[adning id=”36830″]

Mer om Weimar

Weimar har et vakkert historisk sentrum, som er omgitt av flere parker. Mange av byens viktige historiske severdigheter er i kort avstand fra hverandre, og sentrum er delvis bilfritt. Elven Ilm renner gjennom sentrum av Weimar, og den store Park an der Ilm bidrar i stor grad til byens grønne og vakre utseende.

Weimars Marktplatz med rådhuset og torgbodene. Foto: © Weimar GMBH / Guido Werner.

Som i alle gamle byer er markedsplassen Markt den viktigste møteplassen for innbyggerne og besøkende. Ved Markt finner du Weimars rådhus og turistkontor, i tillegg til flere pølseboder som selger den lokale spesialiteten Rostbratwurst. Her er det også et godt gammeldags marked med torgboder og salg av ferske grønnsaker og kjøtt fra mandag til lørdag.

Fra Weimar hyggelige bilfrie sentrumsgater. Foto: © Guides of Europe.

Litt om Weimars historie

Weimar er første gang nevnt i skriftlige kilder år 899. Etter år 1250 fikk Weimar et byvåpen, men ble ansett som relativt uviktig, ettersom den lå et godt stykke unna den gamle handelsveien Via Regia.

Slik så Weimar ut anno 1650 i følge illustratøren Merian. Residenz-schloss til høyre i bildet. Kilde: Wikipedia.

I år 1346 ble Weimar innlemmet i Wettin-slektens område, og fikk etterhvert både rådhus og dagens hovedkirke, St. Peter und Paul Kirche, som ble oppført i årene 1498-1500 som en treskipet hallkirke. Byen fikk utvidede handelsrettigheter i 1438 og ble i løpet av 1500-tallet ansett som en fullverdig by med slott og komplette bymurer. Hertugene av Sachsen-Weimar- Eisenach valgte byen som sin andre residens i år 1513 og fra 1531 ble Weimar deres hovedresidens, noe som skulle få stor betydning for Weimars senere utvikling.

Weimars Stadtkirche, St. Paul und Peter ved den sentrale Herderplatz. Foto: © Weimar GmbH / Maik Schuck.

Martin Luther holdt prekener i St. Peter und Paul Kirche flere ganger og startet på mange måter implementeringen av sin reformasjon her. I kirken finner du en berømt altertavle malt av Lucas Cranach den Eldre i 1552. Både Lucas Cranach den Eldre og den Yngre bodde for øvrig her, i et hus som ligger ved rådhusplassen.

Weimars Marit med Rathaus og pølseboder som selger den lokale spesialiteten Rostbratwurst. Foto: © Guides of Europe.

Weimars Gullalder

Perioden fra Anna Amelia (1758-1775) og sønnen Carl August (1775-1828) regjeringstid frem til Goethes død i 1832 regnes for å representere Weimars Gullalder eller klassiske periode på grunn av all den kulturelle aktiviteten som fant sted i byen. Weimar utviklet seg til et kulturelt sentrum for hele Tyskland, og i tillegg til Goethe, bosatte diktere, kunstnere og kulturpersonligheter som Schiller, Heider, Wieland, Bertuch og Hummel seg her. Weimar ble simpelthen et pilegrimsmål for den tyske intelligentsiaen og kultureliten etter at Goethe først bosatte seg her i år 1775. Goethe var en periode også personlig rådgiver for fyrsten og påtok seg dessuten offisielle oppdrag på vegne av byen. Anna Amelia var kjent som en habil komponist og gift med Ernest Augustus II, Hertug av Saxe-Weimar-Eisenach fra 1756 til hans død i 1758. Hun lykkes god som regent og har et stort navn som mesén, kulturperson og tilrettelegger for Weimars suksess som senter for tysk høykultur.

Anna Amalia Bibliotek slik det ser ut i dag. Foto: Klassik Stiftung Weimar.

Hun fikk bygd et av Tysklands mest omfattende biblioteker i slottet Grünes Schloss, som i årene 1761-65 ble ombygd etter hennes instruksjoner og innredet i rokokkostil, kjent som et av Europas fineste interiører i denne stilen. Hun ansatte også poeten og Shakespeare-oversetteren Christoph Martin Wieland som lærer for sin sønn, og bidro til å gjøre Shakespeare kjent på kontinentet.

Weimars Sølvalder

Da Goethe døde i år 1832 innebar dette en stor utfordring for Weimar. Byen forble imidlertid et kulturelt senter, ikke minst fordi Franz Liszt flyttet hit 10 år etter Goethes død, og satte seg som mål å gjøre Weimar til et senter for musikk. I år 1850 orkestrerte Liszt premieren av Richard Wagners Lohengrin. I 1872 ble Hochschule für Musik Franz Liszt Weimar grunnlagt, og byen ble dermed også et musikksenter, i tillegg til å være senter for kunst og litteratur. Richard Strauss bosatte seg i Weimar en periode, og Friedrich Nietzsche flyttet hit og bodde her til sin død.

Hertug Carl Friedrich og hertuginne Maria Pavlovnas mausoleum er en forunderlig arkitektonisk kombinasjon av russisk og klassisistisk. Foto: © Guides of Europe.

En russisk kvinne, tsarens datter Maria Pavlovna, skulle også komme til å bety mye for Weimars kulturliv. Hun giftet seg med hertug Carl Friedrich i år 1803 og ble etterhvert beskytter av både kunst og vitenskap i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. Det var henne som fikk Franz Liszt til å komme hit, og hun ble en god venn av Goethe. Hun er gravlagt i et russisk kapell vegg-i-vegg med sin ektemake, hvis sarkofag hviler i et klassisistisk kapell i Weimars vakre Friedhof.

Bauhausskolens forløper

I 1860 ble forløperen til Bauhaus Universitetet, Großherzoglich-Sächsische Kunstschule Weimar, grunnlagt og dannet den såkalte Weimarskolen med Max Liebermann og Arnold Böcklin som representanter for denne retningen innen malerkunsten.Senere ble Bauhaus-bevegelsens andre forløper, Kunstgewerbschule, grunnlagt av Henry van der Welde i år 1902 med støtte fra storhertugen Wilhelm Ernst.

Det modernistiske Haus am Horn ble oppført til Bauhaus-utstillingen i 1923. Arkitekt var Georg Muche, i samarbeid med Walther Grobius og Adolf Meyer. Foto: © Weimar GmbH / Guido Werner.

Denne bevegelsen ble kjent som «Das Neue Weimar», dannet som en motvekt til Preussens satsning på historismen fremfor de nyskapende kunstretningene Art Noveau og Arts & Crafts. I 1919 fullbrakte Walther Gropius det hele med å fusjonere de to tidligere nevntekunstskolene til Bauhaus-skolen, som til tross for flytting til Dessau i 1925 og Berlin i 1933 fremdeles er en fremragende institusjon i Weimar, i form av Bauhaus-Museum og Bauhaus-Universität. Mer om det i eget avsnitt.

[adning id=”36063″]