Grosseto

[adning id=”36830″]

Grosset – en middelalder- og renessanseby med etruskiske røtter

Grossetos vakre lille duomo på Piazza Dante er bygget i tofarget marmor, hvit med smale sorte striper og vakker dekor rundt buer og portaler. Av interiørets utsmykning er spesielt Matteo Giovannis Madonna della Grazie fra 1470 verd å nevne. Grosseto ble dessverre utsatt for et kraftig bombardement av allierte luftstyrker den 26. April 1943, noe som førte til store ødeleggelser i gamlebyen. På Piazza Dante ligger også Palazzo Aldobrandeschi, som huser provinsadministrasjonen, nennsomt restaurert i middelalderarkitektur etter bombingen under krigen. I gamlebyen finner du flere kafeer og restauranter med utendørs servering om sommeren.

Cattedrale di San Lorenzo med de gamle, gode gutta på trappa.

Mer om Grosseto og etruskerbyene Roselle og Vetulonia

Grosseto ligger nær to gamle etruskiske byer, Vetulonia og Roselle, der du fremdeles kan se en mengde spor etter dette oldtidsfolket. I både Roselle og Vetulonia finner du såkalte kyklopiske murer med brystvern i en omkrets av mer enn 3 kilometer. Slike murer av store, grove steiner tilpasset hverandres form og tettet med mindre stein, finner er vanlige i Egeerhavet, og forbindes ofte med forsvarsverk fra Mykensk tid (1550-1200 f.Kr). Det antas at murene ble bygget ca 600 år før Kristus. I Vetulonia er det funnet to etruskiske nekropolis, byer for døde, med mer enn 1000 graver.[adning id=”36832″]

Middelalderen dominerer rundt Piazza Duomo foran Cattedrale di San Lorenzo i Grosseto.

Museer med etruskiske samlinger

Funn av gjenstander fra disse gravene er utstilt i Firenze og i Grossetos utmerkede Museo Civico Ercheologico e d’Arte della Maremma, med omfattende utstillinger fra både Vetulonia og Roselle. Her er også en samling mynter og keramikk. Grosseto er et ypperlig utgangspunkt for en etruskisk rundtur til nabobyene Vetulonia og Roselle, samt Saturnia, Sovana, Pitigliano, Marsiliana lenger inne i det kuperte innlandet, samt ruinene av Talamone lenger sør, som omfatter et etruskisk tempel, et romersk bad og en romersk villa. Både Sovana og Pitigliano er svært vakre byer, sist nevnte med en svært dramatisk beliggenhet på en høy klippe. Les mer om etruskerne nedenfor.

Hvem var etruskerne?

Etruskerne var et folk, som vi fra historiske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tidsregning, til de ble nedkjempet og assimilert i Romerriket i det siste århundret før vår tidsregning. Deres tradisjonelle hjemland dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adriaterhavet, inklusive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etruskerne forskjellige roller på den italienske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etruskiske konger i det sjette århundre, som kulminerte i år 509 før vår tidregning med at romerne kjeppjaget sin formodentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporenstreks gikk over til republikk som styreform. Etruskerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føderasjon med tidvis stor intern uenighet. En etruskisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romerriket ekspanderte var det uunngåelig at Etruria by for by ble erobret og assimilert av romerne. Etruskerne var imidlertid formidable motstandere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etruskerne over hele Italia. Etruskerne spådde i dyreinnvoller, såkalt haruspexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske generaler seg av etruskiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etruskiske adelskvinner og -menn var av romerne ansett som attraktive for giftemål. Etruskiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpenbart i stor gjeld til etruskerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etruskiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indoeuropeisk, men har heller intet slektskap med de to nevnte språkene. Etruskerne benyttet det greske alfabetet, som de enten brakte med seg fra Egeerhavet eller lærte av greske kolonister i Cumae ved Napolibukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeologene og historikerne om hvor etruskerne kom fra. Historiens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vestlige Tyrkia, og at de tilhørte de opprinnelige førhellenske stammer, tyrrhenerne, som igjen er knyttet til pelasgierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stammene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200-1250 før vår tidsegning. Historikeren Dionysos av Halicarnassos, som levde på 100-tallet før vår tidsregning, hevdet på sin side at etruskerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etruskerne hadde en tydelig tilknytning til – eller forkjærlighet for – den greske antikkens kultur, og i det etruskiske språket finnes det mange lån og tilpasninger av greske gudenavn, som for eksempel Zeus, som på etruskisk blir Tins. Etruskerne brukte ikke bokstavene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perserkrigene mellom år 490 og 479 før vår tidsregning utvandret mange greske vasemalere og håndverkere til Etruria. I følge historikerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte bosetninger av pelasgere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Peleponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeologer på 1800-tallet en gravstein, med et skriftspråk svært likt etruskisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske undersøkelser indikerer at etruskerne kan ha et opphav i nordvest Anatolia, dagens Tyrkia.

[adning id=”36063″]