Verdens undergang år 1000

Det var knyttet stor usikkerhet til spådommen om klodens undergang i år 1000. Det synes om at uteblivelsen av denne utløste en enorm optimisme.

Bremen — Markt­platz med det vakre råhuset og domkirken i romansk stil fra tidlig på 1000-tallet.

En voldsom byggeaktivitet startet over hele Europa, ikke minst i Skandinavia. Byggestilen var romansk, med romersk arkitektur som forbilde. Mange bygninger fra romertiden sto (og står) fremdeles på kontinentet, og ble modell for kirkebygg og palasser i stein. Romernes rundbuer kjennetegner denne romanske arkitekturen, som snart fikk regionale stilretninger. Den romanske kirkearkitekturen har særegne skulpturprogrammer med stedvis rikt dekorerte portaler og vestfasader, særlig i Frankrike.

Det halvsirkelformede partiet over portalene, kalt tympanon, fikk i Frankrike en spesiell utforming i den romanske arkitekturen. Her fra kirken St. Foy i Conque, utformet mellom år 1107 og 1125. Foto: © reisdit.no.

Planløsningene var alt fra hallkirke og basilika til sentralplan, og noen steder i Italia og Kroatia, rotunda, som i Brescia og Mantova. I Hellas var det runde sentralplankirker som gjaldt. Søyler og klosterrundganger, særlig i Frankrike og Italia, hadde dekorerte romanske figurkapiteler, mens selve søylen fikk ulik utforming, alt etter hvor i Europa vi befinner oss. Den opprinnelig romerske tredelte basilika-konstruksjonen med et høyt midtskip flankert av lavere sideskip er en gjenganger i romansk arkitektur. Midtskipet var båret av søylerekker, som gjorde at midtskipet sammen med sideskipene skapte et stort kirkerom. Over skråtaket på sideskipene var det såkalte klerestorier – vinduer – som slapp lys inn gjennom midtskipets vegger, slik at sideskipene også ble opplyst.

Illust­ra­sjon av den normannisk-romanske katedralen i York fra år 1080 – en hallkirke uten sideskip. Foto: © www.historyofyork.org.uk.

Vikinger og normannere

Trusselen fra nord, vikingene, som hadde herjet voldsomt i Europa på 800-tallet, endret nå strategi og tok store områder i Frankrike og Storbritannia i besittelse på 900-tallet – blant annet Normandie med byene Rouen og Caen, samt området rundt byen York i England. Normandie skulle bli utgangspunkt for den senere invasjonen av England, og overtakelse av tronen i år 1066 ved William the Conquerer, som opprettet London som sete for britenes konger. Kristningen av Sverige i år 1000 og Norge i år 1030 medførte at vikingtoktene nærmest opphørte.

Et nytt Europa i emning

Europa er fremdeles preget av svake statsdannelser, en pavekirke med interne stridigheter, dårlig infrastruktur og dårlig økonomi. Den østre delen av Middelhavet er dominert av det bysantinske riket, med Bysants (tidligere Konstantinopel – Østromerrikets hovedstad) som hovedstad og maktsenter. Bysants knytter sterke bånd til sjøfartsbyene Venezia og Dubrovnik, ikke minst kulturelt, noe vi blant annet kan se i den fremmedartede Markus-katedralen i Venezia, som ble påbegynt på 1000-tallet.

Marcuskatedralen i Venezia er bygd i bysantinsk stil. Foto: © reisdit.no.

Den bysantinske påvirkningen er også sterkt til stede i Ravenna og Poréc i Kroatia. Adriaterhavet og det østlige Middelhavet ble fra 700-tallet og utover herjet av muslimske Sarasenere, som i år 1354 inntok Istanbul.

[adning id=”36063″]

Muslimsk styre og korstog

Den iberiske halvøy er fortsatt besatt av muslimer, med unntak av områdene nord i Spania. Et bemerkelsesverdig tolerant muslimsk styre ga kristne og jøder stor frihet, noe som har resultert i enestående mudéjar-arkitektur, spesielt synlig i byer som Toledo og Zaragoza. Andalucia og Portugal er preget av muslimsk arkitektur, spesielt synlig i Cordoba og Sevilla.

De enestå­ende mosaikk­ar­bei­dene i kuppelen til katedralmoskéen La Mezquita i Cordoba er utført av bysan­tinske håndver­kere fra det kristne Øst-Romerske riket.

Den 27. november i år 1095 avsluttet pave Urban et kirkemøte i Clermont Ferrand med beskrivelser av hva kristne i Jerusalem måtte gjennomgå. Tilstede var munker, prester – og riddere fra den franske adelen. Paven malte med heftige ord de pinsler som kristne ble utsatt for i Jesu fødeland, og han ga klar beskjed om at den eneste veien til frelse for de tilstedeværende på møtet var å gjenerobre Jerusalem og Det Hellige Land fra de grusomme muslimene. Den 15. august i år 1096 var det første korstoget på vei – og flere skulle det bli – helt til det niende og siste korstoget i år 1272.

Pilegrimer og oppgangstider

Gamle kirkesteder som Le Puy en Velay, Conque, Moissac og Vezelay ble videreutviklet etter modell av Cluny-reformen. Samtidig opplevde andre klostre, som for eksempel Mont St Michel, Tournai og St Sernin i Toulouse oppgangstider på grunn av pilegrimsvandringene til Santiago del Compostela og Cantebury.

Mont St Michel var et av de viktigste klostrene i middelalderen og lå langs pilegrimsleden til Santiago del Compostela.

Det samme ble tilfelle for byer som München, Konstanz, Salzburg, Wien, Praha, Bern, Bamberg, Rothenburg, Nürnberg, Bremen, Goslar, Köln, Trier, Brussel, Ghent, Lyon, Amiens, Poitiers, Bordeaux, Arles og Elne, for å ha nevnt noen. Pilegrimene kom i hopetall og medførte stor aktivitet og skapte et marked for kost, losji og handel med lokalprodusert håndverk, som for eksempel pilegrimsnåler. Byene fikk også egne helligdommer med relikvier, som utgjorde viktige økonomiske faktorer, idet de bidro til å tiltrekke seg pilegrimer.

Notre-Dame-la-Grande i Poitiers ble fullført ført rundt år 1130 med en fantastisk forseggjort vestfasade. Foto: © reisdit.no.

Romansk stil er enerådende

Til et stykke ut på 1100-tallet er det fortsatt den romanske stilen som er enerådende, både hva angår kirkebygg og profane bygg. I London bygges Tower i normannisk-romansk stil, mens det på kontinentet utvikler seg andre retninger innen denne stilretningen. I Tyskland ble det bygd en rekke storslåtte romanske kirker, som for eksempel i Speyer, Hildesheim, Trier og Worms, samt i Köln, hvor det fortsatt står 12 flotte kirker som strålende eksempler på denne stilen. I Frankrike kan du se fine eksempler på romansk stil blant annet i Poitiers, Le Puy, Arles, Aix-en-Provence, Elne og Vezelay. I Oslo er Gamle Aker kirke et eksempel på denne stilen, mens Bergen kan vise til Mariakirken. Det finnes mange romanske steinkirker i Norge. De enestående norske stavkirkene er også rundbuekirker – i tre.

Köln har 12 vakre romanske kirker i behold – Basilika St Kunibert er en av dem.

Italia – nye tider og særegne stiler

I Nord-Italia skjer det en spesiell utvikling i Po-dalen. På begynnelsen av 1100-tallet blir det opprettet bykommuner, som et tegn på at befolkningen tar grep for å organisere og påvirke maktforholdene. Spesielt i Modena, Padova, Parma, og Milano blir det oppført strålende eksempler på lokal tilpasset romansk arkitektur. Håndverkere og billedhuggere, som for eksempel Benedetto Antelami fra Lombardia, blir mobile og etterlater seg spor på kirker som Saint-Trophime d’Arles, Basilica di San Marco i Venezia, Volto Santo i Lucca, og i katedralkomplekset i Parma. En annen berømt billedhugger, Wiligelmo, har satt spor for evigheten på duomo i Modena, samt i Ferrara.

Duomo Modena — utsnitt av Wiligelmos Skapelsen av Adam og Eva — her sover Adam mens Gud skaper Eva av et av hans ribben. Foto: Sailko / Wikipedia.

Lenger sør, i Toscana og Umbria , utvikler det seg en egen dekorativ arkitektonisk stil med bruk av tofarget marmor, som kan oppleves i blant andre Pistoia, Firenze, Lucca, Prato, Siena, Orvieto og Pisa. I Pisa igangsettes det for øvrig i år 1064 et katedralanlegg, som den dag i dag tar pusten av noen hver, duomo og battisteri på Campo dei Miracoli. Pussig nok er dette anlegget mest kjent for det såkalte «skjeve tårn i Pisa». Byen har flere kirker i denne pisansk-romanske stilen. Også i byer som Terracina, Massa Marittima, Todi, Arezzo og Grosseto kan du se fine eksempler på romansk arkitektur.

Et lite hint om Lucca — her finner du noe av det ypperste innen marmor­kunst som er produ­sert i den itali­enske middelalderen. Fra den pisansk-romanske Duomo San Martino ved markeds­plassen.

Det normanniske eventyret i Sør-Italia

I Sør-Italia skjer noe som skal får store konsekvenser, både politisk og arkitektonisk. En norskættet eventyrer fra Normandie ved navn Robert de Hauteville, kalt Guiscard – den listige – satte seg opp mot bysantinsk styre, fikk etter hvert paven med seg, og endte i år 1059 opp med å bli utnevnt som hertug av Apulia, Calabria og Sicilia, hvilket i praksis vil si hele Sør-Italia, opp til Napoli i vest og nesten til Pescara i øst. Kort fortalt slo Robert og andre medlemmer av Huset Hautville seg opp til å bli hertuger og konger av Sicilia og Sør-Italia. Som normannere flest hadde de et pragmatisk forhold til både kirken og makten, og styrte med stor kløkt til egen fordel. Spesielt vellykket var Roger den II., fremdeles kjent og høyt aktet som Ruggero il Normanno.
Robert, Roger den I. og spesielt Roger den II. var som sine slektninger i Normandie dyktige byggherrer, og oppførte borger, kirker og palasser som i dag, 1000 år senere, vekker undring og beundring – påvirket av både romansk, arabisk og bysantinsk arkitektur. Eksempler på det er Castel del Monte, Palazzo del Normanni i Palermo med det eventyrlig vakre Cappella Palatina, katedralen i Palermo, samt Duomo del Monreale, en av Sicilias mest kjente severdigheter.

Den kraftige og festnings­lik­nende vestfa­saden til Cefalus duomo i normannisk-romansk stil.

Katedralen i Cefalu er også et meget godt eksempel på normannisk-romansk kirkearkitektur. Hautville-guttene, opprinnelig leiesoldater, eventyrere og landeveisrøvere, kastet ut bysantinerne av Sør-Italia, nedla den ortodokse kirken, innførte katolisismen og fikk voldsom innflytelse. Du kan også se normannisk påvirkning på arkitekturen på Amalfikysten, som til da hadde vært et viktig handelssenter underlagt Bysants med sterke forbindelser til Venezia. Det samme gjelder kirker og festninger i blant annet Bari, Termoli, Manfredonia og Trani. Den siste konge av Huset Hautville, var Vilhelm den III., født i år 1185, som 9 år gammel ble blindet og kastrert etter at den tysk-romerske keiseren Heinrich den VI. erobret normannernes Sør-Italia og Sicilia i år 1194.

Tysk ottonsk arkitektur

I siste halvdel av 900-tallet og ut på 1000-tallet utviklet det seg et maktsentrum i Franken i Sør-Tyskland. Otto den I., kronet til tysk-romersk keiser i år 962, grunnla et dynasti som skulle bety enormt mye for utviklingen av Europa, ikke minst hva angikk arkitektur og kunst. Ottonsk arkitektur er et begrep som innebærer sterk påvirkning av den karolingiske arkitekturen (Karl den Store 742-814), den romanske, samt impulser fra bysantinsk stil. Keiser Heinrich den II. lot eksempelvis bygge et flott klosteranlegg St Michael i Bamberg, samtidig som han la grunnsteinen til en praktfull katedral i Bamberg, som brant, men som ble gjenoppbygd i samme stil.

Bamberger Kaiserdom i all sin prakt, med Alte Hofhal­tung til høyre. Foto: © Bamberg Tourismus.

Det finnes mange romanske katedraler i ottonsk stil i Tyskland, både i Köln, Quedlinburg, Hildesheim, Speyer, Worms, Essen og Genrode, bare for å ha nevnt noen. Alle har en særegenhet – et såkalt vestverk med to tårn – ment for den sekulære makteliten, mens to tårn i øst flankerer koret og apsiden, den avrundede avslutningen rundt alteret, der den kirkelige eliten hadde sitt domene.

En ny arkitektur i emning

I 1130-årene begynner mestere i området nord for Paris å eksperimentere med den såkalte burgundiske spissbue og ribbehvelv. I år 1137-38 ser en av kongens betrodde, pater Suger muligheter i St Denis, i utkanten av dagens Paris. I tillegg til de burgundiske spisshvelv i koromgangen, former steinhuggerne høye spissbuede vinduer og lar utvendige strebebuer besørge den nødvendige støtten som skal til for å bære de tynnere veggene. Voilà – den gotiske stilen innen arkitekturen er skapt. Mer om den i neste tema-artikkel.

[adning id=”36063″]