Orvieto

[adning id=”36830″]

Litt om Orvieto

Orvieto i Italia er spesielt berømt for sin flotte duomo, som regnes som en av Italias vakreste romansk-gotiske katedraler.

Duomo Orvieto ruver i gamlebyen.

Duomo ble påbegynt i år 1290 og er bygget i alternerende hvit travertin og sort basalt i striper. Fasaden er svært forseggjort med skulpturer og mosaikker. I sidekapellene er det vakre fresker av renessansekunstnere som Luca Signorelli og Fra Angelico. På Piazza del Duomo rundt kirken er det flere restauranter med utendørs servering i sommerhalvåret. Her ligger også Museo Archeologico Faina og Museo Civico, begge med samlinger av etruskiske gjenstander. Dersom man føler behov for en dukkert i sommervarmen, befinner Lago di Bolsena seg en halvtimes biltur unna.

Fra Orvietos Piazza del Duomo med Duomo til venstre for oss.

Mer om Orvieto i Italia

Orvieto er en meget gammel by, grunnlagt av etruskerne tidlig i årtusenet før vår tidsregning. Her finnes en etruskisk nekropolis – en hel by for de døde, anlagt med gater mellom omlag hundre gravkamre av vulkansk stein. Man kan fremdeles lese navnene på de avdøde, som er risset inn i gravsteinene. Rundt hele Orvieto kan du se rester av den etruskiske bymuren. I Orvieto er det flere gamle kirker som er verd et besøk: San Lorenzo in Arari er en liten 1300-tallskirke med fresker som skildrer martyren St Lauretius’ død. San Giovenale ligger helt vest i Orvieto med flott utsikt ut over det bølgende landskapet, også denne med flotte fresker fra 14- og 1500-tallet. Sant’Andrea er en kirke fra 1100-tallet med en spesiell tolvkantet kampanile.

Duomo er ikke uten grunn hovedattraksjonen i Orvieto.

Hvem var etruskerne?

Etruskerne var et folk, som vi fra historiske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tidsregning, til de ble nedkjempet og assimilert i Romerriket i det siste århundret før vår tidsregning. Deres tradisjonelle hjemland dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adriaterhavet, inklusive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etruskerne forskjellige roller på den italienske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etruskiske konger i det sjette århundre, som kulminerte i år 509 før vår tidregning med at romerne kjeppjaget sin formodentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporenstreks gikk over til republikk som styreform. Etruskerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føderasjon med tidvis stor intern uenighet. En etruskisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romerriket ekspanderte var det uunngåelig at Etruria by for by ble erobret og assimilert av romerne. Etruskerne var imidlertid formidable motstandere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etruskerne over hele Italia. Etruskerne spådde i dyreinnvoller, såkalt haruspexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske generaler seg av etruskiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etruskiske adelskvinner og -menn var av romerne ansett som attraktive for giftemål. Etruskiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpenbart i stor gjeld til etruskerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etruskiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indoeuropeisk, men har heller intet slektskap med de to nevnte språkene. Etruskerne benyttet det greske alfabetet, som de enten brakte med seg fra Egeerhavet eller lærte av greske kolonister i Cumae ved Napolibukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeologene og historikerne om hvor etruskerne kom fra. Historiens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vestlige Tyrkia, og at de tilhørte de opprinnelige førhellenske stammer, tyrrhenerne, som igjen er knyttet til pelasgierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stammene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200-1250 før vår tidsegning. Historikeren Dionysos av Halicarnassos, som levde på 100-tallet før vår tidsregning, hevdet på sin side at etruskerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etruskerne hadde en tydelig tilknytning til – eller forkjærlighet for – den greske antikkens kultur, og i det etruskiske språket finnes det mange lån og tilpasninger av greske gudenavn, som for eksempel Zeus, som på etruskisk blir Tins. Etruskerne brukte ikke bokstavene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perserkrigene mellom år 490 og 479 før vår tidsregning utvandret mange greske vasemalere og håndverkere til Etruria. I følge historikerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte bosetninger av pelasgere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Peleponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeologer på 1800-tallet en gravstein, med et skriftspråk svært likt etruskisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske undersøkelser indikerer at etruskerne kan ha et opphav i nordvest Anatolia, dagens Tyrkia.

[adning id=”36063″]