Lecce

[adning id=”36830″]

Mer om Lecce

I Lecce og området rundt, Grecia Salentina, snakker man pussig nok fremdeles en dialekt gresk – griko – som er så tett opp til moderne gresk at en greker kan forstå og gjøre seg forstått her. Tatt i betraktning at det er 2800 år siden de første grekerne koloniserte det sørlige Italia, som fremdeles kalles Magna Grecia, vitner dette om en slitesterk, gresk kulturell identitet. På Grico kalles byen Luppiu. Lecce ligger 12 kilometer inn i landet fra bade- og feriebyen San Cataldo og Adriaterhavet.  Mer om badebyen San Cataldo i eget avsnitt.

Lecces historiske bakgrunn – grekere

Lecce het opprinnelig Messapi, da den var en gresk koloni på 7-800-tallet før Kristus. Ifølge Herodot, den eldste historiker fra den greske antikken (cirka 495-420 f Kr), ble Messapi opprinnelig grunnlagt som Hyria av sjømenn fra Kreta rundt Krigen om Troja, det vil si en gang rundt år 1200-1250 før vår tidsregning. I følge Herodot forvandlet disse seg fra øyboere til messapiske fastlandsfolk – noe som antyder at kreterne blandet seg med fastboende italiske stammer. Senere, på 800-tallet begynte grekere, spesielt Athenere, men også folk fra Evboia og Messina å kolonisere det sydlige Italia, både langs Adriaterhavet, under Italias hæl ved Taranto og på vestsiden helt opp til Napoli.

Amfiteateret i sentrum – legg merke til den gotiske Palazzo del Seggio o Sedile fra 1400-tallet, midt på bildet ved Piazza S. Oronzo.

Lecces historiske bakgrunn – romere

Romerne inntok området på 270-tallet før vår tidsregning og kalte byen Lupiae. Under keiser Hadrian, som styrte fra år 117 til år 138 e Kr ble byen flyttet 3 kilometer i nordøstlig retning, og gitt navnet Licea. Lecce fikk, som alle romerske byer av en viss betydning, teater og amfiteater, og ble en viktig handelsby tilknyttet den romerske havnen i San Cataldo. Orontius fra Lecce skal etter tradisjonen ha vært Lecces første biskop. Han levde samtidig med bibelens Paulus (Saulus av Tarsus) og møtte ham angivelig i Korinth, etter å ha blitt forfulgt for sin tro i Lecce. Paulus utnevnte ham til Lecces første biskop i år 57, i følge et manuskript fra 1100-tallet. Orontius reiste tilbake til Lecce og Salento-området og fortsatte å spre det kristne budskapet til han ble drept med øks den 26. august, en gang mellom år 63 og år 65 under keiser Nero. Uansett feires Orontius hvert år under en festival i tre dager i nabobyen Ostuni, fra den 25. til den 27. august. Colonna di Sant’Oronzo er en søyle fra år 1738, som står på den historiske bydelens viktigste plass, Piazza Sant’Oronzo ved siden av restene av det romerske amfiteateret.

Teater fra romertid, omgitt av lag på lag med arkitektur og Lecces duomos klokketårn i bakgrunnen.

Lecce etter Romerrikets fall i år 476

Etter Romerrikets fall ble Lecce plyndret av den Ostrogotiske kongen Totila under goterkrigene. Byen og området rundt ble erobret av bysantinerne i år 549 og ble en del av Østromerriket i fem århundrer. På grunn av sin beliggenhet ble byen i perioder erobret av både arabiske Sarasenere og germanske Lombardere. På 1.000-tallet ble hele Sør-Italia inklusive Lecce erobret av Normannere, fjerne slektninger av oss – etterkommere av sunnmøringen Gange-Rolv, som ble tildelt grevskapet Normandie av den franske kongen mot å holde fred. Normannerne hersket i tillegg over Sicilia mesteparten av 1000- og 1100-tallet. Grevskapet Lecce var eksempelvis et av de viktigste og mektigste lenene under det Sicilianske normanniske kongedømmet mellom år 1043 og år 1053, ettersom byen fikk tilbake sin betydning som handelsby. Lecce var direkte underlagt den sicilianske kronen i denne perioden, og opprettholdt sin velmakt under det påfølgende tyske Hohenstaufen- og senere franske Angeviner-styret.

Lecce, senmiddelalder, renessanse og barokk

Fra 1400-tallet ble Lecce en av Sør-Italias viktigste byer, og tiltrakk seg mange av datidens lærde vitenskapsfolk, noe som gjorde at Lecce ble et viktig læresenter. Oppgangstidene fortsatte. Under 1630-årene ble store byggeprogrammer påbegynt i barokk stil. Byggematerialet, pietra di Lecce – en spesielt lett formbar steinsort som finnes lokalt, muliggjorde flotte utskjæringer og spesielt kompliserte arkitektoniske detaljer. Dette kan du selv se på både kirkefasader og utsmykninger av privathus, særlig balkonger.

Balkong i barokk stil med intrikat utsmykning av pietra di Lecce, den lokale, lettformede byggesteinen. Legg merke til hendene rundt hundens bein.

Takket være pietra di Lecce, utviklet man her en spesielt dekorativ barokk stil her. Det ble for øvrig bygd en festning i byen på 1500-tallet under den tysk-romerske keiseren Karl V for å kunne motstå angrep fra fiendtlige tyrkiske ottomanske styrker. I år 1656 opplevde byen en pest som tok livet av tusenvis av innbyggere.

Lecce – om de viktigste severdighetene

Lecces historiske bydel strekker seg fra øst til vest mellom byporten Porta Rudiae fra 1700-tallet og kastellet fra 1500-tallet, og er ganske konsentrert. Det første du kommer til på høyre hånd, rett innenfor porten, er klosterkirken Chiesa del Rosario fra år 1691, med den karakteristiske utvendige prekestolen på høyre side av fasaden. Fasaden er dekorert med mange fine detaljer, muliggjort takket være byggesteinen pietra di Lecce. Rosario-kirken er tegnet av Lecce-barokkens “hovedarkitekt” Guiseppe Zimbali, kalt Io Zingarello (Den lille sigøyneren).

Piazza del Duomo i all sin prakt. Foto: tango717 / Wikipedia.

Fra Porta Rudiae strekker gaten Via Guiseppe Libertini videre østover til presteskolen, der den går over i Via Vittorio Emmanuele. Rett etter leder en passasje inn til høyre til Piazza Duomo som er omgitt av presteskolen, bispepalasset Palazzo Vescovile og, naturlig nok, Lecces flotte duomo – domkirke. Biskopens palass ble ombygd i barokk stil i år 1632, mens duomo sto ferdig cirka 1660 – begge med utgangspunkt i betydelig eldre bygninger. Duomo, opprinnelig fra år 1144, ombygd i år 1230 og deretter totalrenovert mellom år 1659 og 1670 i barokk stil etter planer utarbeidet av Guiseppe Zimbali.

Mer om Lecces severdigheter – Chiesa del Carmine

I en av sidegatene bak Piazza Duomo finner du en annen av byens fine kirker i barokk stil, nemlig Chiesa del Carmine. Her sto opprinnelig en St Nicola-kirke siden antikken, som ble ødelagt av jordskjelv rundt år 1550. Dagens Carmine-kirke ble påbegynt i siste halvdel av 1500-tallet, og ombyggingen til barokk stil startet i år 1711 – også den tegnet av Zimbali, men fullført av hans elev Guiseppe Cino rett før dennes død i år 1722.

Mer barokk – Chiesa di San Matteo

La oss gå tilbake til hovedgaten ved Piazza del Duomo. Hvis vi fortsetter i forlengelsen av denne, er vi over på Piazza Sant’Oronzo, som strekker seg forbi den høye søylen med skulpturen av byens første biskop i år 57, Sant’Oronzo. Før du kommer til søylen ser du gaten Via d’Aragona på høyre hånd. Her finner du en fin liten kirke i barokk stil, Chiesa di San Matteo påbegynt 1667 og ferdigstilt i år 1700. Den første steinen ble lagt i 1667 av Louis Pappacoda, som var biskop i Lecce i perioden år1639-1670. San Matteo ble tegnet av Achilles Larducci, for fransiskanernes tredje orden, og har et klart forbilde i Franceso Borrominos San Carlo alle Quattro Fontana.

Chiesa Santa Croce er bygget i perioden mellom år 1549 og år 1679.

Hvis du når går tilbake mot Piazza Sant’Oronzo, krysser den, fortsetter over Piazza Castromediane til høyre, så kommer du en av de virkelige barokke godbitene i Lecce, nemlig Chiesa Santa Croce i Via Umberto. Kirken ble påbegynt av Gabriele Riccardi i år 1549, som skapte nedre del av fasaden og det meste av kirkens interiør. Øvre del av fasaden ble imidlertid oppført i siste halvdel av 1600-tallet av barokkmesteren Guiseppe Zimbalo (lo Zingarello), og er et prakteksempel på det aller ypperste innen barokk arkitektur. En nett liten balustrade med skulpturer fronter et fantastisk rosevindu flankert av skulpturer i nisjer. Fasaden har en sprengt gavl med en kraftig, kartoucheformet krone, flankert av to markerte, frittstående volutter.

Chiesa di Santa Maria della Grazie, opprinnelig fra 1300-tallet og ombygd i første del av 1600-tallet. I forgrunnen restene etter amfiteateret.

Tilbake til Piazza Sant’Oronzo. Når du står mellom søylen og amfiteateret ser du rett på kirken Santa Maria della Grazie i kvartalet foran kastellet. Chiesa di Santa Maria della Grazie (Fotolia), opprinnelig fra 1300-tallet tegnet av Michele Coluccio og ombygging påbegynt i år 1606. Gamlebyen rundt hovedgaten på begge sider frem til plassen er virkelig en opplevelse. Her finnes mengder av smug og passasjer med små votiv-altere i veggnisjer, i det hele tatt en gamleby der det er bygd i lag på lag i nesten to tusen år.

Chiesetta di San Marco fra 1543 ligger vegg i vegg med det kubiske gotiske Palazzo del Seggio o Sedile fra 1400-tallet. Foto: Marzoide88 / it.wikipedia.

Chiesetta di San Marco fra 1543 ligger vegg i vegg med det kubiske gotiske Palazzo del Seggio o Sedile fra 1400-tallet, ved Piazza S. Oronzo. Den vesle kirken bærer Venezias løve på fasaden, og var de fastboende venetianernes kirke. Amfiteateret og trappene vad palasset er et populært møtested for både fastboende og feriegjester. I gatene og smugene rundt plassen finner du restauranter med utendørs servering.

Badebyen San Cataldo – 12 kilometer unna

San Cataldo er en sympatisk og trivelig ferieby med fine badestrender. San Cataldo er omgitt av parkområder og vegetasjon, og er en populær feriedestinasjon blant regionens innbyggere. Mange bor her og reiser inn til Lecce for å oppleve de historiske severdighetene. Det er også dem som gjør det motsatte – bor i Lecce og tar turen ut til kysten for å bade og slappe av.

Alle fotos fra Wikipedia er gjengitt etter deres regelverk og kan benyttes i henhold til det.

[adning id=”36063″]