Arles

[adning id=”36830″]

Mer om Arles

Arles ligger der elven Rhone deler seg og finner veien den siste biten til Middelhavet. Rett sør for Arles og hovedløpet til Rhône finner du våtmarksområdet La Camargue, med et enestående fugleliv og en helt spesiell kultur knyttet til hesteavl. Arles arrangerer dessuten tyrefektinger i april og september – ikke helt i den provencalske ånd – kanskje mer i den sydvestlige oksitanske. Det er et lite poeng her, for Arles er litt mer upolert og uspolert enn mange av byene lenger østover. Bakgatene her er preget av hverdag og arbeid, og ikke pyntet med blomster for å tekkes turistene. Nå er likevel i høyeste grad Arles besøkt av feriegjester fra alle verdens hjørner. Arven fra Van Gogh og de romerske fortidsminnene har sørget for det.

“Det gule huset” i Arles, hvor kunstneren bak verket, Vincent van Gogh, bodde i år 1888.

Litt mer om Arles

Arles historiske senter ligger på østsiden av Rhône, der elven gjør en sving vestover. Gamlebyen er ganske stor av utstrekning og er så godt som fri for moderne bebyggelse. Denne historiske bydelen har samme utstrekning som antikkens romerske koloniby fra det første århundret før Kristus. Flere av vakttårnene fra den gamle bymuren står ennå rundt gamlebyen, og deler av antikkens bymur er intakt. Sør-øst for Arles gamle bydel ligger Les Alyscampes, en opprinnelig romersk gravplass som i dag delvis befinner seg under en frodig allé. På 300-tallet ble gravplassen innordnet under den tidlig kristne kirken og frem til 1100-tallet ble Alyscamps ansett som et attraktivt gravsted av prestisjemessige hensyn.

Den romanske kirken Saint Honorat fra 1100-tallet ligger ved Les Alyscampes, opprinnelig en romersk gravplass, som ble kristen allerede på 300-tallet. Foto: Claude/Wikipedia.

Litt om Arles’ populære møteplasser

Arles’ gamleby har tre plasser som er spesielt populære. Den ene er Place de la Republique, omgitt av Hotel de ville (rådhuset) og en av de vakreste romanske kirkene i hele Frankrike, nemlig Eglise St Trophime, opprinnelig fra år 449, men kraftig ombygd på 1100-tallet. Mer om den og den vakre buegangen i eget kapittel. Midt på Place de la Republique finner du utrolig nok en ekte obelisk fra Egypt, hentet hit i antikken av romerne som et tegn på prestisje. Opprinnelig sto obelisken i Sirkus på den andre siden av elven Rhone. Ved Place de la Republique finner du også et par kafeer.[adning id=”36832″]

Kun to av de to korintiske søylene står igjen ved det romerske teateret, som befinner seg rett ved det romerske amfiteateret fra samme periode.

Mer om Arles’ populære møteplasser

To kvartaler opp i gamlebyen finner du en annen sjarmerende plass, Place du Forum, med flere restauranter med utendørs servering vegg i vegg – blant annet den vi kjenner fra Vincent van Goghs maleri. (Place du Forum betyr at her lå det romerske Forum for to tusen år siden). Her er det folksomt utover kveldene og du vil ikke føle deg som byens eneste turist, for å si det slik. Den tredje plassen heter Place Voltaire og ligger helt nord i gamlebyen, rett innenfor den romerske byporten. Her finner du noen restauranter og et par barer under skyggefulle treklynger, i tillegg til to hoteller.

Man blir tørst av romerske amfiteatre. Det har eieren av dette vannhullet forstått.

Bak det romerske teateret, ikke å forveksle med amfiteateret, finner du flere restauranter i den vesle gaten Rue Porte de Laure. Også langs Boulevard des Lices finner du en del trivelige serveringssteder. Langs denne vakre alléen finner du dessuten et meget livlig og variert marked – hele to kilometer langt – hver lørdag formiddag. Her kan du kjøpe kortreist lokalprodusert mat og spesialiteter, pluss en masse annet. Hver onsdag formiddag er det omfattende marked på Boulevard Émile Combes, langs østsiden av gamlebyen.

St.-Trophime – praktfulle og intrikate dekorasjoner fra portalens høyre del.

Mer om Eglise St Trophime, opprinnelig St Stephanus

Den opprinnelige kirken som lå her, var som tidligere nevnt fra år 449. Denne var imidlertid viet til kristendommens første martyr, St Stephan, som ble steinet til døde i år 34 eller 35 fordi han nektet å oppgi sin kristne tro. (En av dem som overvar steiningen var faktisk Saulus fra Tarsus, som senere skulle bli apostelen Paulus, forfatteren bak betydelige deler av det nye testamentet.) I år 972 hadde det seg slik at levningene etter Trophimus, som ble Arles første biskop allerede i år 251, ble bragt hit fra gravplassen Les Alyscamps. Dette medførte at Arles ble pilegrimsmål der Trophimus ble tilbedt som Gallias eneste kirkefader og misjonær.

Ombyggingen til dagens Eglise St Trophime

Man antar at den nåværende kirken ble bygget på 1100-tallet og at den sto ferdig i år 1152 – skriftlige kilder refererer til en offisiell overføring eller innvielse av Trophimus hellige relikvier dette året. I følge forfatteren Christian Freigang i “Provence – Kunst – Landskab – Arkitektur” antas denne skriftlige referansen å ha sammenheng med ferdigstillelsen av den nye kirkens kor. Tårnet, skipet og portalen er oppført i andre halvdel av 1100-tallet. Portalen er fysisk trukket frem fra den enkle vestfasaden, og et mesterverk både innen arkitektur og skulptur. Temaet er syndefallet, som her er behandlet i en mer dempet og forsiktig ikonografi enn det som er vanlig mange andre steder i Sør-Frankrike i denne perioden. Det er hevdet at portalen er et ekko fra romertidens triumfbuer, og i særdeleshet den du fortsatt kan se i byen Orange.

Sliten og trett gammeltestamentlig herre på vestportalen til St.-Trophime.

Mer om Eglise St.-Trophime

Basilikaen St.-Trophime har et svært smalt og høyt gotisk kor med to smale sideskip, som ble tilføyd i perioden år 1450-75. Denne gotiske delen av koret utmerker seg med et meget nøkternt, nesten nakent interiør. Det gotiske koret ble i hovedsak oppført fordi den karismatiske biskopen Louis Alemans død i år 1450 førte til en betydelig valfart til kirken og byen. Hans grav ble ansett å være undergjørende. En slik valfart betød mye for Arles rent økonomisk, på samme måte som byene langs de store pilegrims-veiene mot Santiago del Compostela vest i Spania hadde nettopp dette som sin viktigste næringsvei. Eglise St.-Trophime er vakkert utsmykket innvendig i den romanske delen av kirken. Det ble eksempelvis hentet flere flotte sarkofager fra Les Alyscampes, blant annen en arkade-sarkofag fra år 350 med uthugde menneskefigurer i høyrelieff. Geminus-sarkofagen fra det 5. århundre er også et sjeldent eksempel på senantikkens skulptur-tradisjon.

Buegangen som tilhører Eglise St.-Tromphine er i romansk stil og kjent for sine vakre søyler og pilarer.

Eglise St.-Trophime og Buegangen

I likhet med mange andre kirker i Provence, var St.-Trophime en klosterkirke, med en tilliggende klosterhage omgitt av en kvadratisk buegang. Buegangen her regnes for å være den flotteste av de 17 som finnes i romansk stil i Provence. Buegangens fire fløyer er bygd over en periode på nesten 200 år. Nordfløyen er antatt påbegynt cirka 1180, mens østfløyen sannsynligvis er bygd på begynnelsen av 1200-tallet. De to andre fløyene er oppført i romansk stil rundt år 1370.

Legg merke til de to kraftige, dekorerte midtpilarene og de fire fagene med parvis dekorerte søyler med figurkapiteler mellom. Foto: OT Arles.

Buegangene har kraftige dimensjoner og er flott utsmykket med høyrelieff skulpturer på kraftige mellompilarer, mellom fire fags arkader med doble søyler i ulik dekor med figurkapiteler. Man vet at noen av kapitelene er hugd av den italienske mesteren Benedetto Antelami, som også har utført arbeider i Parmas Duomo. Skulpturprogrammet er viet Jesu død og gjenoppstandelse, apostlene Paulus og Peter, samt den første martyr, St-.Stephan og – naturligvis – St.-Trophimus. Buegangen er et must å få med seg, hvis du er opptatt av slikt.

Litt om Arles’ tidlige historie og den romerske arven

Arles beliggenhet ved storelven Rhône og nord for våtmarksområdet Camargue er ikke tilfeldig. På 6-700-tallet før Kristus var stedet bebodd av Ligurere, hvoretter grekere på 400-tallet opprettet en handelsstasjon her. Den strategiske beliggenheten ved vannveien Rhône, sjøveien øst-vest og landeveien øst-vest, gjorde byen viktig for grekerne. Senere, da romerne inntok området i år 118 før Kristus, ble Narbonnes og Marseille i første omgang deres provinsbyer. I år 104 før Kristus fikk Arles kanalforbindelse til Golfe de Fos, rett øst for utløpet til Rhône, i ly for vær og vind, og med kort vei til Marseille.

Teateret fra romertid, oppført i det første århundret før Kristus, slik det står i dag – mye er forsvunnet og brukt til bygningsmaterialer opp gjennom århundrene. Foto: H. L. Casès.

Cæsar gjør Arles til koloniby

De Julius Cæsar i år 46 før vår tidsregning gjorde byen Arelate til koloni, førte dette til at hans veteraner fikk tildelt jord og bosatte seg i området rundt. De underla seg og omlandet Arles’ overherredømme og gjorde med Marseille rangen stridig som den viktigste byen på denne delen av kysten. Som i alle viktige romerske byer, ble det bygget offentlige anlegg som akvedukter, vanntårn, teater, amfiteater, festningsverk, bymurer, forsvarstårn, gravplasser, underjordiske lagringsanlegg og offentlige bad. Alt dette kan du i dag se rester etter. Arles var blitt et viktig romersk knutepunkt. Under Forum kan du i dag gå ned i digre katakomber, i sin tid bygd av romerne for å lagre korn.

Også midt i Musée Arlatan finner du bygningsrester fra romertid. Foto: © Museon Arlaten/J. Luc Mabit.

Arles og den tidlige kristendommen

Arles fikk allerede i år 254 en biskop, og på 300-tallet ble det avholdt flere viktige kirkemøter i byen – såkalte synoder. Denne tidlige kristendommen spredte seg med både kristne jøder som flyktet fra Det Hellige Land, og romerske soldater i legioner, som ble forflyttet etter hvert som Romerriket ekspanderte. Kristendommen ble som kjent fredet og uoffisielt innført som statsreligion i år 314 under keiser Konstantin. Før dette var kristne utsatt for forfølgelser, blant annet var keiser Diokletian aktiv på dette området spesielt mellom år 303 og år 305. Hva dette hadde å si for de kristne i Arles er usikkert. Under keiser Honorius (år 395 – 423) fikk Arles enda en oppgradering. Arles ble nemlig opphøyd til å bli hovedstad for Gallia, Spania og Bretagne. I år 417 og år 450 ble byen hovedsete for erkebiskopen for de mange bispedømmene i Sør-Frankrike.

Restene av byens vakre romerske teater ligger vis-à-vis amfiteateret.

Romersk kollaps og folkevandringstid

Fra midten av 400-tallet opplevde Arles å bli erobret av både Visigotere og Ostrogotere, begge germanske stammesammenslutninger, som bekjente seg til kristendommen. Disse ble etterfulgt av Merovingerne på 500-tallet, som igjen ble avløst av Frankerne, etter Karl Martells seier over muslimene i år 732 i Poitiers.Etter delingen av Karl den Stores enorme rike i år 855 ble Arles hovedstad i kongeriket Burgund, under navnet Arelate. Arles oppnåddet under høymiddelalderen en selvstendig bystatus, et såkalt konsulat. På slutten av 1200-tallet regjerte Anjou-kongene her.

Van Goghs “Broen ved Langlois med vaskende kvinner” fra 1888.

Arles og kunstnerne

I februar år 1888 kommer en stresset Vincent Van Gogh til Arles, på flukt fra det dekadente Paris og denne byens reaksjonære Salong, som la premissene for mye av fransk kunst. Han bor først på Hôtel Carrell, men flytter snart inn i “Det gule huset” ved Place Lamartine. Van Gogh innleder nå sin mest produktive periode, og maler etter eget utsagn “som et lokomotiv” – i alt 200 malerier og 100 tegninger blir til i løpet av få måneder. Begge de nevnte bygningene ble dessverre ødelagt under Den andre verdenskrigen.

Fra L’Espace de Van Gogh foran sykehuset, som han festet til lerrettet i april 1889.

Senere dette året flytter vennen Paul Gaugin til Arles, noe som leder til et tilnærmet totalt sammenbrudd for Vincent Van Gogh, der han skjærer av seg den ene øret. Maleren legger seg inn på Fr Peyrons sanatorium i St.-Rémy, hvor han maler sine siste bilder og til slutt tar sitt liv. Arles har ingen av Van Goghs malerier eller tegninger fra denne tiden.

Bildet “Nattkaféen” malte Van Gogh i Arles i år 1888.

Museene i Arles

Musée de l’Arles Antique

Musée de l’Arles Antique er et meget moderne og påkostet museum rett sør for gamlebyen, hvor det finnes omfattende samlinger av kunst og gamle gjenstander fra romertiden og fremover. Her finnes både gallisk og romersk kunst knyttet til både kristendommen og tiden før år 314, da keiser Konstantin lot seg kristne. Samlingene omfatter også flotte romerske mosaikker fra både offentlige bygninger og private villaer. Mest kjent er kanskje kopien av Venus fra Arles. Museet ble bygd i år 1994 og er et utsøkt eksempel på at en bygning ikke alltid klarer å gjenspeile verdien til det den inneholder.

Det interessante Museon Arlaten med romerske bygningsrester i bakgården.

Museon Arlaten

Museon Arlatan er folkemuseum, som ble grunnlagt i år 1896 av dikteren og Nobelprisvinneren (1904) Frédéric Mistral. Museet er spesielt interessant fordi det med stor nidkjærhet er samlet dokumentasjon på lokale skikker, lokalhistorie, overtro og det tradisjonelle livet i Arles og området rundt, knyttet til landbruk og livet langs elven Rhône. Her er fokus på stort og smått, gamle fotos, folkedrakter og pryd- og bruksgjenstander. Som ekstra bonus finner du romerske bygningsrester i gårdsrommet midt i museet.

Sjarmerende i gamlebyen langs bredden av storelven Rhône.

Musée Réattu

Musée Réattu huser en samling av den lokale kunstneren Réattu og kretsen rundt ham, i tillegg til verk av Pablo Picasso. I tillegg finnes en samling fotos fra rundt år 1900.

[adning id=”36063″]