Dag 15 – til Stratford upon Avon
Tirsdag 22. august.
På’n igjen. Pakke opp og komme seg videre. I dag går turen sørover til Stratford upon Avon, cirka 16 mil unna. Været er bra og snart er jeg på motorveien hvor det går unna.
Hotellet, hyggelige og flotte The Arden, ligger sentralt til på motsatt side av gaten for The Royal Shakespeare Theatre, rett ved elven Avon. Så snart jeg har fått installert meg tar jeg fatt på å utforske Stratford. Først på programmet står Shakespeare’s Birthplace i Henley Street, som ligger i utkanten av gamlebyen, men likevel sentralt, skal det vise seg. Stratfords historiske senter er relativt kompakt og oversiktlig.
Jeg spaserer et par hundre meter bort Riverside og tar til venstre opp Bridge Street før jeg fortsetter skrått til høyre opp Henley Street. To ting slår meg umiddelbart i Stratford upon Avon: De mange gamle og flotte husene i bindingsverk, og alle turistene. Da jeg kommer til Shakespeare’s Birthplace vrimler det av folk utenfor. Huset er i bindingsverk og oppført på 1500-tallet.
Jeg henvender meg i resepsjonen i et moderne bygg ved siden av og får utdelt en perm med informasjon. Deretter får jeg en billett og geleides til inngangsdøren. Interiørene er gamle og virker overbevisende autentiske. Rommene er sparsomt møblert, bortsett fra verkstedet til Williams far, som var hanskemaker. Her er det arbeidsbord, verktøy, hyller og råvarer – alt som skulle til for å lage hansker. Det er utrolig mange besøkende samtidig med meg, og svært vanskelig å fotografere og filme.
I hagen resiterer to skuespillere tekster fra Shakespeares verk med stor patos, noe publikummet finner både underholdende og morsomt. I huset ved siden av er det en butikk som selger alt mulig knyttet til Shakespeare, og det er ikke lite. Jeg må vente ganske lenge på gaten utenfor huset før jeg klarer å ta et foto uten for mange mennesker.
Neste post på programmet er New Place – huset Shakespeare kjøpte etter at han var blitt kjent forfatter og velstående. På veien hit går jeg langs High street, hvor det ligger flere flotte gamle hus, blant annet det såkalte Harvard House.
Her vokste grunnleggeren av Harvard University i USA opp, og både dette huset og nabohuset er utrolig fine med forseggjorte detaljer i treverket.
Lenger bort i gaten, der den går over til å hete Chapel Street ligger en lang husrekke i bindingsverk. På fronten av dette flotte Tudorhuset står det The Shakespeare Hostelrie.
Så til Shakespeares New Place. Han hadde nå hatt suksess med flere utgivelser og var nå blitt svært velstående. Året etter, i 1598, er han oppført som Stratfords mest formuende person. Huset er opprinnelig fra år 1480, og ble regnet som et usedvanlig flott bygg. Her hadde han god plass til familien og her kunne han konsentrere seg om skrivingen.
Den tilhørende store barokkhagen sier også litt om eiendommens status. Resten av huset og utstillingene er ikke spesielt givende – her får jeg litt følelsen av at det er kokt suppe på en spiker. Litt skuffende opplevelse.
Det gjelder ikke neste post på programmet, Hall’s Croft. Dette flotte huset ble gitt til Shakespeares datter Susanne i medgift da hun inngikk ekteskap med legen John Hall i år 1607. Huset ble påbygd og stod ferdig i år 1613. Huset er flott utvendig, også dette i bindingsverk.
Når jeg kommer inn og skal løse billett, begynner mannen bak disken å snakke om hvor flott skjegget mitt er. Jeg stusser litt, mens han holder et helt lite foredrag om ansiktshår generelt og mitt spesielt. Han avslutter med en konklusjon som jeg ikke helt får med meg og peker mot inngangsdøren til stuen. Jeg har følelsen av at jeg nettopp har vært med i en Monty Phyton-sketsj, og går lydig inn i stuen.
Her er interiørene aldeles praktfulle – jeg tror knapt jeg har sett noe i nærheten av dette. Nydelige tidsriktige møbler forteller om velstående eiere med god smak og sans for det kostbare. En diger peis er stuens hjerte og på veggene henger det originalkunst.
Det er langt færre besøkende her, og jeg får både fotografert og filmet i fred. Kjøkkenet er velutstyrt med et kraftig arbeidsbord i eik, og ildstedet er enormt – med en kraftig grillinnretning stor nok til å grille hele dyr. Alle rommene er standsmessig og tidsriktig møblert med rikt utskårne stoler og skap, noe som bidrar til å gi hele Hall’s Croft en spesiell atmosfære. Dette er en severdighet jeg kan anbefale på det varmeste.
Jeg foretar en grundig walkabout i Stratford upon Avon, og kommer over mye fint. Sheep Street kan også by på mye fin bebyggelse. Godt vedlikeholdte bindingsverk-bygninger er gjengangeren i Stratford, og disse setter et markant preg på hele den flotte gamlebyen.
På tampen av dagen går jeg ned til elven Avon på nedsiden av hotellet, og der er det folk som både padler og ror. En smekker liten yatch fra tiden rundt det forrige århundreskiftet durer forbi, og det er tydelig at turismen bidrar til stor aktivitet i Stratford upon Avon.
Jeg rusler bort til kirken der Holy Trinity Church der Shakespeare er gravlagt, men den er stengt, så jeg må nøye meg med å fotografere den på utsiden.
Etter å ha spist på hotellet spaserer jeg et par hundre meter i kveldsmørket bort til en pub med utendørs terrasse, der folk sitter ute i sommervarmen og koser seg. Jeg kommer i snakk med et par ved nabobordet, koser meg med et par pints of Bitter og snart er det tid for å sove.
I morgen er det Cotswolds som skal utforskes.
Dag 16 – Cotswolds
Onsdag 23. august
I dag skal jeg besøke selve juvelen i landsdelen The Midlands som britene kaller ”The heart of England”, nemlig Cotswolds. Dette vakre og frodige landskapet ligger rett sør for Stratford, og målet for dagen er en landsby som heter Burford. Dagsetappen er beskjeden og jeg har ingen faste poster på programmet, bortsett fra Burford, da. Ikke skal jeg kjøre på motorvei, heller. Jeg har bestemt meg for å gjøre noen avstikkere underveis, og ta det hele litt på sparket. Et par steder underveis har jeg merket meg. Frihetsfølelsen er unektelig merkbar der jeg cruiser gjennom grønne eikeskoger på akkurat passe svingete veier i godvær. Jeg gleder meg til det jeg skal oppleve, for jeg har forventninger ut ifra det jeg har lest om the Cotswolds.
Den første avstikkeren tar jeg da skiltet til byen Stowe-on-the-Wall dukker opp. Denne landsbyen er kjent for sin godt bevarte lokale bebyggelse, og flott er det her. Men hele sentrum er fylt opp av parkerte biler, og jeg tenker med meg selv at dette må være verdens peneste parkeringsplass. Jeg får likevel tatt noen bilder og videofilmet litt. Men jeg synes at alle bilene er skjemmende for helhetsinntrykket.
Turen går videre sørover og jeg koser meg på Harley’en i det fine været. Etter en stund ser jeg et skilt med et navn jeg kjenner igjen, nemlig Burton-on-the-Water, og her tar jeg en ny avstikker. Også her er det proppfullt med biler og besøkende vrimler over alt. Jeg gjør et videosveip og får med meg elven og de karakteristiske gangbroene i stein, som byen er kjent for. Men jeg glemmer å fotografere.
Neste avstikker tar jeg helt på sparket. Navnet på skiltet sier meg ingen ting, og når jeg kommer inn i denne landsbyen, møter jeg gammel bebyggelse rundt et lite grønnsaksmarked. Jeg parkerer her, og kommer i snakk med en eldre kar som sammen med sønnen selger grøden sin fra en bod på markedet.
Han ser det norske flagget på opp-pakningen på Harley’en og lurer fælt på hva en fyr som meg gjør på et sted som dette – nærmere bestemt Northleach. Vi blir stående og prate en halv times tid før jeg tar den vesle landsbyen nærmere i øyensyn. Den er kjemisk fri for turister – til tross for at jeg senere leser i en guidebok at Northleach er nevnt som en severdighet på en foreslått kjørerute. Jeg blir oppmerksom på et skilt – her står det at byen fikk markedsrettigheter i år 1227 AD. Med andre ord: Northleach er en markedsby med tradisjoner helt tilbake fra middelalderen! Det likte jeg. Fornøyd etter noen fotos og et par video-opptak hopper jeg i salen og reiser videre. Etter å ha kjørt et par mil, fortsatt i grønne og frodige omgivelser, ser jeg et skilt der det står ”Roman Villa”.
Jeg svinger av og er snart på skikkelig bærtur, langt ute på bondelandet, på smale humpete veier. Nye skilt som varsler Roman Villa dukker stadig opp, og etter hvert kommer jeg til et jorde som brukes som parkeringsplass. Nå forstår jeg at det er Chedworth Roman Villa jeg er ved. Denne har jeg lest om på forhånd, og det er jo gledelig at det er denne jeg har kjørt mot, ute å væreklar over det. Jeg bestemmer meg for å kjøre så langt opp til anlegget som det er mulig, og nettopp det gjør jeg. Litt betryggende at sykkelen med bagasje står i synlig nærhet. Jeg slår på alarmen, går inn i museumsbygningen og kjøper billett.
Den romerske villaen må ha ruvet i terrenget, for restene av murer og flotte kunstferdige mosaikker er omfattende. Ekstra moro er det at arkeologer jobber innenfor murene som står igjen etter et hus. Mens jeg og flere andre står og ser på, avdekkes en mosaikk, som ikke har vært i dagslys på 1700 år. Chedworth Roman Villa ligger nydelig til i terrenget, høyt oppe i en slak åsside, omgitt av frodig eikeskog. For et syn denne villaen må ha vært!
Jeg bestemmer meg for å besøke Cirencester også, når jeg først er på tur. Jeg har lest at dette er en gammel markedsby fra middelalderen og jeg får ingen nedtur av å trille inn på markedsplassen. Jeg parkerer ved siden av et par motorsykler foran byens parish church, en ganske stor sådan. Jeg lurer litt på hvordan byens navn uttales, og spør en ung mann om det. Han svarer vennlig: ”Ciren as in siren and cester like in sister, only with e – Sairensester”, sier han. Jeg takker og bukker og han nikker høflig. Denne britiske vennligheten jeg møter over alt, setter jeg stor pris på.
Jeg gjør et videosveip over plassen, fra de pastelle bygningene via kirken til motsatt side av plassen. Så går jeg over til en annen gate med mye gammel bebyggelse og filmer litt her. På et skilt står det Corinium Museum, og ut fra det forstår jeg at byen er grunnlagt av romerne, som erobret England i år 43 etter Kristus. Jeg angrer på at jeg ikke valgte Cirencester som overnattingssted.
Glad og fornøyd setter jeg nå kursen mot Burford, der jeg skal overnatte på Cotswolds Gateway Hotel, som ligger ved rundkjøringen på oversiden av landsbyen. Hotellet er gammeldags koselig med en populær pub og tilliggende restaurant.
Så snart jeg får pakket av jernhesten og skiftet, rusler jeg ned i landsbyen, tre minutter unna. Burford ligger i en svak helling ned mot en liten elv, og bebyggelsen ligger jevnt fordelt på hver side av hovedgaten med sidegater og en parallell bakgate på hver side av hovedgaten.
Bebyggelsen er i typisk Cotswolds-stil, og langs hovedgaten er det butikker, puber og restauranter. Hovedgaten er åpenbart en gjennomfartsåre, for det er ganske mye trafikk her.
Jeg begynner å tråle sidegatene i Burford etter å ha undersøkt hovedgaten. Jeg fotograferer og filmer, i bakgatene er det fine gatemiljøer helt uforstyrret av trafikk. Etter snaue to timer har jeg fått med meg det meste, tror jeg. Jeg sikter mot en av de koselige pubene, kjøper en pint og går ut i bakgården der det er uteservering. Her skal jeg oppdage to irriterende vesener – en grinete og innpåsliten veps, og en femåring ved navn Charles som plager lillesøsteren uten å bry seg en døyt om farens stadige irettesettelser. Sånn er det med den saken.
Jeg drikker ut og går en ny runde i Burford, for å se om jeg har fått med meg alt, og fotograferer hele veien hjem til hotellet. For det er mye flott bebyggelse her, gjennom hele landsbyen.
På hotellet spiser jeg den største lammekoteletten jeg noen sinne har sett, og priser meg lykkelig for at jeg slapp å møte dette beistet i levende live. Lammebeist? Hm. En times tid i puben etterpå gjør godt for sjelen. Og så til sengs. I morgen skal jeg tidlig opp og kjøre videre sørover, til katedralbyen Salisbury. Og det skal ikke gå som smurt, skal det vise seg.
God natt, Burford.