Mantova

[adning id=”36830″]

Mer om Mantova

Mantovas (eller Mantua) historiske bydel er ganske omfattende og er dominert av et enormt middelalder-palass, som kalles Palazzo Ducale. Palazzo Ducale består av en 1300-tallsborg, Castello San Giorgio, en basilikakirke og selve palasset, en 34.000 (!) kvadratmeter stor bygningsmasse, som omfatter mer en 500 rom. En hel by i byen, for hertugen og hans hoff. Mer om det i eget avsnitt. Mantova har en meget trivelig gamleby med alle de ingredienser vi forventer; arkitektur alle fra epoker i det siste årtusenet, koselige kafeer, barer og restauranter, små og større butikker av alle slag, og vakre plasser hvor både fastboende og besøkende samles gjennom hele dagen – ikke minst til lunsj og aftensmåltidet.

Mantovas historiske bysenter med Plazzo Ducale foran til venstre. Kuppelen midt på bildet tilhører renessansekirken Basilica Sant’Andrea av Alberti. Foto: CittadiMantova.it.

Mantovas historiske bysentrum består for øvrig av en rekke smug og smale gater i en typisk middelalder-grunnplan. Byens viktigste samlingsplasser er Piazza Sordello og markedsplassen Piazza dell’Erbe, hvor man i middelalderen solgte krydder og urter. En tredje plass som bør nevne, er Piazza Broletto med statuen av poeten Vergil, som ble født her i år 70 før vår tidsregning. Plassene ligger etter hverandre i linje, med kort avstand mellom. Ut fra plassene går smale gater og smug der du får mye igjen for å ha øynene med deg, i tillegg til litt kunnskap om arkitektur. Her er bygninger i romansk og gotisk stil, i tillegg til de påfølgende stilepokene renessansen, barokken og klassisismen.

Piazza Sordello ligger i hjertet av gamlebyen – her sett med vidvinkel. Foto: © guideturistichemantova.it.

Mer om Mantovas gamleby

Når du rusler rundt i Mantovas gamleby er du omgitt av bygninger som har blitt brukt av mennesker i mange, mange hundre år. Piazza Sordello er et must å besøke, for her samles folk gjennom hele dagen for å drikke en kopp kaffe eller innta et måltid på en av uterestaurantene. Piazza Sordello og Piazza dell’Erbe utgjør den opprinnelige kjernen av Mantova – det var her de første menneskene dannet en primitiv bosetning for fire tusen år siden – lenge før man kunne kalle den en by. Etruskerne døpte byen Mantua etter en av sine guder en gang på 700-tallet før Kristus – kanskje før det også. Mer om etruskerne i eget avsnitt.

Piazza Sordello med Palazzo del Capitano og resten av Palazzo Ducale. Foto: CittadiMantova.it.

Piazza Sordello

På Piazza Sordello er du omgitt av historie på alle kanter. Den første bymuren omfavnet denne plassen, som sannsynligvis var det eneste tørre området i et opprinnelige myrområde, som ble drenert av etruskerne. Etterhvert som byen vokste, ble bymurene stadig utvidet, og de tidlige bymurene rundt Piazza Sordello erstattet med bygninger. På den ene langsiden ruver det gotiske Palazzo del Capitano fra 1200-tallet ved siden av Domus Magna, i den ene enden står Mantovas underlige Duomo, et gotisk byggverk med en nesten løsrevet 1700-tallsfasade. Videre finner du Palazzo Bonacolsi, Palazzo Acerbi og bispepalasset Palazzo Vescovile rundt den storslåtte Piazza Sordello – i tillegg til noen restauranter med utendørs servering. Plassen var for øvrig scenen for et dramatisk kupp, da den 16. august 1328, da Gonzaga-dynastiet tok makten fra Bonacolsi-familien under voldelige omstendigheter.

Piazza dell’Erbe med Rotunda di San Lorenzo helt til høyre, Palazzo della Ragione i midten og Palazzo del Podestà helt til venstre, med Piazza Broletto bak. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbioneta / Nicola Romani.

Piazza dell’Erbe

Piazza dell’Erbe var en markedsplass som opprinnelig ble tatt i bruk i middelalderen. I dag benyttes plassen fortsatt som markedsplass under torsdagens ukemarked. Ved Piazza dell’Erbe finner du to bygninger som er svært spesielle, Mantovas eldste kirke Rotunda di San Lorenzo fra år 1082 og Palazzo della Ragione, justispalasset. Rotunda di San Lorenzo ble igangsatt av Mathilda av Canossa, og er en av de få, runde sentralplankirkene fra romansk tid som finnes i Italia. Innvendig er den dekorert med fresker i bysantinsk stil, fra slutten av 1000-tallet og 1100-tallet. Palazzo della Ragione er bygd i romansk stil og tilført klokketårnet Torre d’Oroligio og en renessanse-portiko i ettertid.

På torsdager er det fortsatt ukentlig marked på Piazza dell’Erbe.

Piazza Broletto

Piazza Broletto er den tredje av Mantova større plasser, påbegynt i år 1190, etter at ingeniøren Alberto Pitentino hadde regulert elven til tre større oppdemmede innsjøer rundt Mantova. Her ligger Palazzo de Podestà, ordførerens palass fra år 1224, som deler det opprinnelige sentrum i to, med sin ene fasade mot Piazza Broletto og den andre mot Piazza dell’Erbe. Palazzo de Podestà er absolutt verd en nærmere inspeksjon – her finnes mange flotte arkitektoniske detaljer, og på fasaden mot Piazza Broletto ser du statuen av Vergil i hvit marmor i en nisje. Også på Piazza Broletto finner du restauranter med utendørs servering. Her er du omgitt av monumental bebyggelse fra de fleste av arkitekturhistoriens epoker.

Palazzo della Ragione og klokketårnet slik du ser det når du kommer fra Piazza Broletto – under Palazzo de Podestà. Foto: AnnaZac/ Wikipedia.

Palazzo Ducale

Palazzo Ducale tilhørte den mektige Gonzaga-familien, som tok sitt første steg mot makten i år 1318, da Luis Gonzaga ble valgt til podestà (overdommer) i byen. 10 år senere kuppet Gonzaga-familien den herskende adelsmannen Bonacolsi, som var valgt til Capitano del Popolo i år 1273.

Palazzo del Capitano i gotisk stil fra sent på 1200-tallet.

Gonzaga-familien skulle bli ved makten helt til år 1707, og bidro gjennom sine nesten 400 års ledelse til at Mantova ble en av Italias fremste byer innen kunst og kultur. Den første delen av plasset består av Palazzo del Capitano, en teglsteinsbygning i gotisk stil med arkader, som ligger ved Piazza Sordello. Denne bygningen ble oppført sent på 1200-tallet av adelsmannen Guido Bonacolsi. Den litt lavere nabobygningen Domus Magna (også med skyteskår på taket) er fra samme tid og utgjør kjernen av det man i dag kaller Corte Vecchia, det gamle tinghuset. Bakenfor ligger hager, gårdsplasser og borggårder.

Castello San Giorgio er ikke den eldste bygningen innen Palazzo Ducale, som mange tror – borgen er oppført mellom år 1395 og 1406.

Mer om Palazzo Ducale

Etter hvert som Gonzaga-familien tok over makten i Mantova ble Palazzo Ducale utvidet i flere omganger gjennom århundrene. I Palazzo del Capitano ble det i 1960 avdekket fresker av renessansekunstneren Pisanello, som arbeidet ved palasset fra 1420-årene til midt på 1440-årene. Freskene har motiver fra turneringer og omfatter blant annet portrett av Gianfrancesco Gonzaga, men ble av en eller annen grunn ikke fullført. Freskene er i dag restaurert og kan sees i det som nå kalles Pisanellos rom. Corte Vecchia ble gjenstand for et omfattende kunstprogram i år 1519 da Isabella d’Este ble enke og bestemte seg for å flytte fra festningen til denne eldste delen av palasset.

Utsnitt av Andrea Mantegnas freske “Mantuas hoff” i Camera degli Sposi i borgen, ferdigstilt i år 1474.

Her fikk hun innredet den berømte Appartamento Vedovile (enke) i første etasje med kunst av storheter som Andrea Mantegna, Lorenzo Costa den eldre, Perugino, Correggio og Lorenzo Leombruno. Dessverre ble Gonzaga-familiens kunstsamlinger solgt, noe som innebærer at flere av Mantegnas verk nå befinner seg i museet Louvre i Paris. Selv om mange av salene i dag står tomme for møbler, kan du oppleve praktfulle fresker både på vegger og i himlingen i palasset. Palazzo Ducale er åpent for publikum, men billetter må bestilles på forhånd på denne linken: http://www.ducalemantova.org/sito/ing_museo.html

Litt om Mantovas Duomo

Duomo er Mantovas hovedkirke. En tidlig kirke ble sannsynligvis reist her i tidlig Kristen tid på 300-tallet og erstattet av et bygg som ble ødelagt av brann i år 894.

Mantovas Duomo med sin stramme marmorfasade i barokk-klassisistisk stil fra 1756-61. Foto: Zuffe/Wikipedia.

Denne ble gjenoppbygd i perioden år 1395-1401 med sidekapellet og en storslått gotisk fasade, som er gjengitt på et maleri fra år 1494 av Domenico Morone. Etter nok en brann på 1500-tallet rehabiliterte Guilio Romano interiøret og lot fasaden stå uendret. Denne ble imidlertid fjernet og ombygd i løpet av årene 1756-61 og erstattet med en barokk-klassisistisk fasade i Carrara-marmor. På høyre side av bygningen kan du fremdeles se rester av den gotiske strukturen der en rekke gavler med rosevinduer er avbrutt av små masverkstårn, mellom fasaden og det gotiske klokketårnet.

Kirken Basilica di Sant’Andrea

Renessansekirken Basilica di Sant’Andrea er verdenskjent av flere grunner. For det første inneholder den angivelig en hellig relikvie, nemlig rester av Kristi blod, dernest er den tegnet av multitalentet og renessansemesteren Leon Battista Alberti (1404-1472). Om den hellige relikvien forteller legenden at den romerske legionæren Longinus, som var stasjonert i Jerusalem, fant jord farget av dråper av Kristi blod ved foten av korset, og tok vare på dette i en glassflaske. I år 37 kom Longinus til Mantova, og gravde ned relikvien før han ble drept. I år 804 skal St Andreas ha åpenbart seg for en tigger som fant relikvien. Fra den tid fant paver, konger og keisere veien hit for å tilbe helligdommen.

Basilica Sant’Andrea er en av arkitekturhistoriens mest kjente renessansekirker.

I år 1471 ga Ludivico Gonzaga arkitekten Alberti oppdraget å bygge en kirke her, hvor det den gang lå et benediktinerkloster, hvis klokketårn fremdeles står. Arbeidene ble påbegynt i år 1471, og fullført først 328 år senere. Alberti døde i år 1472 og arbeidet ble videreført av Luca Fancelli. Sant’Andrea er en av Europas største kirker, mer enn 100 meter lang, med et enormt tønnehvelv – åpenbart inspirert av Basilica Maxentius på Forum i Roma. Kirken er praktfullt dekorert innvendig, blant annet er taket innvendig illusjonistisk dekorert med kassetter, noe Alberti opprinnelig hadde planlagt at himlingen fysisk skulle ha, men som ble for dyrt. Hver langfredag bæres relikvien i prosesjon i Mantova, mens den resten av året er oppbevart i krypten. Kuppelen ble tilført av Filippo Juvarra på 1600-tallet.

Leon Battista Alberti tegnet også kirken San Sebastiano. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbioneta / Nicola Romani.

Albertis San Sebastiano

San Sebastiano er en annen kirke i Mantova, som er tegnet av Leon Battista Alberti. Kirken er spesielt interessant fordi pilastere og søyler er helt fraværende på fasaden.( Alberti hevdet at søylen var den edleste av alle bygningskomponenter). Isteden er det innebygget et narthex en trapp opp over inngangspartiet til krypten, som har tre rundbuedører på grunnplan. I narthex’ er det 3 rektangulære vinduer, det midtre størst, flankert av 2 rundbuedører ved trappene. Renessansedøren er repetert over midtre vindu, og over det igjen gjennom å bryte pedimentet, og markere dette med et nytt vindu.

Giulio Romanos mesterverk, Palazzo Tè fra første halvdel av 1500-tallet. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbioneta / Nicola Romani.

Palazzo Tè

Palazzo Tè ligger utenfor gamlebyen, på den andre siden av Mantova. Palazzo del Tè er et enestående eksempel på manieristisk renessansearkitektur, der arkitekten Giulio Romano på oppdrag fra Gonzagafamilen bygger et lystslott hvor mange regler innen arkitekturen brytes gjennomført og med stor lekelyst. Palasset er dekorert innvendig med illusjonistiske motiver, som speiler arkitekturen med uortodokse effekter. De to salene Sala dei Giganti og Sala di Amore e Psiche er berømte eksempler på manieristisk renessansekunst og gjør Palazzo Tè til et svært populært besøksmål.

Sala dei Cavalli – hestenes sal – praktfullt og illusjonistisk malt av Giulio Romano. Foto: © guideturistichemantova.it.

Museo Archaeologico – Mantovas arkeologiske museum

Mantovas nasjonale arkeologiske museum finner du ved Piazza Castello i den enorme Palazzo Ducale. Museet holder i dag til i en nyrenovert del av hertugpalasset, og er planlagt å utvides kraftig i de kommende årene. Her kan du i dag se den permanente utstillingen «Arkeologien i Mantova-området», som er kjernen i det fremtidige museet. Utstillingen omfatter kunst, skulpturer, bygningsdeler og bruksgjenstander fra forskjellige byer og steder i Mantova-provinsen, samt gjenstander katalogisert etter arkeologiske utgravninger.

Museo Archaeologico Nazionale holder til i denne elegante delen av Palazzo Ducale.

Samlingene i Mantovas arkeologiske museer er organisert i flere avdelinger: 1. Den prehistoriske neolittiske Piadena Vho-kulturen, kopperalder og bronsealder. 2. Objekter fra jernalder, paleoveneti, etruskisk og keltisk kultur. 3. Romerske arbeider og gjenstander, blant annet fra Augustinsk tid, som er funnet i forbindelse med urbane utgravinger. 4. Bysantinske, lombardiske og Ostrogotiske gjenstander.
Museet huser også de såkalte «Lovers of Valdaro», to skjeletter fra steinalderen gravlagt i omfavnelse. Den vesle byen Valdero ligger få kilometer unna Mantova.

Hvem var etruskerne?

Etruskerne var et folk, som vi fra historiske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tidsregning, til de ble nedkjempet og assimilert i Romerriket i det siste århundret før vår tidsregning. Deres tradisjonelle hjemland dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adriaterhavet, inklusive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etruskerne forskjellige roller på den italienske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etruskiske konger i det sjette århundre, som kulminerte i år 509 før vår tidregning med at romerne kjeppjaget sin formodentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporenstreks gikk over til republikk som styreform. Etruskerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føderasjon med tidvis stor intern uenighet. En etruskisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romerriket ekspanderte var det uunngåelig at Etruria by for by ble erobret og assimilert av romerne. Etruskerne var imidlertid formidable motstandere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etruskerne over hele Italia. Etruskerne spådde i dyreinnvoller, såkalt haruspexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske generaler seg av etruskiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etruskiske adelskvinner og -menn var av romerne ansett som attraktive for giftemål. Etruskiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpenbart i stor gjeld til etruskerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etruskiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indoeuropeisk, men har heller intet slektskap med de to nevnte språkene. Etruskerne benyttet det greske alfabetet, som de enten brakte med seg fra Egeerhavet eller lærte av greske kolonister i Cumae ved Napolibukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeologene og historikerne om hvor etruskerne kom fra. Historiens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vestlige Tyrkia, og at de tilhørte de opprinnelige førhellenske stammer, tyrrhenerne, som igjen er knyttet til pelasgierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stammene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200-1250 før vår tidsegning. Historikeren Dionysos av Halicarnassos, som levde på 100-tallet før vår tidsregning, hevdet på sin side at etruskerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etruskerne hadde en tydelig tilknytning til – eller forkjærlighet for – den greske antikkens kultur, og i det etruskiske språket finnes det mange lån og tilpasninger av greske gudenavn, som for eksempel Zeus, som på etruskisk blir Tins. Etruskerne brukte ikke bokstavene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perserkrigene mellom år 490 og 479 før vår tidsregning utvandret mange greske vasemalere og håndverkere til Etruria. I følge historikerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte bosetninger av pelasgere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Peleponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeologer på 1800-tallet en gravstein, med et skriftspråk svært likt etruskisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske undersøkelser indikerer at etruskerne kan ha et opphav i nordvest Anatolia, dagens Tyrkia.

Alle fotos fra Wikipedia er gjengitt etter deres regelverk og kan benyttes i henhold til det.

[adning id=”36063″]