Utsikt fra Asiago-høysletten mot den enorme Po-sletten.
Dag 5 – Fra Asiago til Vicenza
Neste morgen bar ned fra platået i retning sydvest. Overgangen fra det grønne frodige høyslettelandskapet til Po-sletten var mildt sagt markant. Nok en gang, fra en klimasone over i en annen. veien var betydelig bredere og bedre på denne siden, og nedstigningen gikk raskt og smertefritt. Varmen, eller rettere sagt heten, var påtakelig. Der nedstigningen startet hadde jeg panoramautsyn utover sletten, fylt av jordbruksarealer bebyggelse og industri, i en salig blanding. Vel nede i flatlandet var det rett inn på autostrada i retning Vicenza. En snau time senere svingte jeg av motorveien i retning Vicenza og fulgte hele tiden skiltet centro. Etter ti minutters kjøring gjennom ikke særlig sjarmerende industriområder og forsteder, var jeg plutselig fremme ved centro. Plutselig er et ganske beskrivende ord.
Vicenza – et levende Palladio-museum
Jeg parkerte sykkelen foran et kjent bygg, nemlig Palladios Palazzo Ciericati, rett ved siden av Teatro Olimpico. Varmen plaget meg litt, ikke minst fordi jeg var kledd i svarte skinnbukser. Det var lummert. Jeg satte meg ned på en café og bestilte vann og en espresso.
Teatro Olimpico fra år 1580 av den berømte renessansearkitekten Andrea Palladio.
Nok en vakker Palladio-bygning i renessansestil, Palazzo Chiericati fra år 1552.
Frem med boken, James S. Ackermans ”Palladio”, pensum fra renessansekurset, en Penguin Pocket til en rimelig penge, som kan anbefales. En nyttig bok på mange måter, ettersom den inneholder kart, både over byen der Palladio er svært godt representert og over distriktet rundt Vicenza der flesteparten av Palladios bygninger er oppført. I tillegg til historien om Palladio og alle byggene hans. Kartet fortalte meg at jeg var i den ene enden av gamlebyen, på skiltene angitt som centro, akkurat som de fleste andre italienske byer. Snart begynte letingen etter hotell, og det var ingen spøk i en gamleby som stort sett bestod av enveiskjørte gater. Et skilt som anga retningen til Hotell Palladio, var svært misvisende. Jeg kjørte den samme gateslyngen tre ganger før jeg oppdaget at hotellet befant seg bak presenninger til renovering.
Et 1200-talls vakttårn, Castello, møter deg i motsatt ende av gamlebyen.
Palazzo Porto-Breganze befinner seg rett innenfor den gamle byporten.
Så ut av centro, på måfå til høyre. Det viste seg å være korrekt. Rundt parken og mot centro igjen fra den andre siden. Selve centro med gågate tar kun 7-10 minutter å spasere gjennom. Den som kjører bør være lokalkjent, for du møter enveiskjørte gater hele tiden. Plassen hvor gågaten munner ut, heter Piazza del Castello. Med en gang du kommer inn i byen fra denne siden, ser du det underlige, påbegynte og langt fra fullførte Palazzo Porto-Breganza til høyre. Her er du i nærheten av 2 hoteller. Det ene, et moderne ligger på utsiden av bymuren, det andre, Hotell Castello www.hotelcastelloitaly.com , på innsiden, kun 100 meter fra den gamle byporten med tårnet (Castello). Ikke før jeg kom inn hotelldøren, så brakte et voldsomt uvær løs. Hotellet, med en ung dame som snakket godt engelsk i resepsjonen, kunne tilby meg det siste ledige rommet, et enkeltrom med toilett og bad rett over gangen, til 75 euro. Jeg var glad til. Hotellet for øvrig holdt høyere standard og kan anbefales, selv om rommet mitt var trangt, varmt og lite. Jeg hadde akkurat parkert sykkelen i et parkeringshus ved bymuren, der en uvanlig myndig italiener hadde ansvaret, inklusive et totalt overoppsyn og absolutte meninger om det meste. Han gjorde så solid inntrykk at jeg hang igjen hjelmen på styret med hansker og solbriller i. Han snakket utelukkende italiensk og forklarte meg ganske mange ganger noe jeg ikke forsto. 8 euro for parkering, men skitt au. Her sto sykkelen trygt, viste det seg.
Fra Piazza dei Signori, midt i sentrum, med Basilica fra år 1549 midt på plassen – til venstre bak.
Basilica på Piazza dei Signori er en av Vicenzas mest dominerende bygninger.
En rask dusj og klesskifte til sivil, så var jeg ute for å finne lunsj. Det høljet fremdeles ned, så jeg valgte restauranten vegg i vegg. Der var jammen sjefen en kloning av selveste Basil Fawlty, (Hotell i Særklasse) til de grader at jeg ble helt satt ut. Han hadde spandert på seg en smal, smal bart i tillegg, og det hjalp ikke nevneverdig på totalinntrykket. Jeg bestilte en Carpaccio og ble servert den nydeligste varianten av denne retten jeg noen sinne har sett. Ikke helt løvtynne skiver av rå indrefilet, møre så de smeltet i munnen, lagt ut over en pute av smalstrimlet salat. Hver kjøttskive var pyntet med et halvt hardkokt egg av vaktel(!), og smakte akkurat som det så ut. Fantastico! Akkompagnert av en halv flaske rød veneto og deretter kyllingfilet, var tiden inne for byvandring i Vicenza.
Vicenza er meget oversiktlig. Corso Andrea Palladio er hoved- og gågaten som løper tvers gjennom gamlebyen, og bygninger tegnet av Palladio finner du på begge sider av denne. Hele Vicenza består av hus fra renessansen og barokken, og er helt uunnværlig for den som er opptatt av kunsthistorie og arkitektur.
Andrea Palladio, malt av G.B. Maganza.
Litt om Palladio. Han levde i perioden 1508-80, samtidig som Michelangelo, Raphael, Tizian og Veronese og har fått en enorm innflytelse på ettertiden. Over hele den vestlige verden finnes det arkitektur som er influert av Palladio – kirker, offentlige bygg og praktboliger med kjennetegn som symmetrisk front, klassiske søyler og halvsøyler under et pediment – på godt norsk en tempelgavl.
Palladio og Vicenza:
Feriegjester som besøker Vicenza er som regel opptatt av Palladio og arkitektur. Arkitekten Anrea Palladio levde i perioden 1508-80, samtidig som andre renessansegenier som Michelangelo, Raphael, Tizian og Veronese, og har hatt en enorm innflytelse på ettertidens arkitektur i Europa, Sør- og Nord-Amerika og i Australia. Palladios geni kommer kanskje best til utrykk gjennom hans oppfinnsomme, men likevel disiplinerte bruk av klassiske elementer, opprinnelig fra gresk og romersk arkitektur. Palladio var utdannet som murer og hadde store kunnskaper om dette materialet, noe som gjorde at han kunne tilby ganske omfattende bygningsanlegg til svært fordelaktige priser. Over hele den vestlige verden finnes det arkitektur som er influert av Palladio – kirker, offentlige bygg og praktboliger med kjennetegn som symmetrisk front, klassiske søyler og halvsøyler under en tempelgavl.
Mer om kunst og kultur i Vicenza i Italia
Hvis du ankommer Vicenza i Italia med bil, så følg skiltet Centro til gamlebyen. Sjansen er stor for at du havner foran et kjent bygg, nemlig Palladios Palazzo Chiericati, rett ved siden av Teatro Olimpico, i den ene enden av byens hoved- og gågate. Det tar kun 8-10 minutter å spasere gjennom Vicenzas gågate. Vær oppmerksom på at gamlebyen består av svært mange enveiskjørte gater. I den andre enden av gågaten finner du Piazza del Castello med den gamle byporten med tårnet (Castello). For å komme hit, er det lurt å ta til venstre og kjøre rundt gamlebyen på utsiden. Med en gang du kommer inn i byen fra denne siden, ser du det underlige, påbegynte og langt fra fullførte Palazzo Porto-Breganza til høyre. Her er du i nærheten av 2 hoteller. Det ene, et moderne ligger på utsiden av bymuren, det andre, Hotell Castello ligger rett på innsiden, kun 100 meter fra den gamle byporten, rett ved siden av restauranten til Basil Fawlty. Midt i gamlebyen finner du Hotel Palladio.
Basilica til høyre og en trivelig fortausrestaurant rett frem.
I renessansen var det livlig her, med butikker under arkadene i både første og annen etasje.
Byvandringen her opplevdes som underlig. Over alt støtte jeg på bygninger som jeg hadde lest om og sett bilder av, enten i pensum, eller i Ackermanns bok. Byen var meget vakker, i en arkitektonisk helhet som jeg ikke kan huske å ha opplevd noe annet sted. Flere steder i den vesle gamlebyen i Vicenza er det fortausrestauranter og kafeer hvor jeg kunne slå meg ned for en forfriskning og nyte omgivelsene. Selve hovedgaten var også interessant. Jeg tittet inn i portrom, gikk inn i en og annen bakgård og fikk se mye rart – blant annet steintavler med innskrifter på etruskisk. Plassen Piazza dei Signori med den store Basilica var storslått og flott. Palladio fikk i sin tid jobben med å rehabilitere et tidligere bygg og gjøre dette om til varemagasin med forretninger i første og annen etasje. Han bygde dette inn i et skall av arkader, slik du kan se på bildene.
I et portrom fant jeg denne, til min overraskelse – etruskisk fra 5-600 før Kristus.
Og ved siden av hang denne, en skulptur med etruskisk skrift fra samme periode.
Dekorativ og vakker fasadenisje på renessansebygning i Vicenza.
Her finner du også hus fra middelalderen – her en bygning i venetiansk gotisk stil.
Tips om restaurant
Restaurant Al Pestello, som har uteservering, ligger på hjørnet ved San Stefano-plassen, i Contra San Stefano, ved kirken av samme navn i en parallellgate til hovedgågaten Corso Palladio, på motsatt side av denne i forhold til Piazza dei Signori. Kun et steinkast fra gågaten. Her blir nordmenn svært godt tatt i mot. Al Pestello har blant annet norsk klippfisk på menyen, og i området finnes det familier som har slektninger på Røst i Lofoten. Restaurant Al Pestello serverer ”cuicina vicentina” og promoterer ”prodotti tipici vicentini”, og viste seg å være et førsteklasses valg. Anbefales!!! Her ble jeg meget varmt mottatt da jeg fortalte at jeg var norsk. Min vennlige servitør fortalte at han hadde norsk klippfisk på menyen, og at jeg ville få det beste av det beste som de serverte. Jeg forteller alltid at jeg er norsk, spør alltid om hva servitøren anbefaler både av mat og vin, og ber alltid om å få maten servert tempo piano. Det funker uten unntak. Klippfisken ble servert i småbiter i en lys grønn saus og smakte godt, om enn litt annerledes enn jeg kunne forestille meg. Et glass tørr Soave ble etterfulgt av en myk og lett rød Veneto, som fungerte godt til den samme retten. Da jeg var ferdig med denne retten kom kelneren bort og fortalte at han kjente mange italienere som hadde slektninger på øya Røst utenfor Lofoten. Jeg stusset litt, men fant forklaringen senere:
Om Røst og historiens lunefulle veier:
Røst er til en viss grad fremdeles påvirket av en hendelse for nesten 600 år siden, da den italienske kjøpmannen Pietro Qurini strandet på Sandøy. Pietro Querini var en italiensk adelsmann og handelsmann fra Venezia. Han er kjent fra sin egen beretning om seilasen der hans fullastede skip med 68 mann ombord den 5. januar 1432 drev i land på den ubebodde øya Sandøy utenfor Røst i Lofoten. Fiskere fra Røst fant dem etter et par uker, og den lokale presten var tolk, lærd som hav var i latinsk. Etter tre-fire måneder med pleie av lokalbefolkningen reiste de overlevende hjemover. Querini skildret i etterkant dette i en bokutgivelse, og bidro til en meget fordelaktig fremstilling av de fastboende, i motsetning til datidens rådende oppfatning av det nordiske folk – som et lite gjestfritt og primitivt folkeferd. Den dag i dag er det sterke bånd mellom Røstværinger og etterkommere av de italienske sjømennene fra Veneto-distriktet, ikke bare hva tørrfiskhandel angår. Oppholdet på Røst i 1482 avstedkom også slektsbånd. Det ble reist en minnestøtte over Querini på Sandøy i 1932, på dagen 500 år etter forliset.
Lesetips
James S. Ackermans ”Palladio” er pensum til kunsthistoriens renessansekurs, en Penguin Pocket til en rimelig penge, som kan anbefales. En nyttig bok på mange måter, ettersom den inneholder kart, både over byen der Palladio er svært godt representert og over distriktet rundt Vicenza der flesteparten av Palladios bygninger er oppført. I tillegg inneholder boken naturlig nok historien om Palladio og alle byggene hans.
