og bevart slik den har stått gjennom 700 år, den eneste av sitt slag i Spania, og det sier ikke lite. Under kristen tid ble den brukt som både teater og børs for kullhandel – derav av navnet Corral del Carbón. I dag finner du et kultursenter her sammen med kunst- og håndverksbutikker. Spesielt er hovedportalen flott, med sin hesteskoformede buer. Foran finner du en basar som selger klær.

Alcaicería, Plaza Bib-Rambla og Casa de los Tiros

Alcaicería er navnet på en rekonstruert maurisk basar som brant ned i 1840-årene. Denne utgjør i dag et viktig og vitalt butikksenter i gamlebyen, og har i høyeste grad et nord-afrikansk preg med ditto atmosfære. Plaza Bib-Rambla er en av de livlige plassene i gamlebyen. Her og i gatene rundt katedralen finner du mange spisesteder, både restauranter og tapasbarer. Videre i retning av Alhambra, ved Calla Cavaneras, finner du nok et meget interessant bygg med bokstavelig mye historie i veggene, nemlig Casa de los Tiros.

Tiros betyr skudd, og henviser til muskettene som stikker ut fra brystvernet. Bygningen er i tre etasjer innredet med forskjellige historiske temaer. Bygningen ble oppført tidlig på 1500-tallet i mudéjarstil, og tilhørte den spanske familien som fikk tildelt palasset Generalife som takk for militære bragder under Reconquista – den kristne katolske gjenerobringen i år 1492. Taket i tredje etasje er alene verd et besøk her; med tunge bjelker dekorert, utskåret og malt med portretter og tekster i gullskrift.

Alhambra – Granadas mest berømte historiske severdighet

Alhambra er et under – ikke minst fordi anlegget i stor grad er bevart slik det var uner maurisk tid. Navnet kommer av det arabiske Al Qal’a al-Hamrá, som betyr «den røde festningen».

Den første delen av anlegget, Alcazaba, ble bygd som et rent festningsverk på 800-tallet. Senere tilkom dagens palass, som ble bygd på 1400-tallet. Da hadde Alhambra allerede tre palasser, et tyrkisk bad og rennende vann som ble hentet opp fra Darro-elven ved hjelp av vannmøller. Senere, da gjenerobringen i år 1492 var et faktum, flyttet de katolske seierherrene ved kong Ferdinand og dronning Isabel inn i palasset, utrolig nok uten å gjøre nevneverdige endringer.

[adning id=”36063″]

Mer om Alhambra

Det mauriske Alhambra, slik du møter det i dag, består av tre hoveddeler – Alcazaba, Casas Reales og Generalife. Alcazaba er den nederste delen av høyden hvor de eldste festningsverkene ligger, mens Casas Reales er den delen av det mauriske kastellet som ligger inntil det ganske ruvende og dominerende palasset, som Carlos V bygde i år 1526 i renessansestil, kloss opptil og oppe på deler av Alhambra, som ble fjernet for å gi plass.

Det ligger mye symbolikk også her – katolisismens endelige seier over islam, som hadde vært til stede her og utøvd makt i hele 781 år. Helt øverst på høyden ligger Generalife, nasrid-kongenes sommerpalass – et nydelig anlegg med boliger, hager og bassenger. La oss ta dem for oss én for én.

Alcazaba – det eldste festningsverket

Det første du passerer når du rusler opp Questa de Gomerez fra Plaza Nuevo, er Alcazaba på venstre hånd. Fra websiden alhambradegranada.org har vi funnet et meget nyttig interaktivt kart, til venstre i menyen, hvor du kan zoome inn på de forskjellige delene av høyden – inklusive Alcazaba.

Her vil du se at flere av de opprinnelige tårnene fra 800- og 900-tallet er intakte, mens bare grunnmurene av andre bygninger står igjen. Her kan du nyte en fantastisk utsikt over sentrum av Granada og den mauriske gamlebyen Albaicín. Du vil også kunne danne deg et bilde av hvilket ypperlig utgangspunkt denne høyden er for militært forsvar.

Alhambra – Casa Reales

Casas Reales betyr kongens hus eller de kongelige husene. For å komme inn i Alhambra må du passere porten Puerto de la Justicia, som ligger foran det ruvende firkantede renessansepalasset til kong Carlos den V, som med sin massive form bryter med den lekende, drømmeaktige arabiske arkitekturen, som kjennetegner Alhambra. Mer om det under avsnittet om Carlos den V.s renessansepalass. Åsryggen som Alhambra ligger på er avlang og strekker seg i akse øst – vest, med Alcazara i vest mot sentrum av Granada, mens Geralife øst for Alhambra er orientert i en akse mer i retning sør-nord.

Palasset ble oppført under nasridene, Granadas mauriske herskere i perioden år 1238 til 1492 – det siste islamske dynasti i Spania og Europa. Nasride-dynastiet besto av 25 herskere som i ubrutt rekkefølge forvaltet den stadig mer innskrenkede makten i Al-Andalus i Sør-Spania gjennom disse 254 årene. Nasridene ønsket å skape et paradis på jord, samtidig som Alhambra skulle fremstå som en maktdemonstrasjon. Dette underet av et palass er bygd med enkle materialer – her er alt skapt av murstein, gips og tømmer.

Mer om Alhambras Casas Reales

Casa Reales er den delen av Alhambra som beskrives med de mest blomstrende adjektivene, og det er ikke uten grunn. Maurerne hadde en sterk fascinasjon for bruk av vann, og kombinerte bassengene og fontene med søyler, forhaller, hager og skyggefulle patios – alt sammensmeltet i fantasifull variasjon og arkitektonisk harmoni.

Casas Reales består av tre avdelinger: Den første er Palacio de Comares med den kjente plassen Patio de los Arrayanes, et avlangt bassengområde flankert av myrtehekker, som ligger på tvers av øst-vest-aksen som Alhambra er bygd på. Fra inngangen kommer du inn i en liten søyleforhall i den ene enden av bassenget, hvor du har utsyn mot søyleforhallen i den andre enden av bassenget. Denne leder til Sala de Barca med et tak formet som et skipsskrog, som leder videre til den praktfulle tronsalen Salón de Embajadores, (Ambassadørenes hall) oppført i årene 1433-54.

I Salón de Embajadores er veggene dekket med inskripsjoner fra Koranen, mens taket er satt sammen av mer enn 8 tusen trebiter, som illuderer den syvende himmel. Her mottok kongen sine ministre og sendebud fra fremmede steder, alltid sittende med ryggen mot lyset, slik at han kun fremsto som en silhuett for den besøkende. Vi har nå sett på den offisielle avdelingen av kongens residens.

Alhambra og Casas Reales – Palacio de Mexuar

Palacio de Maxuar ligger til venstre for Palacio de Comares sett fra Carlos den V.s palass og omfatter nasridenes administrative og juridiske avdelinger med kontorer og saler hvor ministre og deres stab holdt til og styrte rikets affærer – et slags semi-offentlig regjeringsbygg.

Denne delen av Alhambra huser rådssalen Patio del Mexaur fra år 1356 og to vakre hager, hvorav Patio de Machuca ligger nærmest regjeringsbygget med en forhall vendt mot en plass med frukttrær og et lite basseng.

Alhambra og Casas Reales – Palacio Reales

Palacio Reales ligger til høyre for Patio de los Arrayanes og inneholder noen av Alhambras mest praktfulle bygninger og interiører. Her finner du kongens private gemakker, utilgjengelig for omverdenen. Her holdt kongen sitt harem i de mest luksuriøse omgivelser, blant annet den kjente Patio de Leones – en gårdsplass omgitt av søylearkader med en fontene båret av 12 løver midt på – angivelig en gave fra Granadas jøder og et symbol på Israels 12 stammer.

Meget kjent er Sala de los Abencerrajes med sitt hvelvede, stjerneformede tak med sølvskimrende stalakitter, og en kilde som reflekterer lyset fra hvelvets lysåpninger. Det geometriske mønsteret i taket er inspirert av Pythagoras’ lov. To andre saler er spesielt verd å nevne: Sala de los Reyes – en bankettsal med takmalerier på dyrehuder, som taket ble kledd med – og Sala de la Dos Hermanas med en gjennombrutt kuppel, som regnes som et høydepunkt innen den mauriske arkitekturen. Det private palasset omfatter dessuten Banós Reales – de kongelige arabiske badene, samt hagen Jardin de Lindaraja. Litt tilbaketrukket finner du Alhambras eldste bygning, Palacio del Partal, en paviljong med tårn og søylehall foran et basseng.

Generalife – nasridenes sommerpalass

Fra Alhambra hadde man tilgang til Generalife via en gangbro. Det første du møter etter å ha vandret gjennom hagen Jardines Bajos, er Patio del Generalife foran inngangspartiet til det vakre sommerpalasset. Generalife består av flere frodige grønne hager og den sentrale Patio de la Acequia. Denne plassen er omgitt av en inngjerdet avlang orientalsk hage foran hovedbygningen, med fontene og et langt, smalt basseng, som en sildrende bekk nedover hagen helt ned til inngangspartiet.

Ved siden av ligger et vakkert tilbygg med arkadehaller i to etasjer foran et basseng og flere terrasserte hager – her finner du Patio de Cipreses og vanntrappen, Escaliera del Agua. Gerealife ble brukt som rekreasjonssted for nasridkongene. Her kunne man komme bort fra de intriger som alltid oppstår der makt er samlet. Hagene her ble påbegynt på 1200-tallet. Geralife er en fortolkning av det arabiske Yannar al Arif, som kan tolkes som “den himmelske have”. Generalife brukes i dag til festivaler og konserter.

Palacio del Carlos V. – en kristen bauta i renessansestil

Dette palasset er noe av det merkeligste arkitekturhistorien har frembragt – tilsynelatende. Denne brautende kolossen, som ligger kloss opp til det arabiske drømmespinnet av eventyr-arkitektur som Alhambra består av, forstyrres unektelig av dette ruvende firkantede bygget. Hvorfor ble det slik – hva betyr det?

Aller først: La oss ta utgangspunkt i den eksisterende regionale arkitekturen – den såkalte platereske stilen, som oftest bygd på sengotisk arkitektur. Plateresk er, som tidligere nevnt, navnet på sølvsmedenes fine tråder og filigransarbeider, som ble overført til arkitekturen, for eksempel på portaler som dekor. Denne arkitekturen har for øvrig en parallell i Portugal, der den kalles maunelinsk, og gjerne er enda mer dekorativ og intrikat. Plateresk brukes for øvrig ofte parallelt med isabellinsk – som vi husker var det dronning Isabel og kong Ferdinand som fullførte den kristne katolske gjenerobringen av Spania nettopp i Granada. Hvem var så kong Carlos den V.?

Mer om Palacio del Carlos V og mannen bak

Kong Carlos den V. var ikke spansk. Han ble født i den belgiske byen Gent i år 1500. Han var barnebarnet til kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castillia – Aragon og Castillia var to tidligere kongedømmer i Spania. Vi husker at disse ble stedt til hvile i Capilla Real ved katedralen i Granada. Carlos den V.s mor var Johanna «den gale» – datter av Ferdinand og Isabella, mens faren var Filip «den vakre», sønnen til keiser av Det Hellige Tysk-Romerske riket; Maximilian den I. Kort fortalt: Da keiser Maximilian døde i Januar år 1519, så måtte de tyske kurfyrstene finne og velge en etterfølger. (Mer om kurfyrstene i Guides of Europe sine artikler om Mainz, Speyer og Worms i Tyskland ). Hvem valgte de? Jo, Karl den V. som på spansk ble Carlos V. I det herrens år 1519 var altså en 19 år gammel ung belgisk-tysk mann intet mindre enn Europas største eiendomsbesitter, hersker over et rike som ikke bare strakte seg over det meste av Vest-Europa, men som også besatt store eiendommer i Sør- og Nord-Amerika. Denne tenåringen hadde en makt og rikdom uten sidestykke i europeisk historie, som kun kan sammenliknes med de romerske keisernes. På denne tiden var det store religionsstrider i Europa, to år tidligere hadde den tyske reformasjonen funnet sted, og tenåringen Karl/Carlos den V. ble automatisk pavekirkens store beskytter. Han var for øvrig til stede under kirkemøtet i Worms i år 1521 der Martin Luther forsvarte sin tro.

Enda mer om Palacio del Carlos V

Hva hadde så keiser Karl/Carlos V. i Granada å gjøre? Han besøkte Granada i år 1526 og oppholdte seg i byen i noen måneder, sannsynligvis for å besøke sine besteforeldres graver i Capilla real, og for å befeste sin posisjon over det spanske kongedømmet. Han hadde nylig undertegnet en fredsavtale i Madrid, og benyttet anledningen til å ta landet i nærmere øyesyn. I Granada besluttet han å bygge et palass, noe brev og tegninger fra året etter bevitner. Arkitekten Pedro Machuca var åpenbart fortrolig med det aller siste innen samtidens renessansearkitektur, og har sannsynligvis hentet inspirasjon i Roma. Palacio del Carlos V. er nemlig uten sidestykke både i spansk og europeisk sammenheng. Bygningen er stramt oppbygget etter renessansens regler, med klare manieristiske innslag, noe som kan tyde på at arkitekten hadde sett noen av Michelangelos nyskapninger i Vatikanet i Roma.

Det kan tenkes at arkitekten også har hatt slottet Belvere i Palma de Mallorca som et vagt forbilde, og parret dette med Colosseum – dette er vår private teori. I et strengt kvadratisk bygg i soleklar renessansestil finner du nemlig et «vrengt avtrykk» av Colosseum i form av en sirkelrund patio, dog kun i to etasjer – en sirkel innskrevet i kvadratet, som vi helt siden middelalderen kjenner som en hellig formel. I tillegg til den enorme runde patioen i to etasjer, er det også en mindre oktogonal (åttekantet) patio i palasset ene hjørne, tilknyttet den store sirkelrunde. Det er fullt mulig å lese dette som et ekko av en hellig treenighet – det totalomfattende kvadratet som symbol på Gud og Den hellige ånd, den store sirkelrunde patioen som Jesu mor, mens Kristus er representert ved oktogonen i hjørnet av kvadratet – åttetallet er helt siden oldkirkens tid knyttet til Kristi oppstandelse på den åttende dag i påsken.

Palacio del Carlos V – litt om arkitekturen

Palasset følger de grunnleggende reglene innen renessansen til punkt og prikke – førte etasje i eksteriøret er i tung rustica – grov mur i liggende panelformer i verband som illuderer steiner, mens andre etasje er i murpuss med pilastre mellom hvert vindu. Annethvert vindu i andre etasje er kronet med pediment, mens samtlige vinduer har oculus over seg – både i første og andre etasje. Partiet rundt hovedinngangen mot vest er uthevet med halvsøyler i par – dorisk-toskanske i første etasje og joniske i andre etasje. Inngangspartiet mot sør har et palladiansk motiv. Innvendig følger den enorme sirkelrunde patio’en samme skjema – enkeltstående dorisk-toscanske søyler i første etasje bærer galleriet med joniske søyler – som de to nederste etasjene på Colosseum.

Carlos V. bodde aldri i palasset han bygde i Granada og bygningen var ikke ferdig da han døde i år 1558 i Yuste i Spania etter å ha abdisert i år 1555. Carlos V. hadde podagra og mye smerter, og døde for sikkerhets skyld av malaria. Byggearbeidene på Palacio del Carlos V. i Granada startet i år 1527 og ble avsluttet i år 1568 – palasset regnes som ufullført. Når du besøker Alhambra, så sørg for å få med deg også dette palasset.

Litt om Granadas tidlige historie

Byen har sine røtter fra 800-tallet før Kristus da stammen Turdelos grunnla en bosetning her ved elven Darro, ga den navnet Ihverir som senere ble til romerske Iliberis da byen ble innlemmet i det romerske Hispania Ulteria ved deres ankomst i år 206 før Kristus og deretter Florentia. Den romerske bosetningen strakte seg fra foten av Alcazaba på Alhambrahøyden ned mot elven Darro i bunnen av kløften og opp til toppen av Albaicín.

Det finnes ingen skriftlige kilder fra den visigotiske perioden, men noen mynter og medaljonger fra denne perioden er funnet. Vi snakker nå om folkevandringstiden, da et folk nordfra – Visigoterne – underla seg store deler av dagens Frankrike, samt det meste av den iberiske halvøya.

Visigoterne

Visigoterne var ariansk kristne og under dem opplevde mange av de spanske byene som Toledo, Cordoba og Sevilla stor velstand – det samme gjaldt Granada. Visigoternes forsvarsstyrker ble fordrevet av muslimske maurere i årene etter den første invasjonen i år 711, som var både udramatisk og ublodig – noen militære slag fant sted, blant annet i år 712 da visigoterkongen Roderic ble drept, og enken Egilona skal ha inngått ekteskap med den arabiske hærføreren Abd al-Aziz ibn Musa ibn Nusayr fra Damaskus i Syria. De kristne visigoterne som ble igjen i Granada fikk lov til å praktisere sin kristendom Arianismen og beholde sine kirker mot at de betalte skatt og fulgte maurernes lover.

Umayadenes Cordoba-kalifat

Det syriske Umayad-dynastiet, som styrte kalifatet i Damaskus, grunnla et nytt kalifat på den iberiske halvøya, som ble hetende kalifatet i Cordoba, som dekket hele Portugal og mesteparten av Spania, med unntak av Asturia rundt år 720, mens Galicia, Castilia og dagens Baskerland var tatt tilbake av kristne styrker rundt år 1.000. Når skjer det også at interne stridigheter blant maurere, berbere og arabere gjør at kalifatet går i oppløsning i år 1031, og at det erstattes av en rekker emirater og taifa-stater. Vi forenkler en del når det gjelder denne mauriske perioden. For Granadas vedkommende varte den i hele 781 år med en lang rekke vekslende herskere og dynastier – Umayader, Almoravider, Almohader og Marinider – noe som betyr at vi kunne skrevet en hel bok om denne perioden. Det er det mange andre som har gjort. Vi legger også til et dynasti som er nevnt under beskrivelsen av Alhambra – nemlig Nasridene – 25 herskere i direkte rekkefølge gjennom 254 år.

Den kristne gjenerobringen – Karl Martell, Pippin den Lille og Karl den Store

Hvis vi ser litt på det store bildet i Europa i år 750 etter Kristus, så er Karl den Store rundt 5-10 år gammel, født en gang i 740-årene. Hans farfar Karl Martell vant et viktig slag over muslimske styrker ved Poitiers i år 732. Karl Martell bar tittelen rikshovmester under merovingerkongen Childerik den III., men var i realiteten enehersker over Frankernes rike. Karl Martell dør i år 741 etter å ha gjenerobret store deler av Sør- og Sørvest-Frankrike fra muslimene og hans sønn Pippin tar over som rikshovmester. Først etter at merovingerkongen Childerik den III.s død i år 751 lar Pippin den Lille seg offisielt velge til konge. Pippin dør i år 768, og hans sønn Karl den Store tar makten som konge over Frankernes rike.

Karl den Store ekspandere sitt rike voldsomt, og lar seg krone som keiser i Roma i år 800. Kort fortalt så ble de frankiske kongedømmene forent under Karl Martell, mens hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene. Når Karl den Store dør i år 816 er den kristne gjenerobringen i prosess. En av Karl den Stores hærførere, Roland – markgreve av Bretagne ble drept i et slag mot maurerne i passet ved Roncevaux i Pyreneene på 1050 meters høyde, sammen med Holger Danske i år 778 – begge udødeliggjort i Rolandskvadet fra første halvdel av 1100-tallet. Over hele Europa står det Rolands-statuer – som for eksempel på rådhusplassen i Bremen.

Den kristne gjenerobringen av Spania og Granada

I første halvdel av 700-tallet hadde maurerne så godt som hele den iberiske halvøya, med unntak av kongedømmet Asturia, en flik av land mot Biscayabukten, nord for fjellene i Nord-Spania. Rundt år 800 begynte de første pilegrimsvandringene gjennom Asturia til Santiago del Compostela. Dette fordi graven med levningene etter en av Jesu 12 apostler, Jacob, ble oppdaget her i år 813. Jacob hadde besøkt denne delen av Spania og forkynt evangeliet i 30-årene, og døde i Jerusalem i år 44. Levningene ble senere bragt til Santiago del Compostela. De første pilegrimsvandringene var i virkeligheten korstog for kristendommen og kan ha hatt stor betydning for Reconquista – den kristne gjenerobringen. I følge legenden startet Reconquista med Slaget ved Covadonga år 718, der Visigoterkongen Pelagius nedkjempet en Umayad-hær. Flere kirkebygg fra denne tiden er bevart. I år 924 ble Asturia innlemmet i kongedømmet Leon, som i år 1231 ble slått sammen med Castilia, til Castilia & Leon. På det tidspunktet var maurerne svekket og mer enn halvparten av Spania gjenerobret fra de muslimske maurerne. Få år senere var det det bare emiratet Granada, styrt av Nasrid-dynastiet som var muslimsk på den iberiske halvøya. I år 1492 overga den siste Nasrid-kongen Bobadil personlig sitt sverd til dronning Isabella og kong Ferdinand i palasset Alhambra etter 8 måneders beleiring. Granadatraktaten ble underskrevet den 22. november 1491, og emiratet kapitulerte formelt den 2. januar 1492 under betingelser som beskrives som overraskende milde.

Litt om mudéjar-arkitektur

I kunsthistorien bruker man begrepene mudéjar-kunst og mudéjar-arkitektur. Mudéjar betyr skattepliktig eller undersått, og var en betegnelse på muslimer som fikk lov til å bli igjen i Spania, spesielt i Castillia, men også i Andalusia og Aragon, etter at Iberia-halvøya i 1492 var fullstendig gjenerobret av kristne. Mudéjdar-arkitekturen kjennetegnes med bruk av flerfargede mosaikker i intrikate mønstre – gjentatte geometriske mønstre og kalligrafi – på tekstiler, i trearbeider og i mur, både utvendig på kirketårn og innvendig på gulv, vegger og i himlinger. Pussig nok ble denne arkitekturen benyttet helt frem til begynnelsen av 1600-tallet, mer enn hundre år etter at det muslimske styret hadde kapitulert og forlatt Spania. Mudéjdar-arkitektur finnes i hovedsak i Spania, først og fremst i Toledo, Teruel, Burgos, Sevilla og Zaragoza. Mudéjar-arkitektur finnes per definisjon kun på den iberiske halvøy i Portugal og Spania, selv om mange av de arabisk-inspirerte arkitektoniske særpregene også opptrer andre steder – blant annet i Palermo på Sicilia, der også normannerkongene på 1100-tallet var fascinert av og lot seg påvirke av arabisk kunst. Mudéjar-arkitekturen er til stede i bygninger i både romansk, gotisk og renessansestil på den iberiske halvøya.

[adning id=”36063″]