Le Mans

[adning id=”36830″]

Litt om Le Mans

I den vakre, historiske bydelen i Le Mans har man med flid og omhu tatt vare på sin gamleby, Vieux Mans. I dette unike historiske bysenteret, som også går under navnet La Cité Plantagenêt, finner du smale smug, bueganger, steinhus fra middelalderen og renessansen, og ikke minst de typiske bindingsverkshusene. Et godt utgangspunkt for en spasertur i gamlebyen kan begynne et steinkast utenfor, på Place de la République, som er byens travleste samlingspunkt. Her finner du shoppingstrøket og mange av byens restauranter og barer. Turistinformasjonen ligger i Rue d’Etoile. Herfra er det bare å rusle snaue hundre meter i retning av elven, før du befinner deg i den rustikke gamlebyen.

Fra den sjarmerende hovedgaten Grand Rue fra middelalderen. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I gatene i denne historiske bydelen finner du en mengde butikker, kafeer, barer og restauranter. Den historiske bydelen er ganske omfattende, og mange besøkende tilbringer hele dagen her. Byen er også kjent fra romertiden, og du kan fortsatt se rester etter gallisk-romerske bymurer her, samt rester av romerske bad, i Crypte Archéologique des Thermes Romains.

De gamle husene i bindingsverk er utrolig flotte. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Mer om gamle Le Mans – La Cité Plantagenêt

Den gamle bydelen fra romertiden og middelalderen ligger langs elven Sarthe. Du kan se kraftige murer fra romertiden langs foten av platået, som byen ligger på. En gang strakte det seg murer rundt hele Cité Plantagenêt, slik at den i deler av middelalderen også var omringet av vann for forsvarets skyld. Cité Plantagenêt eller Vieux Mans er på en måte delt i to, men ikke spesielt synlig – ved at en vei går på tvers under byen, i tunnel, og krysser elven over en moderne bro.

Gamlebyen Vieux Mans ligger langs elven Sarthe. Her lå havnen i romertiden og garveriene i middelalderen. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Vieux Mans strekker seg parallelt med elven og har tre langsgående brosteinsgater som krysses av smale smug en rekke steder. Vi kan love at en rusletur her vil gi deg nok å se på av arkitektur fra både, romertiden, middelalderen og renessansen. De gamle gateløpene fra romertiden er beholdt gjennom middelalderen og frem til nå, slik at du enkelte steder får følelsen av å være plassert syv-åtte hundre år tilbake i tid. Vieux Mans er da også brukt som kulisse i flere historiske filmer – blant annet i Cyrano de Bergerac med Gerard Depardieu.

Bymurene fra romrtiden er fremdeles godt synlige. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

La Cité Plantagenêt

Le Mans kaller seg “Ville d’Art et d’Histoire”, og skjuler i sitt hjerte en kulturhistorisk perle, nemlig la Cité Plantagenêt. Denne byen består av 20 mål med brosteinlagte smug og gater, bebodde hus i bindingsverk og renessanse-residenser mellom den romerske bymuren på den ene siden og katedralen på den andre. Her vil du finne historiske miljøer, som er helt enestående. Det virker mange steder i Vieux mans som om tiden har stått stille her i mange hundre år – det har den kanskje også. Det flotte med denne gamlebyen er at alt fra brosteinene til særegne detaljer for de enkelte husene er bevart. Den historie- og arkitektur-interesserte vil garantert få tiden til å gå her. Den som har øynene med seg høyt og lavt, vil bli belønnet. Nesten hvor enn du rusler i smugene her, vil katedralens tårn være synlig.

Ved husrekken leder trapper ned til elven og tunnelen under byen, som “deler” Cité Plantagenêt i to – uten å gjøre det. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Cathédrale St. Julien er en av Frankrikes største – 134 meter lang med et areal på 5 tusen m2. Katedralen er arkitektonisk meget interessant fordi den er en blanding av romansk stil og tidlig gotikk med trekk som enorme og intrikate strebebuer og en romansk portal, som kan konkurrere med den i Chartres. Midtskipet er typisk for Anjou, og det gotiske koret har figurkapiteler, som er utypisk for denne nye stilen. Her finnes også et glassmaleri fra 1100-tallet. Mer om denne flotte katedralen i eget avsnitt. Le Mans er med sin rike kulturarv en kandidat for Unescos liste over Verdensarven.

Det byhistoriske museet Musee de la Reine Bérengère ligger i nummer 7-11 i Rue de la Reine Bérengère i forlengelsen av den gamle Grande Rue. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Musee de la Reine Bérengère – Le Mans 6-700 år tilbake i tid

Musee de la Reine Bérengère består av etnologiske samlinger av byen Le Mans og Maine-regionen. Museet holder til i bygninger fra middelalderen, som fortsatt er bemerkelsesverdig godt bevart. Musee de la Reine Bérengère ligger i sentrum av la Cité Plantagenêt, omgitt av maleriske trange gater og smug. Museet har navn etter den berømte Berengaria av Navarra, Richard Løvehjerte gemalinne, som du kan lese mer om i avsnittet om Le Mans’ historie.

Fra interiørene i det byhistoriske museet Musee de la Reine Bérengère – her kan du få et inntrykk av middelalderens Le Mans. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Museet ligger i nummer 7-11 i Rue de la Reine Bérengère i forlengelsen av den gamle Grande Rue, som tjente som hovedgate i Le Mans i middelalderen. Her finner du både aristokratiske herskapshus og mindre kjøpmannshus i gotisk stil og i renessansestil. Museet består av tre hus, og i følge muntlige tradisjoner døde dronningen i ett av disse husene i år 1230. Uansett ble dette huset fullstendig ombygd av en velstående handelsmann ved navn Veron på slutten av 1400-tallet. I nabohuset Grande Rue nr 9, som kalles “Bebudelsen”, på grunn av et relieff på fasaden av Jomfru Maria og engelen Gabriel. Stilen er tydelig italiensk med vaser, arabesker og plantemotiver. Huset i nummer 7 tilhørte en kleshandler. Bygningene som huser Musee de la Reine Bérengère er i dag oppført som historiske monumenter.

Fra fasaden til renessansehuset Maison d’Adam et Eve. Foto: Le Mans / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Maison Adam et Eve

Dette vakre renessansehuset ble bygget i 1528 av Jehan de L’Espine, livlegen til dronning Margareta av Navarra. Huset har sitt navn etter et relieff på fasaden, som i sin tid ble tolket som Adam og Eva i paradiset. I virkeligheten representerer relieffene sannsynlig beretningen om Ariadne og Bacchus, omgitt av tegnene i dyrekretsen. Bygningen er klassifisert som et historisk monument.

Litt om Le Chateau du Mans

Le Chateau du Mans, som ligger utenfor den gallisk-romerske byen, ble bygget i år 1063 av William Erobreren, som etter en tids beleiring inntok byen. William var på den tiden hertug av Normandie, og oppførte Chateau du Mans for å befeste sin makt over byen. Festningen ble oppført i henhold til normannisk byggeskikk, og bygd i to faser – første fase for å beskytte selve middelalderbyen, andre fase for å beskytte byen mot nord.

Chateau du Mans er fremdeles et imponerende skue, rett nord for Vieux Mans.

Le Chateau du Mans ble et omfattende festningsverk, som kom til å spille en viktig rolle i krigene i de kommende århundrene. William ble senere konge av England i år 1066 og hadde etter hvert liten tid til å oppholde seg i Le Mans. I begynnelsen lot William bygge et høyt tårn kalt Orbrindelle, også kalt Grosse Tour på fundamentene til den romerske bymuren. Rester av dette tårnet står fortsatt ødt for katedralen. Fra år 1138 blir Chateau du Mans kraftig utvidet inkludert ferdigstillelse av en kraftig byport som står ferdig rundt år 1425, under engelskmennenes beleiring av byen, hvor Le Mans må kapitulere.

Illustrasjon fra 1500-tallet som viser deler av William Erobrerens bymur. Det aller meste er i dag borte, bortsett fra på baksiden av katedralen. Kilde: Wikipedia.

Mer om Le Chateau du Mans

I år 1475 har det store tårnet ikke mindre enn tre vindelbroer som en del av et omfattende festningsverk. Festningen beholder sin betydning, og blir utvidet helt frem til 1500-tallet. Drifts- og vedlikeholdsutgiftene stiger etter hvert til svimlende summer. I februar 1617 igangsettes riving av slottet. Stein og andre materialer selges til fordel for byen, eller brukes til å gjenoppbygge kirkebygningene. I mer enn tjue år vil festningen fungere som det største steinbrudd i byen. Steinene brukes til alt mulig, blant annet som bygningsmaterialer i Hotel-Dieu de Coëffort og i palasset Tellé. Deler av festningen ble bevart som et fengsel, og fanger føres ofte gjennom gamlebyen for å komme til grevenes palass, Palais des Comtes du Maine, også kjent som Hôtel de Ville (Rådhuset).

Trappen opp til rådhuset Hôtel de Ville, som delvis består av Palais des Comtes du Maine fra 1100-tallet. Foto: Benchaum / Wikipedia CC BY 3.0.

Slottsplassen Place Saint-Michel og katedralen forble intakt. En del av den monumentale Le Chateau du Mans i nordenden av byen er bevart og vernet. Place de Robert Triger ligger ved inngangen til gamlebyen, i kvartalet nord for katedralen. Her står fremdeles rester etter byens kraftige tårn Orbrindelle fra normannertiden, som en del av den kraftige bymuren. Herfra har du et praktfullt utsyn over elven og deler av gamlebyen Vieux Mans.

Palais des Comtes du Maine

Deler av det opprinnelige Palais des Comtes du Maine, også kjent som Palais Plantagenêt, ble oppført i perioden mellom år 1126-1240 er en synlig del av dagens Hôtel de Ville du Mans – det vil si rådhuset. Komplekset er organisert rundt to adelens to hovedanliggender, kirken og den sivile makten – det vil si gildehallen og kapellet Collegiale Saint-Pierre-la-Cour. Gildehallen tjente til utøvelse av makt, representasjon, mottakelser, seremonier og fester. Palasset ble bygd og brukt av greven Geoffroy Plantagenét og hans hustru Matilda, og deres sønn Henry II, som skulle arve tronen til det engelske kongeriket og den vestlige delen av Frankrike. Kapellet Collegiale Saint-Pierre-la-Cour ble av adelsfamilien brukt til dåp, begravelser og andre religiøse seremonier.

Collegiale Saint-Pierre-la-Cour ble bygd som et kapell til grevene av Maine allerede midt på 800-tallet. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Collegiale Saint-Pierre-la-Cour

Collegiale Saint-Pierre-la-Cour ble bygd som et kapell til grevene av Maine midt på 800-tallet for å beskytte relikviene etter St. Scholastica. Bygningen ble delvis ødelagt i år 1134 av en stor brann, og ble restaurert i år 1175 av kong Henry II av England. I dag benyttes dette kraftige bygget til utstillinger, konserter og kulturarrangementer i Le Mans, og er ett av byen fem kommunale museer.

Palais du Grabatoire er et nydelig historisk bygningskompleks fra renessansen. Foto: Selbymay / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Palais de Grabatoire

Palais de Grabatoire er, slik det fremstår i dag, et typisk palass i fransk renessansestil – restaurert og utvidet mellom cirka år 1520 og 1542 med en tidligere middelalderbygning som utgangspunkt. Det foreligger ikke dokumentasjon av denne flotte bygningen fra før år 1520, men mye tyder på at Palais de Grabatoire tidligere var en hospitalbygning, noe som er sannsynlig, ettersom den ligger ved Place du Cardinal Grente inntil Cathédrale St. Saint-Julien og vender mot vestportalen til katedralen.

Katedralen til venstre og Palais du Grabatoire til høyre.

Palais de Grabatoire, også kalt Hôtel de Grabatoire stod ferdig restaurert i år 1542 for de såkalte korbrødrene, det vil si medlemmene i domskapittelet til biskopen av Le Mans med Cathédrale Saint-Julien som hovedsete. Etter at protestantene hadde plyndret katedralen i år 1562, fikk bygningen nye brukere, samtidig som deler av eiendommen ble benyttet som kornlager. I år 1572 ble palasset residens for provinsguvernøren i Maine, og i år 1612 overnattet den 11 år gamle franske kongen Louis den XIII. her sammen med sin mor Marie de Medici på gjennomreise. Palais de Grabatoire er registrert historiske bygningen siden 1927, og er den nåværende boligen til erkebiskopen av Le Mans.

Maison de la Tourelle til venstre og Palais du grabatoire til hyre – mellom dem går trappene ned mot elven. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Maison de la Tourelle

Rett overfor Palais de Grabatoire, i 27 rue des Chanoines, finner du Maison de la Tourelle, også det en ytterst elegant bygning i renessansestil med et karnapp i flamboyant gotisk stil og et hjørnetårn som prikken over i’en. Man vet overraskende lite om denne nydelige bygningen, som bidrar til å gi dette strøket et riktig så gammelmodig og verdig preg. Mellom disse to bygningene finner du en trapp, en såkalt Tertre, som leder ned til elven Sarthe fra la Cité Plantagenêt.

Le Mans har en flott historisk bydel rundt katedralen, som er verd et besøk.

Cathédrale de Saint-Julien de Le Mans

Cathédrale de Saint-Julien de Le Mans er dedikert til byens første biskop, som allerede på begynnelsen av 300-tallet grunnla en kristen menighet her. Katedralen har et romansk skip og et gotisk kor, og er kjent for sine vakre glassmalerier og sine spektakulære strebebuer rundt koravslutningen i øst. Cathédrale de Saint-Juliens sørportal har også fått sin fortjente plass i kunsthistorien – vi kommer tilbake til den i eget avsnitt. Man vet ingen ting om den aller første kirken som ble bygget her – bare at den i tillegg var viet til Jomfruen og St Peter, som så mange andre tidlige katedraler. Selv om man ikke har funnet noen spor eller rester fra før år 1080, da den romanske delen av dagens katedral ble oppført, finnes det detaljert skriftlig dokumentasjon fra første halvdel av 800-tallet, da biskop Aldric gjennomførte en omfattende ombygging av St Juliens første katedral. Denne nye bygningen, som ble bygd for å oppbevare relikviene etter St Julian, omfattet et stort avrundet kor (apsis) med ambulatorium – koromgang – med flere tilsluttede kapeller, også kalt chevet-type. Dermed kan denne tidligere katedralen, innviet år 834, ha vært Frankrikes første med en slik grunnplan, som satte standard for senere kirkebygg i hele Nord-Europa.

Cathédrale de Saint-Julien er et mektig byggverk, som ruver på gamlebyens høyeste punkt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Mer om Cathédrale de Saint-Julien

Dagens utgave av Cathédrale de Saint-Julien tar utgangspunkt i den romanske katedralen som sto ferdig rundt år 1080. Denne kirken hadde flatt tretak og var utsatt for flere branner, sist i år 1137. Nå bestemte man seg for at kirken skulle ha hvelvet steintak i midtskipet. Og «man» var ikke hvem som helst. Katedralen i Le Mans er egentlig et godt eksempel på hvordan maktforhold og allianser kan prege arkitekturen. Det var slik at Plantagenêt-dynastiet oppstod i nettopp Le Mans i år 1128 med ekteskapet mellom Geoffrey Plantagenêt, greve av Anjou og Maine – og Matilda av England, enke etter keiseren av det Hellige Tysk-Romerske Riket, datter av den engelske kongen Henry den I. og barnebarn av William Erobreren. Vielsen fant sted i katedralen.

Dekor fra ytterveggen på det romanske skipet. Foto: Selbymay / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Nå stod Plantagenêts-dynastiet bak planen med å utvide katedralen slik tiden krevde. Arkitekten lot det romanske midtskipet stå, men førte annenhver søyle opp, slik at de forsterket de nye romanske rundbuede takhvelvingene. Dermed måtte også annenhver søyle forsterkes til knippesøyler for å bære vekten, noe som er synlig, men ikke skjemmende. Det kan virke som om arkitekten bevisst har latt de gamle steinsettingene rundt arkadene stå synlige – senere er disse for øvrig gitt en antydning til gotisk spiss, så langt der er mulig – en pussighet. Over arkadene går en liten arkaderekke – et såkalt triforium – der annenhver arkade er fylt med stein – sannsynligvis for å bidra til å distribuere vekt. Klerestoriet, vindusrekken over triforiet og taket til sideskipene, ble også bygd nytt – alt i en ryddig og pragmatisk stil. Et av målene med ombyggingen av skipet har åpenbart vært at den gamle bygningen skulle bevares – fra de eldste delene i de gamle sideskipene, til de nyeste elementene i midtskipet. Innvendig består søylekapitelene stort sett av klassisk akantusmotiver, men noen steder er disse erstattet med mer naturalistiske plantemotiver, i tillegg til mennesker og dyr. Konsoller og avsatser er utvendig dekorert med groteske og humoristiske figurer. Geoffrey Plantagenêt dør i år 1151 og gravlegges i katedralen. Hans sønn Henry tar over stafettpinnen – også hva angår katedralens utvikling.

Groteske og truende fabeldyr stikker ut fra katedralens avsatser. Under sitter en ubekymret trubadur og spiller fløyte. Foto: Selbymay / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Sørportalen – en av Frankrikes vakreste

Henry, som få år senere skal bli kong Henry den II. av England, ble født i år 1133 i palasset til greven av Maine og Le Mans – det nåværende rådhuset i Le Mans. Henry ble døpt i Cathédrale de Saint Julien i Le Mans. Hans far Geoffrey dør som nevnt i år 1151. I år 1152 inngår Henry, 19 år gammel, ekteskap med Eleanor av Aquitaine, som har med seg hele det sør-vestlige Frankrike som medgift. Nå er Plantagenêts-dynastiet plutselig Frankrikes største jordeier. Det medfører at impulser fra Sør-Frankrike vil prege siste del av ombyggingen av den romanske kirken, som står ferdig år 1158. Sørportalen blir på grunn av katedralens beliggenhet i gamlebyen katedralens viktigste inngangsportal – ikke vestportalen som er vanlig. Denne portalen får en utforming som den dag i dag vekker både undring og beundring.

Sørportalen er preget av alderdommelige skulpturer. Foto: Crochet.david / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Denne vakre portalen er helt tydelig inspirert av portalen (cirka 1120-25) til den tidligere klosterkirken St. Pierre i Moissac – et sted som Eleanor av Aquitaine var godt kjent med. Sør-portalen Cathédrale de Saint Julien i Le Mans bærer arkaiske trekk fra snaue 50 år tidligere i en tid der utviklingen innen skulptur er rivende. Nok en pussighet, som gjør katedralen ekstra spennende. Henry den II. blir i år 1154 konge av England, og henter franske mestere til å bygge katedraler – blant annet mesteren og arkitekten Guillame (William) av Sens til katedralen i Canterbury.

Cathédrale de Saint Juliens skip fra år 1080 i normansk stil peker mot vest og elven Sarthe, og ender ved Place du Cardinal Grente. Foto: Selbymay / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Romansk og gotisk arkitektur kombineres

I år 1217 søkte katedralens råd kongen om å få lov til å rive noe muren fra romertiden for å forlenge katedralen med et stort kor. Alle endringer av bymurer i Frankrike måtte ha kongens tillatelse i middelalderen. Tillatelsen ble gitt, og byggingen startet umiddelbart. I år 1254 stod koret ferdig – en praktfull bygning i gotisk stil med dobbel koromgang (ambulatorium) og enorme strebebuer. Koret er tydelig inspirert av det i Bourges’ katedral, og har dessuten visse likheter med koret i katedralen i Chartres. Det nye koret i Cathédrale de Saint Julien i Le Mans skiller seg litt fra andre tidlige gotiske kirkebygg i denne delen av Frankrike.

Både bruken av doble søyler i koromgangen og utformingen av søylekapitelene peker mot en normannisk mester. Foto: Benchaum / Wikipedia CC BY SA 3.0.

Cathédrale de Saint Julien de Mans har uvanlig tykke vegger. Dette kan ha sammenheng med at den siste arkitekten sannsynligvis kom fra Normandie – vi kan se likheter fra katedralen i Bayeux og innvendige dekorasjoner i pulpituret (prekestolen) som atter alt å dømme er utført av samme billedhugger som i år 1228 hadde fullført sine arbeider i Mont-Saint-Michel. Vinduenes masverk er utformet på samme måte som i Saint Chapelle og Notre Dame i Paris. Koromgangen er i Cathédrale de Saint Julien i Le Mans omgitt av uvanlig store og dype kapeller. Ett av disse er spesielt kjent for sin skjønnhet og syne vakre takmalerier, nemlig Chapelle de Viérge – Jomfruens kapell.

Chapelle de Viérge kalles også “De musiserende englers kapell” – det er lett å se hvorfor. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Chapelle de Viérge – Jomfruens kapell

Cathédrale de Saint-Julien de Mans har et spesielt særtrekk – de store og dype kapellene rundt koromgangen. Et av disse kapellene, Chapelle de Viérge – eller Jomfruens kapell – er usedvanlig vakkert utsmykket. Vegg- og takmaleriene i Chapelle de Viérge ble avdekket i år 1842 under restaurerings-arbeider. Til stor overraskelse kunne man konstatere at i alt 47 musiserende engler dekorerte kapellets vegger og tak – dyktig utført i smakfulle farger. Disse maleriene dateres til slutten av 1300-tallet og er et verk av en anonym maler ved hoffet til kongene Charles den V. og VI. av Frankrike. Kapellet er for øvrig meget harmonisk, med blindarkader langs veggenes nedre del og flotte gotiske ribbehvelv.

Bérengère av Navarra, enke etter Richard Løvehjerte, døde år 1230 og er gravlagt i klosteret hun grunnla rett utenfor Le Mans. Foto: Selbymay / Wikipedia CC BY SA 3.0.

I år 1217 er det for øvrig Bérengère av Navarra, enken etter Richard Løvehjertes, som er hertuginne av territoriet Maine og byen Le Mans – la Reine Bérengère blir hun kalt. Hun skulle ikke oppleve å se det nye gotiske koret ferdig – hun døde i år 1230 kort tid etter at byggingen var påbegynt. Etter omfattende og kostbare arbeider med å bygge fundamenter i skråningen utenfor bymuren, kom først selve byggeprosessen for alvor i gang i år 1224 og koret ble innviet i år 1254. Mer om henne under avsnittet historie og middelalder lenger ned.

Litt om Le Mans’ tidlige historie – romertiden

Første gang Le Mans er nevnt i skriftlige romerske kilder, er av historikeren Claudius Ptolemeus (90-168), som den romerske byen Vindinium. Byen var ifølge ham hovedstaden i området til den galliske stammen Aulerci. Le Mans var senere også kjent som Civitas Cenomanorum.

Den romerske bymuren er bygd i flerfarget stein. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Byen ble erobret av romerne i år 47 før vår tidsregning under generalen Julius Cæsar. Byen lå innenfor den romerske provinsen Gallia Lugdunensis. Et amfiteater fra 200-tallet etter Kristus er fortsatt synlig. Det samme gjelder store deler av bymuren over elven, samt de omfattende badeanleggene. En god del av badene, Thermae, ble imidlertid revet på grunn av angrep fra fiendtlige stammer på 200-tallet, da arbeidere ble mobilisert for å bygge byens forsvarsmurer med murstein og bygningsdeler fra badene. Den gamle muren rundt Le Mans sies å være en av de mest komplette blant gallisk-romerske bymurer i Frankrike.

Arkeologiske utgravinger avdekket romerske bad, som i dag er museum. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Thermes Romain – romerske bad

Takket være de romerske badene i Le Mans, kan vi dokumentere hygiene og personlig pleie blant romerske tropper i antikkens Le Mans. Her kan du se hvordan et eldgammelt spa fungerte i perioden mellom år 50 før vår tidsregning og år 275 etter Kristus. Du vil få en forståelse av hvordan anlegget ble konstruert og hvilke hensyn man tok til de forskjellige behov anlegget skulle dekke. Arkeologiske utgravinger har ført til oppdagelsen av et basseng, varmesystemer, ulike fasiliteter og et system av kloakk for drenering av vannbad. Anlegget er i dag et museum. Det foregår omvisninger daglig fra l’Office de Tourisme de Mans i 16 Rue de l’Etoile, ikke langt fra gamlebyen.

Litt om Romertiden generelt

Romerrikets utstrekning og hva vi kan se av arkitektur fra denne perioden i og utenfor Europa er mye mer omfattende enn mange tror. De mest kjente eksemplene er Forum Romanum, Colosseum og Pantheon i Roma, samt noen amfiteatre i landene rundt Middelhavet, som Arena i Verona, og i Nimes og Arles i Frankrike.

De romerske bymurene rundt Vieux Mans er virkelig noe å skrive hjem om. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Sannheten er at du finner rester etter romerne i en rekke byer i Tyskland, Østerrike, England, og så langt nord som Edinburgh i Skottland, i Belgia, Frankrike, Nederland, Spania, Portugal, Hellas, Kroatia, og Tyrkia. Mange steder i disse landene har de gamle byene gatenett og sentrale plasser etter samme grunnplan som romerne en gang anla – deres ingeniørkunst og evne til å organisere infrastruktur imponerer den dag i dag – ikke minst deres fascinasjon for vann og hvordan de evnet å transportere denne livsviktige ressursen til byene de anla – der det fra før ikke var rikelige med vann i elvene. Le Mans er en by med godt synlige strukturer fra romertiden.

Mer om Le Mans etter romertiden og i tidlig middelalder

Etter hvert som det franske språket erstattet latin i området, ble først Cenomanorum på folkemunne til Celmans. Senere, under folkevandringstiden ble forstavelsen Cel- tolket å være en form for det franske ordet for “dette” og “det”, og ble erstattet av Le (den). Slik ble Calmans til Le Mans. Gregor av Tours nevner en frankisk småkonge Rigomer, som ble drept av merovingerkongen Clovis i hans streben etter å samle frankiske områder. Merovingerne hersket over et område som dekker store deler av dagens Frankrike, Belgia og Tyskland frem til karolingerne tok makten på 700-tallet. Sankt Gregorius av Tours (født ca. år 538, død 17. november 594) var en gallisk-romersk historiker, biskop av Tours og erkebiskop av Gallia. Han er den viktigste samtidige historiske kilden for Merovingtiden.

Karl den Store (ca 745 – 816) betydde mye for utviklingen av Europa. Han preget mynter, som denne denaren. Kilde: Wikipedia.

Middelalder, normannere og opprør

Under Karl den Store og hans etterkommere ble grevskapet Maine opprettet rundt år 832 med Le Mans som hovedstad. Byen ble herjet av vikinger i år 844 og 865. Allerede i år 922 ble byen gitt til hertugen av Normandie, Gange-Rolv. Et virvar av giftemål og allianser mellom ulike konger og adelige skulle på 1000-tallet skulle gjøre byen til scene for heftige kamper mellom grevene av Anjou og hertugene av Normandie. Da normannerne, etterkommere av Gange-Rolv, hadde oppnådd kontroll over Maine, erobret normanneren William the Conqueror (Erobreren) øya England i år 1066 og ble konge der. I år 1069 gjorde innbyggerne i Maine opprør og fordrev normannerne, samtidig som Hugh V blir proklamert greve av Maine. Senere blir hans sønn Geoffroy V av Anjou gift med Matilda av England i katedralen i Le Mans. Deres sønn Henry II. Plantagenêt er født i Le Mans. Komplisert? Ja. Og verre blir det.

26 år gamle Matilda av England og 14 år gamle Henry Plantagenêt feirer bryllup den 17. juni år 1128 etter vielsen i katedralen i Le Mans. Kilde Wikipedia.

Plantagenêt-dynastiet og Le Mans

Plantagenêts-dynastiet oppstår altså i Le Mans den 17. juni 1128 med ekteskapet mellom Geoffroy Plantagenêt, greve av Anjou og Maine, og Matilda av England, enke etter keiseren av det Hellige Tysk-Romerske Riket, datter av den engelske kongen Henry den I. og barnebarn av William Erobreren.
Så til poenget: Deres sønn Henry, den senere kong Henry den II. av England, ble født i år 1133 i palasset til greven av Maine og Le Mans – det nåværende rådhuset i Le Mans. Henry ble døpt i Cathédrale de Saint Julien i Le Mans. Hans far Geoffrey dør i år 1151, og blir gravlagt i katedralen. I år 1152 inngår Henry ekteskap med Eleanor av Aquitaine, som har med seg hele det sør-vestlige Frankrike som medgift.
Henry blir to år senere kronet som konge av England og store deler av Frankrike – i år 1154. Blir det enklere nå? Nei. Hold deg fast: For sikkerhets skyld får de et par sønner, Richard og John – den første blir senere kong Richard den I. Løvehjerte av England og hertug av bl. a. Maine, og den andre John, blir bedre kjent som John Lackland, eller Johan uten Land. Og det stopper ikke her.

Kong Richard den I. Løvehjerte og Berengere av Navarra har giftet seg på Kypros den 12. mai 1191. Kilde: Wikipedia.

Richard Løvehjerte og Berengaria av Navarra

Richard den I. Løvehjerte etterfølger faren (Henry den II.) som konge i år 1189. Han forlater nesten umiddelbart sitt kongerike England og reiser med det 3. korstoget til Jerusalem og det hellige land. Hans forlovede, Bérengère av Navarra, reiser etter ham og blir etter mye dramatikk, hans hustru og dermed dronning av England. Vielsen skjer i katedralen i Limmassol på Kypros i år 1191. Richard Løvehjerte dør i år 1199 i Frankrike, broren John blir konge av England, mens enken Bérengère av Navarra i år 1204 blir hertuginne av byen Le Mans og det omkringliggende territoriet.

Abbaye de l’Epau, som Bérengère grunnla – her er hun også gravlagt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Hun blir de neste 25 årene boende i det kongelige palasset i Le Mans og grunnlegger det store klosteret Epau i utkanten av Le Mans. Maine blir i de neste århundrene gjenstand for bitre konflikter mellom kongedømmene England og Frankrike på grunn av sin beliggenhet i skjæringspunktet mellom engelsk og fransk styre. Bérengère har et byhistorisk museum oppkalt etter seg; Musee de la Reine Bérengère. Mer om det i eget avsnitt lenger opp.

Carré Plantagenêt – Musée d’archéologie et d’histoire du Mans

Le Carré Plantagenêt er et arkeologisk og historisk museum, som gjennom sine samlinger forteller historien til byen Le Mans og dens territorium – området Maine – i fem avdelinger – fra den første bosettingen i forhistorisk tid – til frihetsbrevet gitt av kong Louis XI til Le Mans i år 1481, da området igjen ble fransk etter mer enn 300 års engelsk styre.

Carré Plantagenêt er Le Mans’ arkeologiske og historiske museum. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Museet har lagt vekt på at utstillingene skal være både lekne og vitenskapelige, og tilgjengelige også for den som har liten tid. Her er det derfor lagt opp til kronologisk tur som inkluderte alt fra modeller, tematiske utstillinger og interaktive stasjoner – samt, selvfølgelig bøker om arkeologi for den som ønsker å bruke mer tid.

Hôtel Dieu Coëffort

Hôtel Dieu Coëffort ble bygget i det tolvte århundre etter ordre fra kong Henrik II, kongen av England, for å imøtekomme fattige, syke, forlatte barn og pilegrimer. Bak den massive og udekorerte fasaden, skjuler det seg et vakkert gotisk kirkerom. Hôtel Dieu Coëffort er i dag en kirke som er åpen for gudstjenester og guidede omvisninger.

Hôpital Hôtel Dieu de Coëffort – la Mission ble oppført i siste del av 1100-tallet av konge Henry den II. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I år 1953 ble Coëffort-skatten bestående av 31 gullmynter fra middelalderen funnet under en restaurering av kirken. Pengene var sannsynligvis ment å brukes til Hotel Dieu Coëfforts hospitalvirksomhet på 13-1400-tallet, og ble etter alt å dømme gravd ned for å skjules for engelksmennene, som hadde makten her til rundt år 1475. Gullskatten er utstilt i Le Mans Museum for Historie og Arkeologi ved Place de Plantagenet.

Le Musée de Tessé

Le Musée de Tessé ligger i kort avstand fra Cité Plantagenêt og omfatter blant annet samlinger av italienske, flamske, nederlandske og franske malerier fra renessansen, barokken og klassisismen.

Le Musée de Tessé har en spesiell sal tilegnet det faraoiske Egypt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I tillegg omfatter samlingene møbler, skulpturer, kunstgjenstander og en spesiell sal tilegnet det faraoiske Egypt. Her vises kopier av gravene til dronning Nefertite, Ramses den II.s hustru. Le Musée de Tessé holder til i familien Tessés historiske herskapshus, hvis samlinger utgjør en del av familiens kunstsamling gjennom århundrene. De faste utstillingene er fordelt over to plan og viser malerier, skulpturer og kunstgjenstander fra 1100-tallet til det 18-1900-tallet.

Église Notre Dame de la Couture (St Pierre)

Det finnes flere interessante middelalderkirker i Le Mans, som den tidligere Église de l’abbaye St Pierre de la Couture. Denne vakre klosterkirken lå i middelalderen utenfor bymurene. Den ligger nå i sentrum av det moderne Le Mans, og altså ikke i Vieux Mans.

Église Notre-Dame de la Couture er en flott middelalderkirke, som tidligere tilhørte klosteret St. Pierre, som lå utenfor middelalderens bymurer. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

St. Pierre Couture og klosteret ble gjenoppbygd på 900-tallet etter ødeleggelser under vikingenes tokt i år 865. Kirken og klosteret ble opprinnelig grunnlagt i år 616 av St Bertrand. Fasaden har to flotte tårn fra sent på 1200-tallet, mens det mest interessante arkitektoniske trekket kanskje er de to utvendige kapellene fra 900- og 1000-tallet. Kirken har også en harmonisk og vakker krypt, angivelig fra 1000-tallet, muligens vesentlig tidligere. Krypten er et must å få med seg. Kirken, som altså frem til slutten 1700-tallet het St. Pierre Couture, ble da en sognekirke og tok navnet Notre Dame de la Couture.

Le Mans er hvert år skueplass for et av verdens mest prestisjefylte 24-timers billøp. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Le Mans 24h – verdens kanskje mest kjente billøp

Det er en grunn til at dette billøpet finner sted akkurat her i Le Mans. Det var nemlig i Le Mans en hendelse fant sted, som for alltid vil knytte byen til bilhistorien. Monsieur Bollée var simpelthen det første mennesket som fant på å plassere en motor under et bilpanser. En av Le Mans’ toppattraksjoner er naturlig nok Musée de l’Automobile. 24-timersløpet finner sted den tredje helgen i juni og tiltrekker seg entusiaster fra hele kloden. Bare så det er nevnt – da står byen på hodet.

[adning id=”36063″]