Chiusi

[adning id=”36830″]

Mer om Chiusi

Chiusi er i dag en livlig liten by, som har turisme som en av sine hovednæringer. Mange kommer hit for å besøke det svært interessante Museo Nazionale Etrusco, som inneholder omfattende samlinger av gravgods, vaser, bronsearbeider, og bucchero – en etruskisk spesialitet innen vasekunst – glattpolert, sortbrent og tynt leirgods som skulle illudere jern, av og til med pregede dekorasjoner i en orientalistisk tradisjon som vi kjenner fra det østlige middelhavet. Det skal være mulig å avtale omvisninger i lokale etruskiske gravkammere på museet.

Chiusis gamle duomo med gjenbruk av søyler fra antikken.

Enda mer om Chiusi

Chiusi har naturligvis minnesmerker, arkitektur og severdigheter også fra senere tidsepoker. En av dem er duomo, den romanske katedralen som ligger rett overfor det karakteristiske museet i gresk tempelstil. I duomo finner du flere resirkulerte søyler og kapiteler fra antikken. I kirken finnes det også mosaikker fra romertiden. Museo della Cattedrale ligger i klostergangen og stiller ut skulpturer fra både romertid og middelalder. Det finnes også et nettverk tunneller under byen, gravd ut av etruskerne på leting etter metaller, og flere århundrer senere benyttet som katakomber av kristne i de første to, tre århundrene etter Kristus. Chiusi har omfattende bebyggelse fra middelalderen, med mange smale gater og smug. Flere steder i Chiusi er det åpne plasser, der det finnes kafeer og restauranter med utendørs servering i sommerhalvåret.

Ulvinnen, Romulus og Remus er tema her også.

Hvem var etruskerne?

Etruskerne var et folk, som vi fra historiske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tidsregning, til de ble nedkjempet og assimilert i Romerriket i det siste århundret før vår tidsregning. Deres tradisjonelle hjemland dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adriaterhavet, inklusive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etruskerne forskjellige roller på den italienske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etruskiske konger i det sjette århundre, som kulminerte i år 509 før vår tidregning med at romerne kjeppjaget sin formodentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporenstreks gikk over til republikk som styreform. Etruskerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føderasjon med tidvis stor intern uenighet. En etruskisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romerriket ekspanderte var det uunngåelig at Etruria by for by ble erobret og assimilert av romerne. Etruskerne var imidlertid formidable motstandere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etruskerne over hele Italia. Etruskerne spådde i dyreinnvoller, såkalt haruspexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske generaler seg av etruskiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etruskiske adelskvinner og -menn var av romerne ansett som attraktive for giftemål. Etruskiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpenbart i stor gjeld til etruskerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etruskiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indoeuropeisk, men har heller intet slektskap med de to nevnte språkene. Etruskerne benyttet det greske alfabetet, som de enten brakte med seg fra Egeerhavet eller lærte av greske kolonister i Cumae ved Napolibukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeologene og historikerne om hvor etruskerne kom fra. Historiens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vestlige Tyrkia, og at de tilhørte de opprinnelige førhellenske stammer, tyrrhenerne, som igjen er knyttet til pelasgierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stammene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200-1250 før vår tidsegning. Historikeren Dionysos av Halicarnassos, som levde på 100-tallet før vår tidsregning, hevdet på sin side at etruskerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etruskerne hadde en tydelig tilknytning til – eller forkjærlighet for – den greske antikkens kultur, og i det etruskiske språket finnes det mange lån og tilpasninger av greske gudenavn, som for eksempel Zeus, som på etruskisk blir Tins. Etruskerne brukte ikke bokstavene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perserkrigene mellom år 490 og 479 før vår tidsregning utvandret mange greske vasemalere og håndverkere til Etruria. I følge historikerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte bosetninger av pelasgere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Peleponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeologer på 1800-tallet en gravstein, med et skriftspråk svært likt etruskisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske undersøkelser indikerer at etruskerne kan ha et opphav i nordvest Anatolia, dagens Tyrkia.

[adning id=”36063″]