Det er sagt om den gamle katedralbyen York at ingen andre byer kan oppvise en så stor konsentrasjon av middelalderbygninger. Vi kan legge til at her finnes også rester i fleng etter romertiden, angelsaksisk tid, vikingtiden og normannertiden. Dessuten har York en praktfull gotisk middelalder-katedral, York Minster. Innenfor bymurene fra middelalderen finner du en eksepsjonelt godt bevart historisk bydel, som i år 2012 søkte om å bli oppført på Unescos liste over Verdensarven.
[adning id=”36830″]
Mer om York
York er et levende minne om uavbrutt bosetning gjennom mer enn to tusen år. Før du kommer inn i gamlebyen, må du forsere bymurer fra romertid via byporter fra middelalderen. Når du er inne i gamlebyen vil du, etterhvert som du nærmer deg katedralen York Minster, møte The Shambles. The Shambles er ikke en rockegruppe, men et middelalder-smug med skakke bindingsverkshus med overheng i andre etasje. Her holdt slakterne i York til. Mange av husene er fra perioden år 1350 til år 1475, og utgjør i verdenssammenheng ganske enestående bygningsmiljøer. Mer om middelaldersmuget The Shambles i eget avsnitt. Merk deg at du kan kjøpe billetter til ulike attraksjoner og museer, samt reisepass og togbilletter her hos VisitBritain Shop til gunstigere priser enn på reisemålet.
York – arkeologenes våte drøm
Noe av det morsomste med gamle York, er at det som er over bakkenivå stadig suppleres med hva som befinner seg under bakkenivå – her graver arkeologer ut gjenstander og bygningsrester nær sagt på løpende bånd. Tidligere utgravninger og restaurering av gamle bygninger har resultert i en rekke flotte museer samlet under paraplyorganisasjonen York Archaeological Trust, nemlig Jorvik Viking Centre, Jorvik DIG, Barley Hall, Micklegate Bar og Dig Hengate. En annen svært viktig institusjon i byens kulturliv er York Museums Trust, som står bak websiden History of York og driver Yorkshire Museum, York Castle Museum, Museum Gardens og York Art Gallery. Du kan lese i detalj om Yorks historie i siste del av denne artikkelen og på History og York, som har vært til stor nytte i arbeidet med å beskrive York. York unngikk skader under den andre verdenskrigen og ble lite påvirket av utviklingen i det 20. århundre.[adning id=”36832″]
En rusletur i Yorks historiske bydel
Katedralen York Minster er et naturlig utgangspunkt for en rusletur i Yorks vakre gamleby. York Minster er orientert i retning vest-øst med fasade og inngangsparti mot vest, som sedvanen er. York Minster ligger nær det nordligste hjørnet i bymurene fra 1200-tallet, og gamlebyen ligger som en sigdformet halvsirkel rundt katedralen på sør-, øst- og vestsiden. Opprinnelig stod romerske bymurer rundt gamlebyen, men da vikingene tok byen i år 866, anla de jordvoller over murene og bygde tømmerpalisader oppå. Bymuren fra middelalderens strekker seg over elven Ouse i sør og omfatter et lite stykke av elven Foss, som renner ut i Ouse rett på nedsiden av bymuren, i øst. Umiddelbart utenfor bymuren i forlengelsen av York Minsters vestfasade kan du se restene av St. Mary’s Abbey, som ble grunnlagt i år 1080 av normannerkongen William som det første klosteret i Yorkshire. Klosteret ble stengt etter reformasjonen og ødelagt av kong Henry VIII. i år 1539. Mer om York Minster i eget avsnitt.
Gamlebyen rundt York Minster
I gatene og smugene rundt York Minster finner du mange av de eldste bevarte og bebodde bygningene i York. I forlengelsen av katedralen York Minster mot øst, finner du en svært gammel bygning i bindingsverk, nemlig St William’s College, oppført mellom år 1465 og 1467 for å huse katedralens «chantry priests», kapellprester hvis oppgave var å synge for frelsen til velstående døde kristnes sjeler i deres respektive kapeller. St William’s College inneholder i dag en velrenommert restaurant. I bakgården finner du 12 utskårne figurer som symboliserer de enkelte måneders dyder på de buede bjelkene i eik som bærer overbygget. Når du går videre her med katedralen i ryggen fra Minster Yard langs gatestubben College Street kommer du ut i Goodramgate (fra norrønt Gutherunsgate), som leder opp til middelalder-byporten Monk Bar.
Alle de fem gjenværende byportene kalls Bar i York, i tillegg til sitt egennavn – Monk Bar betyr følgelig Munkenes port. Monk Bar er den største og kraftigste av byens 5 byporter fra middelalderen, og har hvelvede kamre, som en gang i historien utgjorde fengselet Freeman’s Prison.
Fra Monk Bar til The Shambles
Når du har tittet litt på den vakre byporten Monk Bar, kan du stikke innom det eldgamle vertshuset The Oak og nyte en Pint Yorkshire Ale eller snuse litt inn i Aldwark, en annen gammel gatestump langs bymuren. Her kan du for øvrig se restene etter et vakttårn fra romertiden. Tilbake til byporten Monk Bar. Når du står på innsiden av denne byporten, kan du snu deg 180 grader mot York Minster og rusle nedover Goodramgate. I løpet av drøye hundre meter passerer du flere severdigheter, som Our Lady’s Row, som består av en rekke av byens og Englands aller eldste bygninger.
Our Lady’s Row ble oppført i år 1316 langs kirkegården til The Holy Trinity Church, opprinnelig fra 1000-tallet, for å gi rom for et kapell viet til Jomfru Maria, i tillegg til å huse kirkens tjenere. Disse 700 år gamle husene er praktisk talt uendrede og et viktig vitnesbyrd om middelalderens England. Videre nedover Goodramgate krysser du Low Petergate og Colliergate, hvoretter du omgående befinner deg i The Shambles.
The Shambels – slakternes smug i middelalderen
The Shambles er gaten hvor slakterne holdt til i middelalderen og senere – smugets navn stammer fra ordet «Hamel», som betyr slakterbenk. Gaten er nevnt i The Doomsday Book fra år 1086, en eiendomsoversikt som ble utarbeidet på oppdrag av normannerkongen William den I, også kalt William the Conqueror (Erobreren), med henblikk på verdigrunnlag for skatteinnkreving. Du kan fremdeles se kjøttkrokene over vinduene her. Kjøttvarene ble solgt over diskene, som fremdeles er synlige som nedre del av vinduskarmene i enkelte av bygningene. I dag finner du både kafeer, restauranter og små butikker i dette unike smuget. Prøv å forestille deg de hygieniske forholdene her. Langs fortauet i smuget kan du se rennene på hver side av smuget der slakterne kastet rester etter slaktede dyr. Så sent som i år 1830 holdt 35 slaktere til i dette smuget.
The Shambels – Margareth Clitherows House
Det første huset du passerer på høyre hånd når du entrer The Shambles fra Goodramgate, er den katolske helligdommen Margareth Clitherows House, eid av en slakterkone som ble drept under religionskonflikten på 1500-tallet da hun nektet å frasi seg sin katolske tro. Hun hadde et lite rom hvor hun skjulte forfulgte katolske prester, men ble arrestert og mishandlet til døde den 15. mars 1586. Så sent som år 1970 ble hun helgenforklart av den katolske kirken på grunn av sine gode gjerninger.
Coppergate – et planlagt shoppingsenter blir vikingsenter
Under utgravingene av Coppergate kom arkeologene over en av de best bevarte bosetningene fra vikingtiden i hele Europa. Den fuktige jorden hadde bevart en mengde husrester, klær, spill, husgeråd og andre gjenstander. Coppergate viste seg å være en tidligere hovedgate for cirka 1000-1100 år siden, og her lå fundamentene til tømmerbygninger side om side, hver eneste av dem adskilt av et gjerde fra nabobygningen. Helt unike rester etter produksjon av ull, metaller, tekstiler, jern, glass og kopper lå vel bevart under bakken. Coppergate fikk sitt navn på grunn av den omfattende produksjonen av nettopp kopper til å drikke av – gaten der hvor koppmakerne holdt til.
Jorvik Viking Centre
Jorvik Viking Centre er kjent over hele Europa for sin utrolig levende og omfattende utstilling av vikingtiden og dens kulturelle påvirkning. Museet dokumenterer vikingtidens York – eller rettere sagt Jorvik, og er meget vel tilrettelagt for barn og unge – etter vår mening finnes det intet museum som gir et bedre innblikk i vikingkulturen enn Jorvik. Et must å få med seg for å forstå Yorks historie. Vis-a-vis Jorvik Viking Centre finner du All Saints Church, som er nevnt i skriftlige kilder i år 1089, men som ble oppført en gang tidligere på 1.000-tallet.
[adning id=”36063″] Et steinkast fra Coppergate finner du Merchant’s Adventure Hall fra middelalderen, også denne åpen for publikum. Denne 650 år gamle bygningen ble benyttet av byens kjøpmenn, både til forhandlinger og til rådsmøter for kjøpmannslauget. Her kan du ellers holde bryllup, konferanser og fester i stemningsfulle historiske omgivelser.Fairfax House – en klassisistisk perle
Rett rundt hjørnet for Jorvik og Coppergate finner du en annen severdighet, nemlig Fairfax House, som regnes som et av de aller fineste georgianske husene i hele England.
Fairfax House er et museum åpent for publikum. Bygningen ble oppført i klassisistisk stil i år 1762, og hadde dermed 250 års jubileum i år 2012. Fairfax House var hjemmet til greven av Fairfax, og ble tegnet av 1700-talls-arkitekten John Carr fra York. Bygningen ble i løpet av 1900-tallet benyttet blant annet til kino, men ble tidlig i 1980-årene restaurert og tilbakeført til opprinnelig stand, hva angår både eksteriører og interiører. Her er alt autentisk ned til minste detalj, blant annet kan du se hvordan det ble dekket opp til festmiddager, og hva kjøkken-personalet hadde til rådighet av både redskaper og råvarer.
Castlegate, Clifford’s Tower og Castle Museum
Fra Fairfax House beveger du deg i retning mot stedet der elvene Ouse og Foss møtes. Her ligger Clifford’s Tower, der byens jøder ble jaget inn og brent den 16. mai i år 1190 – kalt The Shame of York. Det første festningsanlegget her ble bygd av tømmer i år 1068 av normanner-kongen William the Conquerer (Erobreren) etter at mesteparten den gamle bydelen fra vikingtiden ble revet, omtrent samtidig som en tømmerpalisade ble oppført på motsatt side av elven. Mellom disse trakk man en kjetting for å hindre skip å komme opp elven. De opprinnelige borgene ble brent og ødelagt allerede i år 1069 av danske styrker og av lokale opprørere. Etter massakren av byens jødiske befolkning i år 1190 ble borgen gjenoppbygd i tømmer i årene 1190-94, etter at haugen den ligger på ble gjort høyere og større. Denne borgen ble ødelagt av en orkan i år 1245.
Den engelske kongen Henry III lå i krig med skottene, og beordret en ny borg bygd i stein. Master Simon of Northampton og Master Henry of Reynes, tømmermester og steinhuggermester fra Windsor Castle, ble sendt opp til York for å besørge konstruksjonen av en ny borg i stein. Navnet Clifford’s Castle kommer fra en opprører som ble hengt her i år 1322 etter ordre fra kong Edward II. Borgen ble senere på 1300- og 1500-tallet skadet av både naturkatastrofer og krigshandlinger. Designet med grunnplan som et firkløver er unikt for engelske borger.
York Castle Museum
York Castle Museum er et bymuseum som dokumenterer dagligliv gjennom komplette interiører, husgeråd, bruksgjenstander og klær. For eksempel kan du her oppleve en viktoriansk dagligstue, en Moorland bondestue fra 1850-årene, en spisestue i georgiansk stil fra perioden år 1720 – 1840 og en jakobinsk spisestue fra siste halvdel av 1500-tallet.
Her finnes også et kjøkken fra 1940-tallet og en dagligstue fra 1950-tallet. 1960-årene er dokumentert med en egen avdeling: The Sixties, der klær og gjenstander forbundet med musikk, tv, sport, kjøretøyer, hippie-tilværelsen, protestbevegelser og ungdomskulturen er samlet og presentert. The Castle Museum gir et unikt innblikk i den særegne engelske kulturen. Herfra anbefaler vi at du rusler langs elven Ouse opp til Ouse bridge. Rett ved broen ligger pub’en The King’s Arms, i det tidligere Cumberland House. Når du krysser elven kommer du ut i Bridge Street som fortsetter som Mickelgate. På veien passerer du først St Martin’s-cum-Gregory Church fra 900-talet, som i dag er et senter for glasskunst og glassmalerier – The Stained Glass Centre, klosterkirken Priory of the Holy Trinty Church fra år 1089 og St Mary’s Bishophill Junior Church med tårn fra 900-tallet, alle svært severdige, både utvendig og innvendig.
Mickelgate Bar
Denne byporten var hovedporten inn til gamle York i middelalderen. Nederste del ble bygd på 1100-tallet, mens tårnene ble bygd på 1300-tallet. Mickelgate Bar hadde en såkalt Barbican foran, en liten oval festning, som besøkende ble sluset inn i før de kunne passere byporten etter kontroll. Barbican ble dessverre revet i år 1826.
I mange århundrer ble avhugde hoder fra fiender og forrædere stilt ut på toppen av Mickelgate Bar, blant annet Sir Henry Purcey (Hotspur), halshugget i år 1403, og Richard, Duke of York, i 1460. Det siste avkappede hodet ble fjernet i år 1754. I henhold til en gammel tradisjon stanser kongelige ved byporten og spør Yorks ordfører om å få tillatelse til å komme inn. Herfra anbefaler vi at du tar til høyre og følger bymuren på innsiden opp til elven Ouse igjen hvor du kommer til Lendal Bridge.
Ved Lendal Brigde
Hvis du stopper midt på broen Lendal Brigde har du flere historiske severdigheter i din umiddelbare nærhet. Barker Tower fra 1300-tallet ligger oppstrøms på den ene siden av broen, der du kom fra, mens Lendal Tower, fra cirka år 1300 ligger på den andre siden av elven, på venstre side av broen. Når du så ser nedover elven til høyre, ser du gildehallen Guildhall et lite steinkast nedstrøms. Dagens utgave av The Guildhall er bygd av «Guild of St Christopher and St George» og bystyret i år 1444 på fundamentene til en Common Hall – et slags folkets hus, som ble oppført i henhold til et kongelig charterbrev av år 1256. Herfra går du noe få meter før du ser klosterruiner på venstre hånd, i et parkområde.
St. Mary’s Abbey og Yorkshire Museum
St. Mary’s Abbey fra år 1088 ble oppført av normannerkongen William Rufus (William Erobrerens sønn). St. Marys Abbey ble cirka 470 år senere stengt og revet av Henry VIII. (Henrik den Åttende) etter at han brøt med pavekirken og innførte reformasjonen, som skulle bli en blodig affære på de britiske øyer. St. Mary’s Abbey var et av de mektigste klostrene i hele England, og innebar visse fordeler for byen. Her ble det både undervist og drevet veldedighet. Til tider ble klosterets munket anklaget for utsvevende liv, noe som ikke var uvanlig blant den katolske kirkens menn på 1200-tallet og senere. Innerst i parken ved bymuren finner du St. Olave’s Church fra år 1055, viet til Olav de Hellige, som for øvrig raidet London i år 1009 og sørget for at den daværende London Bridge ble demontert på en måte som byens innbyggere aldri hadde opplevd maken til.
På St. Mary’s Abbeys parkområde ligger også The Abbot’s House fra 1270-talet for Simon de Warwick som på den tiden var klosterets abbed. Dette huset ble senere kalt The King’s Manor.
The Yorkshire Museum
På området finner du det meget fine Yorkshire Museum, med mange arkeologiske godbiter i tillegg til fossiler, fugler og sjeldne dyr. Her finner du blant annet the Newgate Cross shaft, en del av et steinkors i det vi kjenner som Borrestil fra vikingtiden, samt en mengde objekter fra romertid, angelsaksisk tid, vikingtid og normannertiden, samt den øvrige middelalderen. Museet er et must for å forstå Yorks mer enn 2000 år lange historie, og gir et unikt innblikk i romersk levesett på de britiske øyer.
Blant annet kan du se romerske gulvmosaikker som ble lagt i villaene som de mektigste romerne og de rikeste lokale handelsmennene bodde i. Når du har vært på museet, bør du gå forbi de største klosterruinene og bort til St Olave’s Church og ta til høyre for så å gå Marygate på utsiden av bymuren. Når du kommer til Bootham tar du denne gaten til høyre i retning av the Minster – katedralen. Her står nok en byport fra middelalderen, The Bootham Bar. St. Mary’s Abbey lå utenfor bymurene i middelalderen. Vi kan anbefale en liten runde i kvartalet nedenfor the Minster, nemlig å skrå ned St Leonard’s Peace inn i Museum Street og så ta til venstre i Lendal.
Snart kommer du til Yorks viktigste møteplass, St. Helen’s Square, hvor du finner både Mansion House og St. Helens Church, også den fra middelalderen. Herfra går du vakre Stonegate opp til The Minster. Underveis kan du sukke tørsten i det eldgamle vertshuset Old Starre Inn – ikke vanskelig å finne, ettersom et skilt henger over hele gaten. I Stonegate finner du dessuten restene etter byens aller eldste bolighus, nemlig the Norman House, som du kan lese mer om under Yorks historie nedenfor. Her ligger også gamle Barley Hall, et rekonstruert byhus fra cirka år 1360, oppført av munkene ved Nostell Priory.
[adning id=”36063″] Barley Hall forfalt gjennom århundrene, og ble kjøpt av York Archaeological Trust i 1987, og rehabilitert av dem, som et museum. Man vet at klosteret Nostell Priory hadde problemer i 1430-årene, og at huset ble leid av den velstående gullsmeden William Snawsell i år 1460 for 53 shilling og 4 pence, en meget høy sum for denne tiden. Snawsell ble byens ordfører og flyttet ut av huset i år 1489. Hva som senere skjedde med huset er uklart, men det ble delt opp i mindre seksjoner gjennom 16- og 1700-tallet. Barley Hall er åpent for publikum. Det ligger også flere middelalderkirker i kvartalene nedenfor the Minster – St. Wilfrid’s RC Church fra 1864, St. Michaels Church fra før år 1088 og St. Samsoms Church første gang nevnt i år 1154.The Minster of York
Den gotiske Minster i York ble påbegynt i år 1220, etter at byens nye erkebiskop Walter de Grayi år 1215 besluttet at den tidligere normanniske katedralen i romansk stil fra år 1154 skulle erstattes av et bygg etter modell av Canteburys gotiske katedral.
På stedet der den nye gotiske Minster sto delvis ferdig i år 1250, er det dokumentert at det har stått kirker siden år 627. En ny normannisk katedral ble bygd i år 1080, men ble ødelagt av brann og erstattet i år 1154 med enda en ny normannisk katedral. Store deler av den gotiske Minster ble bygd på fundamentene av denne forrige normanniske katedralen. Erkebiskopen i årene 1285-96, Jean le Romeyn, var professor i Paris, og fikk stor betydning for den tydelige franske påvirkningen med tynne vegger, høye spisse arkader og den klare vertikale elevasjonen med høye gjennomløpende pilastre over triforium og klerestorium til ribbehvelvet.
Det store vestvinduet er formet på engelsk-gotisk maner og sto ferdig i år 1316. Masverket er formet som et hjerte i vinduets øvre del. Det er også en bred skjermvegg mellom skipet og koret, typisk for engelske katedraler. En annen særegenhet ved York Minster er de fem høye lansett-vinduene i det nordlige tverrskipet, like høye som arkadene i skipet. Denne paradeveggen kalles for øvrig Five Sisters, og er Englands høyeste i sitt slag. York Minster er vakkert dekorert innvendig i en stram og behersket gotisk stil.
Det tok imidlertid lang tid å bygge katedralen. Den ble erklært ferdig og innviet først i år 1472, etter at vesttårnene ble tilføyd i år 1433 og 1472.
Litt om Yorks tidlige historie
Eboracum – romertidens York
York er en by som består av lag på lag av historie. Rester fra grunnleggelsen av romernes Eboracum i år 71 etter Kristus er fremdeles synlige. I dette året nedkjempet romerne den regionale stammen Brigantes, og konstruerte et forsvarsverk på 20 hektar for den 9. legion, som besto av 6.000 soldater. Festningen lå på en høyde ved østbanken av elven Ouse, der denne løper sammen med elven Foss. En sivil bosetning – en colonia – ble anlagt på vestsiden av elven. Omkring år 90-95 var York romernes militære hovedstad på de britiske øyer. Den 9. legion forlot byen i år 120 og ble erstattet av den 6. romerske legion. På slutten av 100-tallet hadde Eboracum vokst til å bli et viktig maktsenter, og en av romernes fire viktige kolonier på øyriket. Dette skapte behov for forskjellige forsyninger og tjenester, og dermed oppstod et marked, som byens borgere kunne utnytte til sin fordel.
Mer om Eboracum – romertidens York
Garnisonsbyen tiltrakk seg håndverkere og handelsfolk. Beliggenheten ved elven Ouse gjorde at handelsskip kunne seile helt opp til festningen og byen for å levere og hente varer. Romerne bygde også et omfattende veinett som forband York med andre byer lenger sør, vest og nord. På slutten av 200-tallet ble byens romerske forsvarsverk styrket, og en ny bymur ble bygd samtidig som York ble provinshovedstad i det romerske Britannia. Etterhvert som handelen og velstanden økte, bygde de mest velstående borgerne store villaer med vakkert dekorerte mosaikkgulv på romersk maner. Etter at keiser Konstantin den Store tillot kristendommen i Vest-Romerriket i år 312, ble det bygd kirker over hele Europa, også i York. Mange romerske soldater var kristne, og utgjorde en stor del av menighetene. Man vet ikke hvor denne aller første kirken ble bygd. Etter Romerrikets fall gikk det tilbake med kristendommen i England.
Keiser Konstantin den Store og York
Keiser Constantinus Chlorus (den bleke), medkeiser i det romerske Tetriarkiet, ble drept her i år 306 etter et slag mot brigantes, Yorkshire-områdets opprinnelige beboere. Hans sønn, Keiser Konstantin den Store, var ved sin fars side da han døde og ble av soldatene i den 6. legion utnevnt til ny keiser av Romerriket her i York, (selv om det tok et år før han var offisiell vestromersk keiser.) I årene som fulgte ble forsvarsverkene ytterligere styrket med seks intervalltårn i bymuren, i tillegg til to kraftige hjørnetårn. Det er foretatt en rekke utgravinger de senere årene i regi av York Archaeological Trust, og det er avdekket både badeanlegg, kloakksystemer, vannforsyning, samt en mengde rester av murer og fundamenter. Under katedralen York Minster er det funnet rester etter romernes hovedkvarter, og en 9 meter høy søyle er gravd ut og gjenreist.
York etter Romertiden
Romerriket opplevde store interne problemer på begynnelsen av 400-tallet. År 402 var det siste året det ble slått romerske mynter her, og i løpet av årene 409- 410 regner man med at den siste romerske soldat hadde forlatt de britiske øyene – skjønt det er også en teori at en del romere ble igjen og forsøkte å opprettholde handelsruter og gamle kontakter. Selv om romernes tilbaketog medførte nedgangstider, forble York et viktig handelssenter, til tross for oversvømmelser på 400-tallet av byområdet ved elven nedenfor festningen.
Byen skiftet navn til Eoforwic og ble etter hvert også befolket av angelsaksere – anglere fra Schleswig-Holstein og saksere fra Nord-Tyskland. York var en av de få byene i Europa som beholdt sin status som handelssenter, og som ble modell for utviklingen av handelsbyer i Europa i tidlig middelalder. Handelen foregikk over Nordsjøen med danske, nederlandske, tyske, svenske og norske handels-samfunn som de viktigste kontaktpunktene. I år 625 ble York bispesete. På den tiden hadde byen et kongelig slott og var åpenbart et viktig maktsentrum på grunn av handel.
Eoforwic – York kristnes på ny på 600-tallet
Først i år 627 skulle kristendommen formelt gjeninnføres i York, etter at Pave Gregorius i år 601 hadde bestemt at de britiske øyer skulle kristnes på ny. Paven valgte ut York som hovedsete i nord. Drøyt 20 år etter reiste biskopen Paulinus til York. På denne tiden tilhørte byen det angelsaksiske kongedømme Deira. Kong Edwin av Deira ble overbevist om at kristendommen kunne gi ham fordeler overfor nabokongedømmer Wessex, og bygde en liten trekirke som ble viet til St. Peter første påskedag i år 627. Senere, på begynnelsen av 630-årene begynte kong Edwin å bygge en steinkirke som skulle erstatte trekirken. Meningen var at biskopen skulle få en bolig i tilknytning til kirken, men kongen falt i kamp i år 633. Resultatet ble at biskopen tok dronning Ethelburga med barn under armen og flyktet til Kent i sør. En av biskopens hjelpere, John the Deacon, ble igjen i York, i følge skriftlige kilder, sammen med Oswald, som i år 640 skal ha fullført den nye steinkirken. Bispesetet ble midlertidig flyttet nordover til Northumberland, til Lindisfarne.
Bispesetet i Eoforwic eller York ble først gjenopprettet i år 644, etter synoden i Whitby. I år 735 ble York erkebispesete da Egbert ble den første erkebiskopen i nord. Den etterfølgende erkebiskopen Ethelbert bygde kirken Den Hellige Visdom i York, men ingen vet i dag hvor den lå. Lenger ut på 700-tallet beskriver både historikeren Bede (år 673-735) og den skriftlærde Alkuin (år 735-804) Eoforwic eller York som en by med mange kirker, sannsynligvis på grunn av klostret som ble grunnlagt på Bishop Hill denne tiden, både for å holde kirkens budskap i hevd, og for rent praktisk å samle arbeidskraft, kunnskap og produksjon i et organisert fellesskap. Alkuin, som ble invitert til Karl den Stores hoff i Aachen, beskriver Eoforwic som et emporium – et senter for handel via sjø og land. Andre steder med «wic»-endelse, som Lundewic (London) og Gipeswic (Ipswich) har hatt liknende betydning i denne lite dokumenterte perioden i tidlig middelalder.
På stedet der St. Mary Castlegate ligger, har det antakelig stått en Anglisk kirke. Der hvor elvene Ouse og Foss møtes er det funnet omfattende bygningsrester fra denne perioden, blant annet rester etter trebygninger – langhus på 13 x 6 meter. Her ble det produsert jern, kobber, bly, ull og lær. Man tror at denne bosetningen på cirka 1200 m2 var nettopp Eorforwic i tidlig middelalder.
Vikingene kommer
Den første november år 866 angrep norske og danske vikinger Eoforwic York, ledet av Ivar Beinløse Ragnarson. Den Angelsaksiske krønike forteller at det «kom en mektig hedensk hær til England» i år 865. Det var en hær av hovedsakelig dansker og andre av norrøn bakgrunn fra Norge, Irland og Normandie av en hittil uhørt størrelse, som raidet England med voldsom styrke og fart. De Northumbrianeske kongene Ælla og Osbert kom seg imidlertid unna. Dette var den første invasjonen av vikinger som hadde til hensikt å erobre, og ikke bare plyndre. Virkningen var knusende. Sagaskribentene oppgir at hensikten først og fremst var personlig – at brødrene var ute etter å hevne faren Ragnar Lodbroks død i Northumbria.
Et forsøk på gjenerobring
Northumbrianerne la til side indre stridigheter for å stå sammen mot en fryktet fiende. Den 23. mars 867 gikk den kombinerte hæren til Osbert og Ælla løs på York. Ivar og mennene hans ikke bare forsvarte byen, men påførte de northumbriske angriperne et fatalt nederlag, der Osbert ble tatt til fange og Ælla ble drept. Dette er omtalt i Ulster-annalene, som beretter at «Et nederlag for de nordlige sakserne i York, på danskenes hender, hvor Ælli, konge av de nordlige sakserne, ble slått i hjel». Ællas død har fått oppmerksomhet hos mange. I henhold til tradisjonen ble Ælla torturert i hjel med groteske midler ettersom brødrene var Ragnar Lodbroks sønner og hadde et hevnmotiv: «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.» De norrøne begynte så å forsterke befestningen av byen, og dyrket markene omkring den.
Ivar Beinlause blir Konge av York og styrker sin posisjon
Da vikingene inntok Eoforwic, eller Jorvik som de fornorsket det til, tok det ikke lang tid før de northumbrianske adelige flyktet. Ivar satte inn en lokal angelsakser ved navn Egbert som stedfortredende hersker for at han selv og hæren i år 868 skulle kunne ri sørover fra York og sette opp vinterleir i Mercia ved Nottingham, forteller den Angelsaksiske krønike. Nottingham hadde stor strategisk betydning, både til forsvar og for videre ekspansjonen i England. Jorvik forble stort sett under vikingstyre til år 954, da Erik Blodøks mistet herredømmet over byen og området igjen fikk angelsaksiske herskere. En periode fra år 927 til 940 ble byen styrt av den angelsaksiske kongen Athelstan. I mellomtiden hadde York vokst vesentlig, og blitt et betydelig handelssted og produksjonssted for smykker, våpen, mynter, ringbrynjer og andre gjenstander, som f eks skøyter laget av bein. Det ble importert kopper og bly fra Italia, tinn fra Cornwall, gull og sølv fra hele Europa, vin fra Rhinen-området, rav fra Østersjølandene, silke fra Østen, samt pels, hvalrosstenner og tørrfisk fra Norge.
Et anglo-skandinavisk York
Fra år 954 til år 1068 var York styrt av en engelsk konge som var sterkt påvirket av vikingkulturen. Denne perioden var fredelig og medførte vekst og velstand. Kong Eadred, som hadde slått Erik Blodøks, døde allerede året etter seieren i år 955. Han ble etterfulgt av kong Edgar, som styrte til år 975, uten å ha opplevd angrep fra fremmede makter. På denne tiden hadde York cirka 30.000 innbyggere og var meget velstående, med handelsmenn fra alle verdens hjørner, med dansker i overvekt. Selv om York var Englands nest største by etter London, viste kongen liten interesse og overlot det direkte styret til den lokale adelen. Normannerkongen William Erobreren fra Normandie i Frankrike erobret England i år 1066. Han så på Nord-England som opprørsk og bestemte seg for å erobre det så snart han fikk konsolidert makten i England. I år 1068 marsjerte han inn i York med sin hær. Byens borgere gav ham gisler og byens nøkler. William var fast bestemt på å innlemme York i sitt engelske rike. Han lot bygge to borger, en på hver side av elven Ouse, Clifford Tower sto ferdig i år 1068 og borgen på Baille Hill sto ferdig i år 1069. Mellom disse to borgene kunne det strekkes kjetting for å hindre fiendtlige skip å seile opp. William the Conquer – Erobreren – var forsiktig – og det med god grunn.
Borgernes opprør og kong Williams grusomme hevn
For å få plass til å bygge de to borgene, måtte William rive all bebyggelse i en av byens 7 shires – bydeler. Dette ble sterkt mislikt, og lokale opprørere gikk til angrep på Williams styrker i år 1069, men ble raskt nedkjempet. Senere, i august år 1069, ankom kong Svein av Danmark med en stor flåte. Sammen med adelen og lokale styrker satte disse begge borgene i brann, samtidig som Williams styrker brente ned deler av byen for å ramme opprørerne. Det medførte at nesten hele York ble ødelagt, inklusive den daværende Minster – katedralen.
William tok en grusom hevn da han hørte om opprøret – han bestakk danskene til å forlate byen, slik at han var uten motstand da han rykket inn. Han gjenoppbygde de to borgene, og startet det som skulle få navnet «the Harrying of the North» – herjingen i nord. Med York som base startet han sin nådeløse hevn, med vold, plyndring, ødeleggelser og utsulting. Vi vet lite om omfanget av disse herjingene, men den samtidige Symeon of Durham forteller om at «lik lå slengt i gatene uten noen til å begrave dem, og alle ble rammet av sverdet eller hungeren – mange av dem forlot landet for å unnslippe nøden…» Kronikøren Orderik Vitalis skriver at William på sitt dødsleie uttrykte anger for sine gjerninger i nord.
Kong John Lacklands fribrev i år 1212
I år 1212 undertegnet borgerne i York et fribrev med kong John Lackland (Johan uten Land), som overtok kongeriket etter sin bror, Richard Lionheart (Richard Løvehjerte) i år 1199. John trengte penger. Han ga York status som fri by, mot en klekkelig sum penger, som han trengte for å bøte på en slunken statskasse etter kostbare kriger og korstog. I år 1215 ble det berømte dokumentet Magna Carta undertegnet, også det av kong John.
[adning id=”36063″]
[mappress mapid=”228″]