Dag 29 – Til Wittenberg
Tirsdag 5. september
Jeg er tidlig oppe for å få mest ut av dagen. Været er strålende også i dag – værgudene må like meg, for etter 29 dager på motorsykkel har jeg kun kjørt i regnvær to dager! Fra Erfurt til Wittenberg er det 21 mil, i et grønt og vakkert landskap. Jeg kjører på Autobahn og har dermed ikke så mye glede av naturen rundt meg, men sånn er det. Jeg skal frem. Et problem med Harley’en oppstår underveis og jeg må finne et verksted. Nærmeste MC-verksted viser seg å være i Wittenberg og jeg drar dit. Problemet viser seg å være en bagatell, og jeg benytter anledningen til å skifte olje og filter. Jeg må uansett i en minibank for å ta ut kontanter. Jeg blir et par timer forsinket av dette, men er fremme ved det utmerkede Luther Hotel et stykke ut på ettermiddagen.
Lutherstadt Wittenbergs gamleby er stort sett bilfri. Foto: © Guides of Europe.
Jeg rusler ut i gaten Jüdenstrasse og finner veien til turistkontoret øverst i byen ved Klosterarsenalplatz, hvor jeg tror at jeg kan hente informasjon og billetter. Mannen der ser uforstående på meg og beklager. Jeg må le litt av ansiktsutrykket hans, og finner ut på et skilt at det finnes en annen turistinformasjon nede ved Schloss, enden av hovedgaten. På veien dit kommer jeg forbi marktplatz med rådhuset og ser de to ikoniske tårnene til Stadtkirche bak en husrekke som omgir markedsplassen. Her må jeg titte litt nærmere, og inne på den trange plassen rundt Stadkirche prøver jeg å ta bilder av denne flotte kirken. Det er stor kø foran inngangen og flere menn i mørk dress vokter inngangen.
Lutherstadt Wittenbergs Marktplatz med Rathaus og Stadtkirches tårn. Foto: © Guides of Europe.
Wittenberg fremstår som en pen, velordnet by med enhetlig klassisk arkitektur. Årsaken til det ligger i at byen ble valgt som residensby av Fredrik den III, også kalt Fredrik den Vise i år 1486. Han gjennomførte store oppgradering i begynnelsen av 1500-tallet, og skapte med det den mønsterbyen vi kan se i dag. Blant annet sørget han for at byen fikk et universitet i år 1502, noe som medførte at både lærde og studenter søkte seg til byen. Det faktum at Wittenberg tilhørte den tidligere kommuniststaten DDR, har også bidratt til å konservere og bevare byen gjennom nesten hele 1900-tallet.
Schlosstrasse er Lutherstadt Wittenbergs hovedgate. Foto: © Guides of Europe.
Et tydelig trekk ved Wittenberg er den brede og nesten snorrette hovedgaten Schloss-strasse som går over i Collegienstrasse og strekker seg fra den ene enden av gamlebyen til den andre. Nesten parallelt med denne går Coswigerstrasse fra Schlossplatz forbi Marktplatz og Rathaus der den fortsetter som Jüdenstrasse. Fra den andre enden av byen går Mittelstrasse parallelt med Collegienstrasse til Stadtkirche. Et par bygninger er ekstra synlige i bybildet, nemlig de to tårnene til Stadtkirche rett ved Marktplatz og tårnet til Schlosskirche i enden av Schloss-strasse i ytterkant av gamlebyen. Wittenbergs historiske sentrum er dermed svært oversiktlig. Wittenberg er oppført på Unescos liste over verdensarven på grunn av byens rolle under reformasjonen.
De smale vannkanalene langs hovedgatene. Foto: © Guides of Europe.
Martin Luther og hans medarbeider Filip Melanchthon var spesielt aktive i Wittenberg. Det var her Luther slo opp sine 95 teser på døren til Schlosskirche. Både denne kirken, bykirken, Melanchthons hus og huset der Martin Luther bodde, er oppført på Unesco-listen. Langs den pene og velstelte hovedgaten er det smale kanaler hvor vannet ledes. Rekkverkene langs disse er vakkert pyntet med blomster. Det er også flere hyggelige uteserveringer hvor mange tilreisende har slått seg ned for en forfriskning. Ute på Marktplatz tar jeg bilder, og prøver å unngå den skjemmende scenen, plastinstallasjoner og boder. Det er ikke lett. På grunn av 500-årsjubileet for reformasjonen er det mange turister i byen, og Martin Luther brukes for alt han er verd. Jeg er ikke så begeistret for akkurat dette, og synes at denne vakre byen ikke burde preges så sterkt av det.
Wittenbergs Marktplatz med Stadtkirche bak husrekken. Foto: © Guides of Europe.
Når jeg kommer ned til Schloss er det satt opp en hel liten park av ulike boder og telt, hvor det selges øl, vin, mat og suvernirer. Her finner jeg det andre informasjonskontoret, hvor det heller ikke venter meg noe. Jeg har åpenbart misforstått noe og fortsetter min byvandring. Men først går jeg inn i Schlosskirche hvor det pågår en korsang. Kirken er svært vakker innvendig og jeg videofilmer en liten stund til sangen opphører og kirken tømmes. Jeg får bare tid til å ta et par bilder før døren stenges.
Schlosskirche har et nydelig interiør. Foto: © Guides of Europe.
Etter dette tar jeg bilde av døren der de 95 angivelig ble slått opp før jeg ser nærmere på Schloss. En plansje på et skilt gir meg et overblikk over det store anlegget. Fotografering er ikke enkelt – det er høye bygninger, tårnet er enormt og jeg må bare gjøre mitt beste.
Kirkedøren der Martin Luther slo opp sine 95 teser. Foto: © Guides of Europe.
De fleste attraksjonene er stengt og jeg må bare få med meg det jeg kan fra utsiden. Det begynner å skumre og jeg slår meg ned på en uteservering for å spise det vi på norsk kaller middag, som på tysk kalles Abend-Essen. Som sagt så gjort, og jeg nyter en stor tallerken med en kyllingrett, som koster latterlige 8,50 Euro, til tross for at vi er på en turistdestinasjon. Godt er det også. Jeg streifer nok en gang forbi Marktplatz og kommer i snakk med amerikansk dame som er på sykkeltur i Europa. Hun har vært helt syd i Frankrike og har fartet rundt siden mai. Jeg er imponert over alt hun har fått med seg, og ikke minst over hvor langt hun har syklet.
Fra Lutherstadt Wittenbergs bilfrie sentrum. Foto: © Guides of Europe.
Byen er nå relativt folketom og jeg går mot hotellet. En hyggelig liten kneipe er åpen, og jeg unner meg en øl. Snart er jeg eneste gjest, og vertinnen begynner å stenge for kvelden. Jeg bestemmer meg for å gjøre det samme og går til hotellet, og i baren der sitter et eldre par. Han insisterer på å fortelle den unge damen bak bardisken om hvordan det var i gamledager og hun svarer 22 ganger at ja, men det var den gang. Det er meldt regn i morgen og jeg går opp og pakker ferdig til neste dag.
Fra dagens byvandring: Cranach-hof, slik gårdsplassen har sett ut i 500 år. Foto: © Guides of Europe.
Dag 30 – Til Celle
Onsdag 6. september
Når jeg titter ut av vinduet tidlig om morgenen er det tørt på gaten. Jeg dropper frokosten for å komme så langt som mulig på tørr vei. Siden jeg vet at jeg kommer til å møte regn tar jeg på meg regntøyet. Når jeg kommer opp fra garasjen, regner det allerede. Ikke mye, så det er helt greit. Farvel Wittenberg. I dag skal jeg nesten bare kjøre på landeveier, og jeg synes det er fint. Jeg kjører stort sett vestover, gjennom store frodige skoger, og passer en og annen landsby – noen av dem med svært medtatte herskapshus, som åpenbart har stått ubebodde siden kommunistene overtok etter den andre Verdenskrigen. Jeg møter sjelden motgående trafikk, kun en og annen tungtransport og unntaksvis personbiler. Det er uvant å være alene på veien og kunne oppleve naturen rundt meg slik jeg gjør i dag. Når jeg etterhvert kommer ut på Autobahn opplever jeg et par kraftige regnskyll, og en liten stund ser jeg knapt noe som helst. Hotellet i Celle ligger litt utenfor gamlebyen, og jeg parkerer utendørs. Tryp Hotel er moderne, effektivt og hyggelig.
Sett fra Schloss Celle: Bomann Museum. Foto: © Guides of Europe.
Jeg tar en taxi inn til Celles Rathaus og kjenner meg godt igjen, selv om jeg aldri har vært her før. På Guides of Europe finnes det en ganske utførlig guide om vakre Celle, som jeg tidligere har skrevet på grunnlag av grundig research. Fra plassen ved rådhuset kan jeg se Schloss Celle og hovedgaten med bindingsverkshus så langt øyet rekker. Om en liten stund skal jeg møte en guide for omvisning i Celle. Danske Jytte har bodd i Celle i flere tiår og er godt kjent i byen, og ikke minst, på slottet. Vi møtes foran de imponerende Schloss Celle, og her treffer jeg også en representant for turistkontoret – en trivelig kar som i likhet med meg er Harley-entusiast på sin hals.
Celle hilser meg velkommen med sine bindingsverkshus. Foto: © Guides of Europe.
Jytte starter med omvisning på slottet, og her er det virkelig mye å se. Når vi kommer opp i residensen, må jeg trå inn i filtmuffer slik at parketten beskyttes. På veggene henger det portretter av adelige damer og herrer, og Jytte har noe å fortelle om alle sammen. Det er kjærlighetshistorier, lykkelige og ulykkelige ekteskap, brødre som tar over hustruer og et sant virvar av historiske hendelser. Celle var i perioden 1378 – 1705 sete for en gren av Welf-slekten, som har forgreninger over hele Europa, fra Italia til England.
Schloss Celle sett fra innsiden – borggården er stor. Foto: © Guides of Europe.
Hannover-dynastiet, som er en del av Welf-slekten er nær knyttet til den grenen Brunswick – Lüneburg som fra 1387 residerte i Schloss Celle. Hannovergrenen av Welf-slekten er som kjent opphavet til det britiske kongehuset, som skiftet navn fra Hanover til Windsor i år 1917 på grunn av tyskfiendtlig stemning i England som følge av Den første Verdenskrigen.
Fra Schloss Celles praktfulle historiske interiører. Foto: © Guides of Europe.
Residensen i Schloss Celle er i dag et svært velorganisert museum og består av en rekke praktfullt møblerte rom, de aller fleste med en mengde portretter av Welf-slektens medlemmer og inngiftede på veggene. Vi tar også turen inn i slottsgården og derfra til det digre kjøkkenet.
Fra kapellet i Schloss Celle. Foto: © Guides of Europe.
Etter dette går vi bort til slottskapellet, som vi kan se bak en stor glassvegg. Kapellet er overveiende i renessansestil som er tilført den opprinnelig sengotiske arkitekturen. Av alt det jeg ser på Schloss Celle tar kapellet kaka, hvis jeg kan tillate meg å uttrykke meg slik. Jytte har omfattende kunnskaper om interiøret i kapellet og er verdens mest entusiastiske levende leksikon. Jeg er stum av alt det hun kan – det er moro å høre på henne, ikke bare på grunn av alle detaljene, men også den entusiasmen hun legger for dagen.
Bomann-museum er nærmeste nabo til slottet. Foto: © Guides of Europe.
Fra Schloss Celle går vi over broen og inn i gamlebyen. Det er nesten umulig å forstå det øynene vitterlig ser: Her er hus på hus på hus i bindingsverk – hvert eneste individuelt dekorert med tekster, treskurd og farger – jeg har aldri sett maken. Riktig nok har jeg sett mye bindingsverk-arkitektur, ikke minst i løpet av reisen, men omfanget her gjør totalopplevelsen spesiell. Her er hele gateløp omgitt av middelalderske bindingsverkshus – de eldste helt tilbake fra 1200-tallet. De fleste er fra 16- og 1700-tallet hvis jeg har forstått det riktig, men byggeskikken endrer seg ikke i løpet av de 500 årene. Jytte kan selvfølgelig mye om dette også, og hun betror meg at noen typer mønstre i treskurden er eldre enn andre.
Et av Celles eldste bindingsverkshus. Foto: © Guides of Europe.
Hun viser meg et eksempel – et ”trappepyramide-mønster” nederst på andre etasje på et hus. Hun gjør også oppmerksom på at det eldste dokumenterte huset – med referanser i skriftlige kilder – er fra 1400-tallet. Samtidig ser hun ingen grunn til å tvile på at noen av husene er fra 1200-tallet. Vi vandrer på kryss og tvers – det er mye å ta bilder av. Hun viser meg også et par oaser, en liten Weinstube i et portrom, som er helt nydelig, og leder meg til hus som har spesielle tekster.
Slett ikke alle skårne bokstavtekster er korrekte. Foto: © Guides of Europe.
Noen av disse bokstavutskjæringene er ufullstendige fordi det ikke ble plass nok, mens andre har skrivefeil som antyder at treskjæreren ikke behersket skrivekunsten. Men flott er det. Jytte forteller at hun tidligere i dag viste en norsk gruppe rundt. Fem minutter etter hører jeg trønder-dialekt og Jytte bekrefter at disse fire damene har hun vist rundt. Vi slår av en liten prat, og damene er henrykt over å være i Celle. Og det er visst ikke første gang, forstår jeg.
Er det rart at man blir begeistret over å være i Celle? Foto: © Guides of Europe.
Jyttes omvisning er over, jeg takker for omvisningen og vi skilles ad. Jeg fortsetter å tråle Celle for fotomotiver, men så kommer regnet. Jeg søker tilflukt i en kneipe, men der står folk og røyker, så jeg tar med meg ølen utenfor, under tak. Jeg har et reservert bord stående på restaurant Thaers Wirtshaus, men håper fortsatt på mulighet til å fotografere mer.
Det er en nytelse å vandre i historiske Celle. Foto: © Guides of Europe.
Det er blitt mørkt og trist ute, og regnet gjør det vanskelig. Jeg har selvfølgelig glemt paraplyen på hotellet, og jeg blir våt. Thaers Wirtshaus er en moderne lys, og trivelig restaurant. Jeg skynder meg langsomt og nyter et par øl før jeg bestiller mat. Nå er snart reisen slutt, og jeg prøver å fordøye alle inntrykkene, både fra dagens erketyske Celle, fra erkeengelske Oxford og fra erkehollandske Delft. Hvor forskjellige de er i sine respektive arkitektoniske uttrykk!
Celle er byen som tar vare på sine bindingsverkshus. Foto: © Guides of Europe.
Turistkontorets mann har anbefalt en rett som er særegen for Celle – den heter Celler Rohe Roulade, og den velger jeg. Retten serveres kald, en rull med rått kjøtt ytterst. Det smaker godt, litt som roastbeef med remulade, og jeg er fornøyd. Har aldri spist noe liknende før. Det regner fortsatt, jeg tar en taxi hjem til hotellet, og håper at jeg slipper å pakke opp i øs-pøs regn i morgen tidlig.
Det er en stor opplevelse å ha besøkt vakre Celle med alle sine individuelt utformede og dekorerte hus. Foto: © Guides of Europe.
Farvel vakre Celle!
Dag 31 – Til Lübeck
Torsdag 7. september Det er grått og det har regnet. Men da jeg pakker opp sykkelen etter frokost, er det oppholdsvær. Til og med et snev av blå himmel. Jeg legger regntøyet lett tilgjengelig og legger i vei. Dagens etappe er på cirka18 mil. Snart ute på motorveien. Noen mil før Lübeck kommer regnet. Jeg stopper og tar på meg regntøy før himmelen åpner seg for fullt, og svinger inn på en bensinstasjon og venter på penere vær. Jeg tanker opp, tar en kopp kaffe og snart kan jeg se tegn til blå himmel.
Burgtor vokter Lübecks inngang fra nord. Foto: © Guides of Europe.
Ankommer Lübeck i god tid før jeg skal møte guiden. Holyday Inn ligger ved byporten Burgtor, på motsatt side av gamlebyen for der jeg bodde forrige gang jeg var her. Betjeningen i resepsjonen er blide og hyggelige, det er reservert en P-plass i kjelleren og rommet er utmerket. Guiden møter opp i god tid før avtalt tid, regnet har gitt seg og vi rusler sammen mot den imponerende byporten Burgtor fra middelalderen. Guiden en tysk, men snakker utmerket norsk. Hun har lest det jeg har skrevet om Lübeck på Guides of Europe og viser meg hvordan byportene opprinnelig var satt opp.
Modell av den midtre byporten foran Burgtor, slik den så ut i middelalderen. Foto: © Guides of Europe.
I alt var det tre porter man måtte gjennom, for å komme inn i byen fra nord gjennom Burgtor, som var den innerste av de tre. Borgtor er en del av et omfattende forsvarsanlegg som delvis ble ombygd på 1200-tallet til å omfatte et kloster. I dag utgjør mesteparten av anlegget Lübecks Europäisches HanseMuseum. Vi bruker litt tid her og jeg får anledning til å se noen praktfulle saler og rom med vakre veggmalerier fra middelalderen. Her finnes også en egen liten avdeling som representerer Bergen, med tørrfisk og annet tidsriktig interiør.
Fra Burgkloster med originale veggmalerier. Foto: © Guides of Europe.
Museet er moderne med ganske minimalistiske utstillinger. Det er ikke mye informasjon å finne. Man kan få opp audiovisuell informasjon ved å legge billetten på visse punkter. Jeg er personlig ikke så begeistret for denne måten å gjøre det på. Her er plass nok til å gi mye informasjon. Uansett er dette museet flott og verd å få med seg, spesielt den opprinnelige arkitekturen, som taler for seg. Jeg ville ikke vært denne opplevelsen foruten.
Bergen er representert slik i Hansemuseum. Foto: © Guides of Europe.
Herfra vandrer vi videre gjennom den nordlige delen av Lübeck. Guiden er meget kunnskapsrik og jeg har stort utbytte av tiden jeg tilbringer sammen med henne. Hun tar meg med til Heiligen-Geist-Spital, et av Europas største syke- og fattighjem i middelalderen, grunnlagt allerede på 1200-tallet. Vi er i vestseksjonen, i den to skipede hallkirken, vakkert dekorert med skulpturer og veggmalerier. Heiligen-Geist-Spital omfatter også utearealer hvor man dyrket frukt og grønnsaker til eget bruk, samt en hage.
Fra den to-skipede hallkirken som ligger foran Heiligen-Geist-Spital. Foto: © Guides of Europe.
Kun en husrekke unna ligger St. Jakobi-Kirche, sjøfartskirken fremfor noen i Lübeck, en vakker mursteinskirke med hvitkalkede vegger inne i. Her er en redningsbåt – en såkalt Pamir, utstilt i det ene tårnkapellet, som et symbol på tilknytningen til dem som fant sitt arbeide på havet. Både Heiligen-Geist-Spital, Gertrudenherberge og St Jakobi er for øvrig en del av pilegrimsruten Jakobsweg til Santiago del Compostela i Spania.
St. Jakobi-Kirche er en del av pilegrimsveien Jakobsweg til Santiago del Compostela. Foto: © Guides of Europe.
Vi er så vidt innom et nydelig lite museum, Museum Behnhaus-Drägerhaus hvor flere verk av Edvard Munch er utstilt, i tillegg til en rekke malerier av Caspar David Friedrich, men dessverre er det stengetid her.
Museum Behnhaus-Drägerhaus har malerier av Edvard Munch i sin samling. Foto: © Guides of Europe.
Vi rekker også å stikke innom Willy Brandt Haus, som er innredet slik at man kan følge Norgesvennens livsfaser. Her er det også utstilt en del av Berlinermuren. Willy Brandt nyter ikke like stor anerkjennelse i Tyskland som i Norge. Blant mange av den eldre generasjonen tyskere blir ha sett på som en sviker fordi han forlot Tyskland på 1930-tallet da nazistene styrket sin posisjon i Tyskland. Men et eget museum i Lübeck fikk han.
Willy Brandt Haus har utstillinger både ute og inne. Foto: © Guides of Europe.
Rundt første hjørne går vi ned Glockengiesserstrasse, hvor guiden skal vise meg noen av Lübecks eldste kvarterer, hvor vi blant annet ser noen av de gamle smal-gangene og et par vakre kvartaler med eldrehjem for enker etter sjøkapteiner.
Eksempel på eldreboliger i Lübeck – riktig nok fra 1600-tallet, men fortsatt i bruk. Foto: © Guides of Europe.
I denne delen av Lubeck finnes det også mange flott restaurerte hus fra middelalderen. Disse var i sin tid dårlig isolert, men er nå attraktive boliger etter grundig oppgradering etter strenge retningslinjer.
De mange smalgangene i Lübeck har yrkesnavn – her er bakergangen. Foto: © Guides of Europe.
Vi er innom flere gange og bakgårder, blant annet Schorteisfeger-gang, skorsteinsfeiergangen, med inngang fra Hundstrasse. Til slutt viser guiden meg en vinhandel som holder til i et gammelt kjøpmannshus – Kaufmannshaus. Disse husene var lange, og man drev handelsvirksomhet og lager i første etasje, mens familien bodde i andre etasje. I tredje etasje var det også lager. Nå er byvandring slutt, jeg sier tusen takk og har lært masse om Lübeck som jeg ikke var klar over.
Slik kunne kontordelen i et kjøpmannshus se ut – i dag er det vinhandel her. Foto: © Guides of Europe.
Vi er nå midt i gamlebyen, og jeg går bortom det berømte rådhuset –Rathaus og filmer litt. Det er ikke enkelt, for det er folk som kommer og går hele tiden. Herfra går jeg ned den sterkt trafikkerte hovedgaten til Holstentor, den mest kjente og ikoniske byporten fra middelalderen. Her tar jeg bilder og gjør videoopptak. Det er flott utsyn over elven Trave og den gamle bebyggelsen på begge sider av elven fra broen, og jeg gjør et videosveip derfra. Etterpå vandrer jeg opp til Rathaus igjen via noen smug nedenfor Petrikirche og gjør et forsøk på å filme rådhuset fra trappesiden i gågaten Breite Strasse.
Byporten Holstentor er Lübecks mest ikoniske bygg. Foto: © Guides of Europe.
Det begynner å skumre litt, og jeg skal snart spise på den utrolig flotte restauranten Schiffergesellschaft, som holder til i skipperselskapets gamle hovedkvarter fra middelalderen. Jeg får ikke lov til å filme eller fotografere herfra i kveld. Til kvelds spiser jeg Lammeskank, som smaker utrolig godt. Jeg blir sittende å se på folkelivet, for det er mange som kommer hit for å nyte de historiske omgivelsene. Jeg spiste her også forrige gang jeg besøkte Lübeck, men den gang mye tidligere på kvelden. Nå er atmosfæren en helt annen, med begeistrede gjester ved alle bord, hektisk virksomhet fra servitører som haster til og fra, og ikke så lite støy fra livlige samtaler over bordene.
Heiligen-Geist-Spital var det største sykehuset i Nord-Europa i middelalderen. Foto: © Guides of Europe.
Det er min siste dag reise i Europa – i morgen skal jeg kjøre til Kiel og ombord på Color Fantasy for å bringes hjem. Jeg spanderer en Lagavulin på meg selv, som en verdig avslutning på turen og gruer meg allerede til turen til Kiel i morgen – cirka 10 mil med spådd regn. På veien tilbake til hotellet er både Heiligen-Geist-Spital og Burgtor vakkert opplyst, og jeg tar en del bilder før jeg går over broen til hotellet.
Den flotte byporten Burgtor by night. Foto: © Guides of Europe.
God natt, Lübeck!
Dag 32 – Til Kiel og Color Line
Fredag 8. september
Det regner. Jeg pakker Harley’en opp i kjellergarasjen til Holiday Inn og legger i vei med navigasjonen på øret. Turen går greit i sammenhengende regnvær, og når jeg ankommer blir det opphold, før jeg triller inn på fergen. Jeg kommer meg opp på lugaren og får skiftet til sivil. Så hviler jeg litt og tenker på alt det jeg har fått oppleve i løpet av de ukene jeg har vært underveis. Til kvelds bestiller jeg bord på Color Fantasys utmerkede buffet. Jeg senker skuldrene og nyter bordets gleder helt til jeg erfarer sannheten i ordtaket om at magen dessverre blir mett før øynene.
Dag 33 – Oslo og hjem
Lørdag 9. september
Farvel Color Fantasy, og gjett om det er deilig å komme hjem. Rett i dusjen og over i mørk dress. Jeg skal i konfirmasjon til ett av barnebarna mine. Takk for turen.
