St.-Émilion

[adning id=”36830″]

Mer om St.-Émilion og området

Det første som slår deg når du besøker St.-Émilion er den rotete bebyggelsen, det enorme klokketårnet til monolittkirken, de røde takene og de bratte smugene. For å forstå byen må vi nesten starte med historien. Området har vært bebodd i tusenvis av år. Da romerne startet erobringen av denne delen av Frankrike under keiser Augustus i år 27 før Kristus, vokste det ville vinplanter her. Romerne tok med seg vinstokker fra Italia, og begynte systematisk å kultivere vinmarker her, ettersom de forstod potensialet i det kalkrike jordsmonnet.

St.-Émilione kan by på noen av verdens fineste viner, blant andre de legendariske Château Ausone og Château Cheval Blanc, begge over lang tid Premiers Grand Crus Classés.

Man finner fremdeles romerske arkeologiske minner rundt byen, spesielt i de sørvendte skråningene ned mot elven Dordogne. Mye av vinen fra St.-Emilion lagres fremdeles i kalksteinsgrotter, som ble hugd ut av romerne for nesten 2.000 år siden. Nå skal det sies at St.-Émilions ry for sine fantastiske viner er av relativt nyere dato – først ut på 1900-tallet – den første klassifiseringen kom først i år 1954, 99 år etter Bordeauxs legendariske 1855-klassifisering. Mer om dagens viner i eget avsnitt.

Monolittkirken, som er gravd ut av en kalksteinsklippe i middelalderen. Foto: © Agence Heurisko.

Byen Saint-Émilion i middelalderen

Om byen St.-Émilion vet vi at den bretonske benediktinermunken Emilius slo seg ned her på slutten av 700-tallet. Han gravde ut en hule i kalksteinsklippen midt i byen St.-Émilion, der Monolittkirken i dag befinner seg. Her levde han som eremitt til han fikk følge av andre benediktinermunker, og her grunnla de et nytt kloster. Som det var vanlig i tidlig middelalder, vokste det frem en liten by rundt klosteret. På denne tiden var Frankrike underlagt Karl den Store, som i følge hans biograf Eiginhard bygde en festning i nabobyen Fronsac, nærmere Bordeaux, i år 769. Denne ble revet til grunnen under religions-urolighetene på slutten av 1500-tallet.

Fra Place du Marché – markedsplassen i Saint-Émilion – her samles folk til måltidene og til en forfriskning. Foto: © Office de Tourisme de Saint-Emilion.

Saint-Émilions lange vintradisjoner

Vin ble dyrket i området gjennom hele den tidlige middelalderen. Saint-Emilion fikk i år 1199 gjennom et kongelig brev utstedt av den engelske kongen John Lackland (Johan uten Land på norsk – for øvrig Rickard Løvehjertes bror) et vinbrorskap; The Jurade of Saint-Émilion. Dette garanterte økonomiske, politiske og juridiske privilegier til brorskapets medlemmer – såkalte jurater eller aldermen. Til gjengjeld for disse privilegiene ble England garantert «privilège des Vins de Saint-Émilion», noe som ga engelske vinhandlere fortrinnsrett til kjøp av viner fra Saint-Emilion. Denne ordningen varte helt til den franske revolusjonen i år 1789 – på ti år nær i 600 år.

Jurade de Saint-Emilion foran Monolittkirken. Foto: © Anne Lanta.

Da Eleanor av Aquitaine inngikk ekteskap med Henri Plantagenet, senere king Henry II. of England, ble Saint-Émilion, den gang omgitt av kraftige festningsmurer, en del av det engelske kongeriket, sammen med resten av Guyenne. I år 1289 må det har vært uklarheter rundt apellasjonens grenser, for da fastsatte Edward den I, konge av England og hertug av Gascogne, Saint-Émilions grenser til å omfatte åtte kommuner – omtrent det arealet som gjelder den dag i dag. Snakk om langsiktighet.

Hundreårskrigen og vekslende herskere

Gjennom Hundreårskrigen, i tiden fra 1337 til 1453, hvor England og Frankrike og senere Burgund var involvert, skiftet stakkars Saint-Émilion hender mellom franske og britiske herskere flere ganger. Fra år 1453 ble byen endelig fransk, men fortsatt med sterke kommersielle bånd til England hva angikk eksport av vin. Religionskrigene på 1600-tallet, mellom katolikker og protestanter medførte ytterligere ulykke for Saint-Émilion.

I middelalderen var St.-Émilion fullstendig omgitt av bymurer . De fleste ble revet på 1700-tallet, men noen av dem står ennå. Her utsyn i retning elven Dordogne, som renner ut i Gironde nedenfor Bordeaux. Foto: © Agence Heurisko.

Byen opplevde nå isolasjon og tilbakegang, noe som (heldigvis) bidro til å bevare dens middelalderske preg og arkitektur. Først på 1700-tallet ble de fleste festningsmurene revet, mens noen fortsatt er bevart. I 1853 ble Saint-Émilion tilknyttet jernbanenettet, noe som skulle innebære en merkantil revolusjon, og igjen sette byen på det internasjonale vinkartet.

Vakre St.-Émilion i skumringstimen med Monolittkirkens massive tårn. Foto: © Anne Lanta.

St.-Émilion – ved pilegrimsruten til Santiago del Compostela

Etter hvert som Santiago del Compostela ble et viktig pilegrimsmål i tidlig middelalder, nøt også byene langs pilegrimsruten godt av trafikken og etterspørselen som fulgte med den. Folk skulle ha herberge, mat, drikke og pleie. Gjennom 800- og 900-tallet vokste Saint-Émilion langsomt til å bli et viktig stoppested på pilegrimsruten og nå ble Monolittkirken ytterligere bygd ut – eller rettere sagt – gravd ut av kalksteinsklippen i sentrum. Som du vil se, er det et lite torg på taket av denne grottekirken, mens det er bygd en selvstendig kirkebygning ved siden av.

Monolittkirkens klokketårn er hele 53 meter høyt og veier 3 tusen tonn!.

Tårnet, som ble oppført på 1100-tallet forteller imidlertid sitt tydelige språk om byens betydning i middelalderen – hele 53 meter høyt med en vekt på 3.000 tonn. På 1200-tallet ble det bygd festningsvoller rundt byen, og deler av disse står fremdeles – nå er St.-Émilion blitt en betydelig vineksportør og det er oppgangstider. Ved siden av grottekirken, det vil si klokketårnet – begynner man på 1100-tallet å reise en ny, stor kirke – Collégiale Saint-Émilion de Saint-Émilion – som står ferdig først på 1300-tallet. I år 1397 inngikk Saint-Émilion en allianse med engelsk-vennlige Bordeaux mot de franske styrkene, og som ga ytterligere fordeler for den vesle byen med hensyn til eksportmuligheter.

Panorama over St.-Emilion med La Tour de Roy – som ingen helt vet hva har vært. Foto: © Anne Lanta.

Mer om middelalderens St.-Émilion

En annen ruvende severdighet er La Tour de Roy fra 1200-tallet, som mange velger å besøke på grunn av den fine utsikten. Dette massive tårnet med kvadratisk grunnplan er fortsatt et mysterium. Hvem bygde det, og hvorfor? I middelalderens urolige tider var det ikke uvanlig for velstående mennesker å bygge slike tårn som bolig, rett og slett for å beskytte familien og egen eiendom. Døren til slike boligtårn var gjerne et stykke opp på tårnet, og eneste adgang var via en stige som kunne trekkes opp. Hvorfor tårnet heter La Tour de Roy, kan vi bare spekulere på – men utsikten er fantastisk. St.-Émilion har et lite, men oversiktlig sentrum. Midt i byen, ved foten av Monolittkirkens enorme tårn finner du byens hjerte – markedsplassen eller torget.

Place du Marché – markedsplassen – er hjertet i den vesle byen St-Émilion. Legg merke til Chapelle de la Trinité helt til høyre. Foto: © Agence Heurisko.

Chapelle de la Trinité

Her som i alle andre gamle europeiske byer, samles folk i løpet av dagen og kvelden – enten for å handle fra markedsbodene, eller for å ta seg en matbit eller et glass på en av restaurantene. Selve Monolittkirken i klippen ligger ved torget og er verd et besøk. Her kan du se hvordan klippen gjennom århundre i middelalderen er gravd ut og formet innvendig med søyler, vindusåpninger og interiør for øvrig. Et annet bygg som er omgitt av en viss porsjon mystikk er det gotiske Chapelle de la Trinité fra 1200-tallet, som du også finner ved torget. Selv om eksteriørene kanskje ikke ser så spennende ut, er interiørene desto mer interessante. Her er veggene og taket nemlig dekket av utrolig vakre fresker i en tidlig gotisk stil, med usedvanlig vakre farger. Ikke gå glipp av dette vakre kapellet når du kommer til St.-Émilion.

De gamle bymurene og vinmarkene representerer mange hundre års historie. Foto: © Office de Tourisme de Saint-Emilion.

Mer om byen Saint-Émilion

Fra torget leder et smug opp til klippens topp, som utgjør Monolittkirkens tak. Denne lille bratte stubben heter Rue Clochér, Klokkergaten, på grunn av at den leder til Monolittkirkens kjempemessige tårn. Så godt som samtlige bygninger i Saint-Émilion er bygd av lokal kalkstein. Dette arbeidet begynte allerede på 800-tallet, og aktiviteten utover på 1000- og 1100-tallet medførte et enormt uttak av denne fine og lett bearbeidede steinen.

Fra de omfattende katakombene som ble påbegynt allerede under romertiden for oppbevaring av vin. Foto: © Anne Lanta.

Resultatet er at du i dag kan se mer enn 200 km(!) med underjordiske ganger og katakomber under og rundt byen. Noen av katakombene er nesten to tusen år gamle – gravd ut av romerne som lagringskjellere for vin, og fremdeles brukt til dette formålet av dagens vindyrkere. Man fortsatte å hente ut kalkstein som byggemateriale helt frem til 1800-tallet. På 1990-tallet sto det enorme klokketårnet til Monolittkirken i fare for å rase sammen på grunn av de bokstavelig talt undergravde fundamentene, noe som ble forhindret takket være en redningsaksjon i 1998, i regi av World Monuments Fund. Tårnet er 53 meter høyt og veier 3 tusen tonn.

Vin er alvor i St.-Émilion – i år 2012 ble to av toppvinene utfordret. Foto: © Anne Lanta.

Om St.-Émilions vinklassifisering

St.-Émilion ligger på et fruktbart platå med kalksteinsgrunn der landskapet går over i en kløft ned mot elven Dordogne, som renner ut i Gironde nedenfor Bordeaux.

Inntil år 2012 tronet Château Ausone på toppen i St.-Émilione sammen med Château Cheval Blanc. Kilde: Château Ausone.

Særdeles gunstig jordsmonn og klimatiske forhold gjør at noen av St.-Émilions vinslott år etter år produserer aldeles strålende viner. St.-Émilion er delt i to appellations – St.-Émilion AOC og St.-Émilions Grand Cru AOC. Den sist nevnte rangerer de aller beste vinene i klassene A og B, som naturlig nok nyter stor prestisje. De senere årene har Château Ausone og Château Cheval Blanc representert A-listen og vært ansett som uangripelige hva angår kvalitet. I år 2012 ble imidlertid disse to toppvinene utfordret da rivalene Château Pavie og Château Angélus ble tatt opp i Classé A. Den først nevnte har befunnet seg i Classé B siden år 1954, mens Château Angélus har klatret på kvalitetsstigen to ganger, fra Grand Cru Classé til Classé B i år 1996, og helt til topps i år 2012.

Alle fotos fra Wikipedia er gjengitt etter deres regelverk og kan benyttes i henhold til det.

[adning id=”36063″]