Fiesole

[adning id=”36830″]

Mer om Fiesole

Fiesole har alt det du forventer av en gammel italiensk landsby, som middelalderbebyggelse, smale smug og koselige plasser med kafeer og restauranter med utendørs servering. Fordi italienernes møteplasser er utendørs, legges det også stor vekt på at det åpne rommet gir oversikt og er egnet for sosialt samvær. Slik er det også her i Fiesole. Fiesole er et populært utfluktssted for Firenzes innbyggere, ettersom den høyere beliggenheten sørger for en mild bris på stekende hete dager.

Det gamle klosteret Convento del San Francesco.

Litt mer om Fiesole

Fiesole er en meget gammel by. Den ble grunnlagt av etruskerne og var en viktig maktfaktor i Etruria allerede i det 7. århundre før Kristus. (Etruria dekket omtrent det samme området som dagens Toscana rundt år 500 før Kristus.) Fiesoles makt begynte først å falme etter at Firenze ble grunnlagt i det siste århundret før Kristus. Du kan fremdeles se rester etter etruskiske bygninger rundt det åpne romerske teateret fra det første århundret før Kristus, bak Duomo på Piazza Mino. Museo Faesulanum rett ved siden av, har utstillinger av bronse, keramikk og smykker fra bronsealderen og fremover. Duomo San Romolo er en severdighet i seg selv, påbegynt i år 1028 med et nøkternt interiør, typisk for kirker i romansk stil, som ble bygget på denne tiden. På en liten høyde vis-à-vis Piazza Mino ligger fransiskanerklosteret San Francesco fra 1300-tallet. Her ligger også en kirke fra 800-tallet, Sant’Allesandro, med en mye nyere fasade, satt opp på 1800-tallet.

Litt om Fiesoles nabolandsby San Domenico

Rett nedenfor Fiesole, på vei mot Firenze, Langs den bratte og svingete veien Via Fiesolana, ligger den vesle landsbyen San Domenico fra 1400-tallet, som inneholder et vakkert maleri av renessansekunstneren Fra Angelico; “Madonna med engler og helgener” fra ca 1430. I tillegg har Fra Angelico malt en freske, “Korsfestelsen” fra samme tid. Kun hundre meter unna ligger nok en spennende, gammel kirke, nemlig den romanske Badia Fiesolana, med en nydelig flerfarget marmorfasade i den grove murfasaden.[adning id=”36832″]

Hvem var etruskerne?

Etruskerne var et folk, som vi fra historiske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tidsregning, til de ble nedkjempet og assimilert i Romerriket i det siste århundret før vår tidsregning. Deres tradisjonelle hjemland dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adriaterhavet, inklusive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etruskerne forskjellige roller på den italienske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etruskiske konger i det sjette århundre, som kulminerte i år 509 før vår tidregning med at romerne kjeppjaget sin formodentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporenstreks gikk over til republikk som styreform. Etruskerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føderasjon med tidvis stor intern uenighet. En etruskisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romerriket ekspanderte var det uunngåelig at Etruria by for by ble erobret og assimilert av romerne. Etruskerne var imidlertid formidable motstandere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etruskerne over hele Italia. Etruskerne spådde i dyreinnvoller, såkalt haruspexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske generaler seg av etruskiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etruskiske adelskvinner og -menn var av romerne ansett som attraktive for giftemål. Etruskiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpenbart i stor gjeld til etruskerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etruskiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indoeuropeisk, men har heller intet slektskap med de to nevnte språkene. Etruskerne benyttet det greske alfabetet, som de enten brakte med seg fra Egeerhavet eller lærte av greske kolonister i Cumae ved Napolibukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeologene og historikerne om hvor etruskerne kom fra. Historiens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vestlige Tyrkia, og at de tilhørte de opprinnelige førhellenske stammer, tyrrhenerne, som igjen er knyttet til pelasgierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stammene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200-1250 før vår tidsegning. Historikeren Dionysos av Halicarnassos, som levde på 100-tallet før vår tidsregning, hevdet på sin side at etruskerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etruskerne hadde en tydelig tilknytning til – eller forkjærlighet for – den greske antikkens kultur, og i det etruskiske språket finnes det mange lån og tilpasninger av greske gudenavn, som for eksempel Zeus, som på etruskisk blir Tins. Etruskerne brukte ikke bokstavene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perserkrigene mellom år 490 og 479 før vår tidsregning utvandret mange greske vasemalere og håndverkere til Etruria. I følge historikerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte bosetninger av pelasgere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Peleponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeologer på 1800-tallet en gravstein, med et skriftspråk svært likt etruskisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske undersøkelser indikerer at etruskerne kan ha et opphav i nordvest Anatolia, dagens Tyrkia.

[adning id=”36063″]